De siste 2 årene har veldig mange av oss håpet at det går mot slutten på å stille klokka fram og tilbake om våren og høsten. I 2018 la EU-kommisjonen fram et forslag om å avvikle hele ordningen – men foreløpig har det dessverre ikke skjedd noe.
Jeg tror ikke det finnes en sjel som stiller klokka med glede, men verden kan ikke gjøre annet enn å stille klokka som lydige små mus. Og til helgen er det dags igjen.
Det, til tross for at næringsminister Iselin Nybø sier hun er lei seg for at vi får enda en time i 2020 – for 2020 har vært langt nok som det er ❤️
Ikke skjønner jeg hva det er som tar så lang tid i EU, men nå ryktes det om at det ikke er klart om EU i det hele tatt vil jobbe videre med forslaget som er lagt fram! 😭
Natt til søndag skal altså klokken stilles én time tilbake, og i den anledning tenkte jeg å komme med en liten oppmuntring.
For om du syns denne klokkestillingen er litt brysom, om du syns det er slitsomt at ungen er stuptrøtt en time før leggetid om kvelden, om du er av typen som irriterer deg i flere dager fordi du ikke kan la være å tenke på hva klokka egentlig er, om du funderer på om du får en time ekstra søvn om morgenen eller en time mindre, eller om du grubler på om det blir mørkere om morgenen eller lysere om kvelden – så finnes det trøst.
Da kan jeg nemlig minne om at det er en person som har det verre – og som vi aldri må glemme at var så heldig å få dele med hele Norge for et par år siden:
Fra Sandefjords blad…
.. til Drammens Tidende…
… til Porsgrunns Dagblad…
… til Tønsbergs Blad…
.. Til Telemarks Avisa..
… til Sandefjords Blad..
Å stille klokka er faktisk peanuts i forhold til dette 🙈 😂
I går publiserte Foreldre & Barn et langt intervju med Julianne “Pilotfrue” Nygård, som nå er gravid i uke 25 med sitt andre barn.
Der uttaler Julianne at: “om jeg føler at kroppen min har forandret seg etter to svangerskap, og jeg ikke føler meg komfortabel i egen kropp, da fikser jeg på det”.
Heldigvis bestemmer Julianne over sin egen kropp, og står fritt til å behandle den som hun vil både før, under og etter en graviditet. Hun har selvfølgelig også sin fulle rett til å ytre seg om disse tingene i sine egne kanaler.
Men at Foreldre & Barn, som er Norges største magasin for småbarnsforeldre med barn i alderen 0 til 6 år, både velger en slik overskrift, samt vinkler intervjuet som de har gjort – er helt ufattelig.
For nei, småbarnsforeldre trenger ikke lese følgende: “Julianne forteller at hun har venninner som ikke ønsker å amme, nettopp fordi de er redde for at brystene deres skal bli ødelagt.”
Dette utsagnet får stå uimotsagt i artikkelen. Hvor ble det av motstemmen som kunne avkreftet denne myten og forklart at det er svangerskapet (og andre faktorer!), og ikke ammingen, som får kvinners bryst til å endre seg? (les mer her)
Kjære Foreldre & Barn – hva ønsket dere å oppnå med denne artikkelen? Kampen mot kroppspress – har den gått dere hus forbi i redaksjonen?
Selvfølgelig skjer det noe med kroppen både underveis og etter et svangerskap! Et liv (eller flere!), spirer og gror inni kroppen, det fører selvsagt til en kvinnekropp i endring.
Og at puppene er to av tingene som får medfart er jo ingen hemmelighet – men jeg er så luta lei av fokus på at pupper som henger er feil. Alle pupper bør fremsnakkes, men vi må i alle fall fremsnakke ammepuppen, for ammepuppen er så fantastisk at jeg finner ikke ord. Det er ikke ammingen som endrer brystene dine – og skulle de endre form, er det i alle fall helt normalt!
Jo flere artikler med overskrifter som dette som publiseres, jo flere forvrengte sannheter sprer seg. Saker som dette skaper enda større kroppspress, og det er det siste vi trenger. Fokuset bør ligge helt andre steder – spesielt i et blad for sårbare småbarnsforeldre.
Hurra for trygghet i egen kropp, og hurra for artikler som heller minner oss på at vi heier på kvinnekroppen! Eller vent; At vi heier på alle våre kvinnekropper som er i endring hele livet, uavhengig av svangerskap og/eller fødsler. For ja, vi endrer oss hele tida!
Det er ingen menneskerett å få barn. Men får man det, skal man i alle fall føle seg trygg på at mammakroppen er mer enn bra nok som den er! 🙌🏽
/ Edit: Foreldre & Barn har i dag postet en oppfølger-artikkel der “Ammeekspert og fødselslege Gro Nylander knuser mytene om at amming ødelegger brystene.” Jeg savner en liten notis om at magasinet tar selvkritikk.
De siste månedene har det vært ganske stille her på bloggen, det har gått lenger og lenger mellom hvert innlegg – og jeg innser at jeg skylder en forklaring. Spesielt til dere som hver dag fortsetter å titte innom, selv om det ikke har kommet nytt livstegn ❤️
Denne høsten har jeg fått kjenne på flere ting. Først og fremst har det skjedd ting på privaten som ikke egner seg i bloggformat, og dét i seg selv har vært en utfordring fordi det har tatt opp mange av døgnets timer. Det har vært frustrerende å ikke dele – samtidig som det jo er litt fint å kjenne på at enkelte ting tross alt kan forbli privat, selv om man driver en blogg 😉
Og ting nummer to: Jeg begynner jo å bli voksen! Og når man er voksen, må man prøve å tjene penger til livets opphold. Dessverre har det seg sånn at det ikke er så lett å overleve som skribent med egen blogg, i alle fall klarer ikke jeg det.
Jeg har bestandig hatt på følelsen at jeg kommer til å bli en “gammel student”, og nå føler jeg tiden er moden for å børste støvet av skolebøkene igjen. Livet mitt ble jo ikke helt som planlagt – og siden jeg “mistet” mange av 20-årene mine på grunn av sykdom, ligger jeg ganske langt bakpå med tanke på utdannelse.
Og det er dette jeg har grublet fælt på de siste ukene. Hvor i all verden skal jeg begynne? 😅
Skal jeg følge drømmen og søke på sykepleierstudiet?
Sykepleier Kihlman, yay or nay? 😅 🚑
Eller skal jeg rett og slett droppe studier og heller kaste meg ut på jobbmarkedet? Jeg må innrømme at studielån og manglende inntekt i 3-4 år til, føles litt små-skremmende akkurat nå (mulig det er alderen)..
Dessuten vet jeg jo at jeg har en tendens til å trives i de fleste jobber så lenge det føles meningsfylt og jeg har fine folk rundt meg. Kanskje det er mer enn godt nok for meg med en jobb uten relevant utdannelse?
Så ja, beklager stillheten – jeg tenker så det knaker for tida. Jeg ønsker ikke å legge ned bloggen, for skrivelysten er fortsatt den samme – men jeg har ikke noe annet valg enn å nedgradere den til en artig hobby.
Så blir det litt stille mellom slagene, er det altså fordi jeg er på jobbsøk, eller jobber hardt med å blåse støv av et eller annet pensum 😅
Og hvem vet, kanskje det kan bli noen artige blogg-innlegg i denne prosessen også..?✌🏼
/ Har du erfaring med studier i voksen alder? Legg igjen et pip i kommentarfeltet, da vel! ✨
En kveld for mange år siden, da venninna mi og jeg var veslevoksne ungjenter, skulle vi sitte barnevakt. Og det som skjedde vil jeg aldri glemme… 🙈
Vi skulle passe datteren til et ungt ektepar (la oss kalle dem Nina og Espen) – ei nydelig lita jente som vi hadde passet mange ganger før. Denne kvelden var det ekstra stas, fordi foreldrene skulle på fest og vi skulle overnatte.
Venninnen min, som bestandig har vært i overkant glad i husarbeid, spurte Nina om det var greit at hun ryddet, støvsugde og vasket litt. Hun spurte også om det var noen rom vi skulle holde oss unna, men nei da, det var fritt fram og bare kjør på.
(Digresjon: Jeg tenkte ikke over det da, men i dag innser jeg jo for en gavepakke vi må ha vært for en småbarnsfamilie denne lørdagen 😂 )
Mens jeg begynte på middagen til den lille jenta, suste venninnen min fra rom til rom med støvsugeren i etasjen over. Etter en stund ble det plutselig stille. Så hørte jeg en stemme rope fra 2.etasje:
– “Eeeh, Christina?”
Jeg tok den lille jenta på armen, og løp opp trappen. Støvsuger-ledningen ledet meg inn på hoved-soverommet.
Og der, ved dobbeltsenga, stod venninna mi med en bunke blader i hånda, mens hun kikket forskrekket på meg. Hun så på den lille jenta jeg hadde på armen og slo over til stotrende engelsk:
– “Magazines! P-O-R-N-O! Lying just here under the bed! Hva gjør vi? Dette er horrible! The DAD, yes?”
Kjeven min falt til gulvet. Pornoblader? Pornoblader! Men men…
Resten av kvelden brukte vi på å legge en plan. Det føltes som om vi hadde tråkket midt oppi andres privatliv – men samtidig hadde jo Nina forsikret oss om at vi kunne støvsuge i alle rom.
Jeg husker vi veide for og imot, men landet til slutt på at vi hadde et ansvar. Vi måtte faktisk snakke med Nina om dette. Asså hallo – mannen var jo liksom utro eller noe?! Vi måtte jo si ifra!
Og det gjorde vi.
Dagen etter på hver vår pinnestol ved spisebordet, mens Espen fortsatt lå og sov.
Jeg glemmer aldri hvordan rødmen varmet i hele ansiktet, der vi var i ferd med å sprenge tomat-skalaen.
Stakkars Nina satt der som et spørsmålstegn, uvitende om bomben som snart skulle detonere. Hun må jo ha vært overbevist om at noe veldig alvorlig hadde skjedd i løpet av kvelden eller natta.
Venninnen min tok ordet med stemme som en bekymret lærer:
– “Ja. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal si dette.. Men det har seg sånn.. I går, da jeg skulle støvsuge på soverommet deres, fant jeg noe under senga. P-O-R-N-O! Veldig mange blader!”
Nina kvakk til. I ettertid antar jeg at det var en salig blanding av lettelse og begynnende latterkrampe, men for oss var det blodig alvor. Før hun rakk å ta ordet, tok jeg motet til meg og la stotrende til:
– “Ja, eh… Vi må nesten si ifra… Siden du sikkert ikke visste om dette. Det var mange blader under senga, liksom. Mange…”
Nina kikket på oss begge i noen sekunder, før hun kremtet og svarte med alvorlig stemme:
– “Nei, huff jenter. Dette var det jo virkelig ikke bra at… Eh, at dere ramlet over… Jeg lover å ta en prat med Espen, ok?”
Venninnen min og jeg pustet lettet ut. Vi hadde gjort en god gjerning og kanskje reddet et ekteskap? Det var jo åpenbart at Nina sjeldent kikket under sengen, så hva hadde skjedd om det var hun, og ikke vi, som plutselig hadde funnet bladene?
Hadde hun kastet ut Espen? Ville de aldri snakket med hverandre igjen?! Det er faktisk ikke grenser for hvor alvorlig dette kunne blitt, så takk og lov for at det fantes ansvarsbevisste barnepassere som turte å si fra (😂 )
I dag, 25 år senere, klarer jeg ikke tenke på dette uten å humre for meg selv. Jeg skulle gjerne visst om Nina fortsatt husker denne hendelsen, og hva i all verden hun tenkte da to litt i overkant nysgjerrige barnevakter satt seg ned for å ta praten med henne. Men det er kanskje like greit å la denne saken ligge ubesvart og gjemt under senga som et pornoblad.
Fun fact: Neste gang vi skulle sitte barnevakt, var bladene borte. Vi hadde selvfølgelig ingenting inne på soverommet deres å gjøre (igjen!), men vi måtte jo bare dobbeltsjekke at ekteskapet faktisk var reddet.
Jeg skjønner ingenting, jeg. Hvorfor er dette et tema?
Som ventet, har corona-situasjonen tilspisset seg de siste ukene, smitten har tatt seg opp og folk testes over en lav sko. Det meldes om smittevernregler som faktisk overholdes, men at det dessverre ikke er nok.
På Randaberg opplevde det lille reiseselskapet “Ingvars Reiser” nylig, at 33 av de 37 som var med på en av deres bussturer i Sør-Norge ble corona-smittet.
Det til tross for at kona til sjåfør Ingvar er sykepleier og i overkant opptatt av smittevern – og at de attpåtil hadde med en egen ansatt på turen som skulle sikre at smitteverntiltakene ble overholdt.
12 dager før turen startet, fikk alle passasjerer en e-post med retningslinjer – der de blant annet ble bedt om å holde seg i hjemmekarantene de siste ti dagene før turen, og at de selvsagt måtte avlyse turen dersom man hadde symptomer.
Hver morgen ble bussen vasket med sprit, alle passasjerer spritet hender på vei inn i bussen – og alle hadde fast plass uten mulighet for å bytte sete.
Underveis på reisen valgte også bussen å kjøre forbi tre av de planlagte stoppene på grunn av smittetallene i disse byene. Da fikk passasjerene matpakke fra hotellet i stedet.
Likevel gikk det altså skeis.
Teorien på smittespredningen, er at en av de reisende har vært i inkubasjonstiden uten symptomer da bussturen startet. Heldigvis har ingen av de smittede blitt alvorlig syke, men dette er et glitrende eksempel på hvor vanskelig det er å unngå smitte, til tross for at alle regler overholdes.
Om litt over to måneder skriver vi desember – og i år mener jeg det bare er en ting å gjøre: Avlys hele julebordsesongen!
Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et tema engang. Hvorfor må helsedirektør Bjørn Guldvog uttale seg i VG om at de “vil se nærmere på hvilke råd vi gir for julebordsesongen” samtidig som han antyder at det kanskje blir muligheter for å gjennomføre julebord for mindre avdelinger?
Hvorfor ikke bare droppe hele sulamitten i år?
Det blir vanskelig nok når høsten og vinteren kommer og vi alle trekker innendørs til dårligere ventilering og komprimert luft – rene gavepakka for coronaviruset, ifølge WHO.
Så hvorfor kan ikke bedriftene gå foran som et ansvarlig eksempel og avblåse årets julebord?
Julebord-lokalene er riktignok større enn i en buss, men jeg kan garantere at en-meteren glemmes rimelig fort når pinnekjøttet og akevitten er fortært. Om det ikke allerede skjer før maten i det hele tatt har kommet på bordet.
I forrige uke skrev jeg at jeg tror vi nordmenn trenger å trappe ned på brød-inntaket (les innlegget her) – og samtidig lovet jeg å dele fullgode erstatninger som kan fungere i hverdagen.
Og nå er første tips klart!
I en hel uke har vi kvalitetstestet og finpusset en frokost som kanskje er velkjent for mange – nemlig chia-grøt 😍
Denne “grøten” er inspirert av Helene Ragnhild, dronningen av mat som styrker tarmen – og dette måltidet fungerer perfekt til frokost, medbragt lunsj – eller som kveldsmat.
Og best av alt: Den inneholder masse god næring som gjør godt for både voksne og unge mager – og holder deg mett lenge!
Er du ikke kjent med chiafrø fra før, har disse frøene et skyhøyt fiber-innhold (til deg som er bekymret for mindre fiber om du trapper ned på brødskiva 😉 ) – og de inneholder masse omega-3-fettsyrer, kalsium, antioksidanter og proteiner. Med andre ord et skikkelig superfrø!
Den siste uka har jeg laget denne grøten hver kveld før jeg har lagt meg, sånn at den står klar til frokost dagen etter. Det går raskt å lage – og det er helt GULL å ha alt klart på travle morgener! 🙌🏽
Du trenger følgende (nok til 3 eller 4 porsjoner):
1 boks kokosmelk (400ml) (Har jeg ikke nok kokosmelk, sper jeg på med mandelmelk)
4 ss chiafrø
Frosne bær (bruker gjerne bringebær og blåbær)
Peanøttsmør (Velg en av variantene med kun peanøtter og salt)
Mandler eller valnøtter (Bruk det du liker best!)
Søtning (jeg bruker yaconsirup, men honning eller stevia fungerer også)
Kokosflak (kan sløyfes – men det er nydelig på toppen!)
Hempfrø (disse er SÅ gode og hever grøten enda et hakk. Kjempetips til alle som ønsker enda mer tilførsel av protein, fiber og Omega 3)
Vi spiser som sagt dette til frokost, og da gjør jeg følgende:
Rundt middagstid dagen før, heller jeg kjapt kokosmelk og chiafrø i en beholder med lokk. Pleier å bruke disse smoothie-glassene, også rister jeg i vei:
Så settes beholderen i kjøleskapet (har du mulighet, rist et par ganger til før grøten skal tilberedes om kvelden – frøene sveller)
Etter et par timer har grøten perfekt konsistens, rør godt for å få den jevn og fin. Fordel i 3 – 4 skåler, og dryss over frosne bær. Ha på søtning, da frosne bær har en tendens til å være sure.
Ha i en dæsj peanøttsmør, hakk mandler og dryss over, sammen med evt kokosflak.
Sett skålene i kjøleskapet over natten, neste morgen har bærene smeltet – dryss over hempfrø, og server 😍
Trøtt i trynet – men ferdig frokost! 🙌🏽
Jeg lover at denne næringsrike frokosten danker ut metthetsfølelsen til brødskiva, og med både kokosmelk og peanøttsmør som fettkilde holder du deg mett lenge!
Ønsker du å ha med til lunsj, kan du putte alt i en tett beholder som du putter i veska. De frosne bærene holder grøten kjølig og fin fram til den skal spises.
– “Hvis jeg ikke gjør det selv, er det jo ingen som gjør det!”, smiler hun, og kjører søppel til avfalls-stasjonen eller skifter dekk på bilen.
I forrige uke var hun på besøk, og ettermiddagssola stod rett inn vinduet i stua. Den blendet oss – slik den har gjort hver solfylte ettermiddag i snart to år.
Vi har ikke gardiner, forstår du – men jeg har noen lameller i boden som planen er å henge opp. De kjøpte jeg for to år siden – så i to år har den stakkars lamell-skinna stått urørt i boden, og ventet på at min kjære mann skulle ha tid til å henge opp et par, tre skruer over verandadøra.
Ja, jeg har nemlig tenkt at dette har vært en klassisk mannejobb. Likestillingen er skjev på dette feltet hjemme hos oss, for å henge opp lameller er jo en sånn ting jeg ikke klarer.
Ikke har jeg prøvd – men siden lamell-skinna måtte beskjæres for å passe inn i vinduet – har jeg bare tenkt at det er noe min mann gjør veldig mye bedre og kjappere enn meg.
Det er bare det at denne kveldssola nok har irritert meg mer enn den har irritert min mann – for han har nok ikke sett det store behovet for lameller.
Alt dette forklarte jeg til venninna mi. Unnskyld den sola, lamellene skal egentlig opp – skinna står i boden, vi har bare ikke somlet oss til å henge den opp..
Venninna mi kikket på meg mens hun heiset på skuldrene og tok et stort jafs av eplet hun holdt i hånda:
– “Hvorfor gjør du det ikke bare selv?”
Jeg stirret forvirret på henne, før jeg stotret:
– “Eh.. Nei, asså… Gjøre det selv?”
Og da gikk det plutselig opp for meg at det ikke var Peter som hadde vært usedvanlig treg de siste to årene… Det var meg.
Hvorfor i alle dager hadde jeg, som hver eneste solfylte ettermiddag hadde irritert meg over sola som traff meg midt i fleisen – hvorfor hadde jeg ikke en eneste gang tenkt: Nei, nå henger jeg opp de flotte lamellene!
Tenk at jeg, barnebarnet til mormora mi – som helt siden jeg var liten har forkynt: “Det er godt med alt som er gjort!” – har gått og ventet på en mann og hans baufil i to vanvittige år..?!
Så hold deg fast. I forrige uke var Peter bortreist. Jeg hentet lamell-skinna, pakket den ut av esken, fant en sløv baufil i garasjen, kuttet den til, hang den opp, målte og klipte lamell-remsene – og voila.
Det var gjort på en halvtime. (Jeg måtte ta noen pauser med den sløve baufila, det var ikke like enkelt å kutte metall som jeg hadde trodd). Og nå er altså lamellene på plass.
Som jeg nevnte innledningsvis, er dette like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse. Jeg tror kanskje vi som lever med en partner har lett for å glemme at man faktisk kan fikse ting selv. Det har i alle fall jeg gjort – og nå føles det som en lettelse at jeg har innsett at man ikke kan bruke to år av livet sitt på å irritere seg over ettermiddagssola, når det tross alt går an å prøve å gjøre noe med det.
Det er tre dager siden Peter kom hjem – nå gjenstår det å se hvor lang tid det tar før han oppdager at de er hengt opp. Hvis han i det hele tatt gjør det 😆 ✌🏼
Jeg ser gutten som står alene ved skoletrappa, og tenker på hvor mye jeg skulle ønske at skoletida var fin for alle. At skolen bare var et ålreit sted, med herlige vennskap som kanskje skal vare livet ut, læring og tilhørighet.
Men ikke alle har det sånn.
Det er tøft for de barna som ikke har det bra, og det er minst like tøft for mammaen eller pappaen som er smertelig klar over hvordan hverdagen fortoner seg.
I dag hentet jeg minsten på skolen, og hodet var fylt av fredags-følelse. Det fikk meg til å tenke på noe jeg leste i en bok nylig, nemlig at tilhørighet er skolealderens store prosjekt! Og at det kan bli en vond affære for alle som ikke klarer å finne sin plass, som ikke får kjenne på denne tilhørigheten.
I boka stod det at det ikke er stort vi som foreldre kan gjøre når ting som dette skjer. Men at den viktigste tingen vi kan gjøre, som jeg ønsker å sitere og videreformidle på en fredag, er følgende:
“Din viktigste rolle er å sørge for at den lille flokken deres står sterkt, at det er trygghet og varme, at dere har det fint sammen.”
Så uansett hvordan det står til hos barna på utsiden, uansett hvor store eller små utfordringene deres er i hverdagen – er den viktigste jobben vi foreldre gjør: Å ha det fint sammen som familie, sånn at i alle fall én arena er trygg og god.
Og denne tanken syns jeg var så fin! Uansett hvordan familien ser ut, uansett hvordan familiehistorien har vært til nå – må vi skape en god base for barnet vårt. Stor eller bitteliten familie spiller ingen rolle – barn trenger å føle seg hjemme et sted, et sted der det både er trygt og godt å vende tilbake til.
Ekstra viktig er dette for alle dem som strever med å finne sin plass i en vennegjeng eller finne sin plass i skolehverdagen. Da er det om mulig enda viktigere at barnet har funnet sin plass i familien, rett og slett kjenne at han/hun hører til.
Noe av det beste jeg vet, er ting som samler oss som familie. For eksempel fredagskveldene, med film og is-spising i sofakroken. De fine, dyrebare stundene der det bare er oss fire – sammen. Vårt fine lille ritual, som hele familien holder hellig.
For resten av uka går stort sett i ett. Og det er fint! Men når fredagskvelden kommer, da er det bare oss.
Så husk på det. Vår viktigste jobb er å ha det fint sammen hjemme – sånn at i alle fall én arena er trygg og god ❤️
/ God helg, folkens 😊
(Edit: Boka heter “Barneskoleårene” av Hedvig Montgomery – og er full av godbiter. Dagens anbefaling fra meg!)
Har du hørt på podcasten vår Gjesterommet, vet du jo at jeg er redd for mye rart. Med en egen spalte som heter “Ukas frykt” har jeg vært innom litt av hvert.
Men det er én ting jeg ikke har nevnt i podcasten enda, og det er frykten min for…
Denne frykten kom snikende for 15 år siden, etter at fastlegen min ba meg kutte ut korn. Helsa mi var relativt dårlig på det tidspunktet, og jeg (med mitt normalt sunne kosthold) hadde aldri trodd at kosten kunne ha så mye å si.
Det at jeg, som verken har cøliaki eller andre kjente allergier – blir skikkelig dårlig når jeg spiser gjærbakst, har med årene fått meg til å bli skeptisk – og ikke minst bekymret for at vi nordmenn generelt har et forvridd syn på brød.
Det er for eksempel mange år siden ernæringsprofessor Birger Svihus prøvde å nå ut til folk med hva forskningen viser – nemlig at brød er en fettbombe (!).
Grunnen til det, er visstnok at brød bidrar med en fjerdedel av energiinntaket vårt og dermed er den viktigste bidragsyteren til ekstra fett på kroppen. Spiser man 100 gram brød i tillegg til det kroppen har bruk for, legger 19 gram seg på sidebeina. (les forklaring her)
Og jeg mener, hvem vet sånt?! Når man hele livet har blitt forklart hvor sunt grovbrød er? At så lenge man bytter ut loff med grovbrød er alt greit – mens i realiteten er kalori-innholdet hos grovbrød og loff tilnærmet likt? Det er jo helt sykt!
Men det som gjør meg oppriktig bekymret: I forrige uke hadde “TV2 hjelper deg” et innslag om at nordmenn får i seg for mye av den farlige soppgiften DON som finnes i brød og korn – og at barn er ekstra utsatt for mage- og tarmlidelser.
I følge Gunnar Eriksen, forsker ved Veterinærinstituttet, vil “selv små mengder av DON over tid påvirke tarmen og tarmbakteriesammensettingen. I tillegg kan det påvirke immunsystemet, og man får muligens kronisk betennelse.”
Dette er veldig alvorlig, og dersom det faktisk stemmer, mener jeg denne informasjonen må ut. På samme måte som at helsestasjonene opplyser om at barn under 1 år ikke må spise honning, mener jeg det bør informeres om at for mye brød ikke er bra.
Mange familier sverger til brødskiver (og andre kornprodukter) både til frokost, lunsj og kvelds – i den tro at dette er bra for oss. Og siden det er vi foreldre som har ansvaret for hva barna våre spiser, er det vi som må sørge for at de får i seg nok og riktig næring. Den jobben tar vi jo på alvor!
Jeg mener ikke at vi skal kutte ut alt korn-inntak, for det er naturligvis ikke veien å gå. Både Mattilsynet, forskere og helsepersonell poengterer at det er viktig at vi ikke kutter ut brød fra kosten uten videre.
Men jeg tror at dersom vi (og barna våre!) fortsetter å spise like mye brød, knekkebrød og andre korn-produkter som vi gjør i dag – vil veldig mange av oss med tiden bli syke. (Google “immunforsvar i tarmen”, og man forstår hvor viktig det er å gjøre det man kan for å lage god stemning i tarmsystemet).
Som jeg pleier å si: Det er bedre å spise ferdig-pizza og vite at det ikke er spesielt sunt, enn å spise ferdig-pizza og tro at det er spesielt sunt. Jeg mener vi må behandle brødskiva på samme måte: Litt er helt greit, for mye er for mye.
Så: Hva skal vi spise, da – om vi skal bytte ut brødskiva? Hva skal vi servere barna?
Dette har jeg lyst til å bruke litt tid på framover! Finne oppskrifter, teste ut – dele med deg her på bloggen. Og på samme måte som at livsstilsendringer fungerer best når man legger til sunnere vaner framfor å fjerne alle de dårlige, tror jeg veien blir enklere dersom vi legger til nye ting å spise istedenfor å tenke at vi kun skal fjerne brødskiva.
Har du noen korn-frie alternativer som er perfekte å putte i nistepakka? Eller servere til frokost? Eller kvelds? Eller som egner seg godt til å lage og fryse ned?
Del med meg i kommentarfeltet eller send meg en melding på facebook 🙏🏼
For mye tyder på at korn-inntaket må ned, og jeg er helt sikker på at det hjelper å være flere som står sammen og som kan gi hverandre tips og triks på veien 🙌🏽
– “Jeg måtte gå ut, for jeg hadde fått noe i nesa og måtte så sjuuuukt nyse!”
Venninna mi forsvant ut fra foreldremøtet i går kveld, livredd for at rommet med mammaer og pappaer på enslige pinnestoler med god avstand til hverandre, skulle tro at det var Covid-19 på gang på rad 2.
Sånn har det blitt. Jeg merker det selv når jeg lufter hunden tidlig om morgenen, for nå har det begynt å bli kaldt i lufta – og når lufta blir kald blir jeg harkete i halsen. Så da går jeg der og småharker inn i jakka, og frykter at en nabo skal høre meg og tenke at hun der burde holdt seg for god til å lufte bikkja akkurat nå. Potensielle virus i frisk luft er altfor drøy kost i 2020.
Og alt dette får meg til å tenke: Hva slags høst og vinter venter oss, egentlig?
Vi med barn er i alle fall bekymret nå, for små neser har en tendens til å produsere snørr i jevnt tempo fra september til april. Av og på hele tiden, for det er bare sånn det er.
Vi så jo for oss at alt av smitte ville bli bedre nå som vi tross alt har blitt så flinke til å vaske hender, bruke antibac og holde avstand – men rhinoviruset viser det motsatte. Det mest kjente forkjølelses-viruset forsvant omtrent helt da Norge stengte ned i mars, men blomstret som aldri før i sommer. Og det bør jo få oss til å tenke littegrann, siden rhinovirus smitter på nøyaktig samme måte som korona.
Nå forbereder norske kommuner seg på å teste 5% av innbyggerne for korona hver eneste uke. Og forhåpentligvis vil de fleste teste negativt. For oss voksne er det jo enkelt: Har du fått prøvesvar fra koronatesten og den viser at du ikke har korona, skal du fortsatt holde deg hjemme fra jobb.
Men det store spørsmålet er jo: Hva i all verden gjør vi med barna våre? De siste ukene har det vært hyppig meldingsutveksling i venninnegjengen min:
Hvordan er det med snørr, igjen?
Han hostet litt i går kveld, men ikke i dag – skal han i barnehagen?
Hun er full av energi, men nesa renner, skal jeg holde henne hjemme?
En ting er ganske sannsynlig: Dette kommer til å bli en forvirrende høst og om mulig enda mer forvirrende vinter!
For dersom barna blir syke, er det jo forsåvidt enkelt. De skal holdes hjemme – de skal ikke i barnehagen, på skolen, SFO eller på trening.
Men den store utfordringen er jo at symptomene på korona vil være vanskelige å skille fra andre luftveisinfeksjoner – siden hoste, sår hals, tett nese og snørr i realiteten kan være begge deler. Og korona hos barn, trenger ikke gi feber og hoste.
FHI prøver å forklare på sine nettsider (pr 03.09.20):
“Ved feber og hoste bør barnet testes for covid-19. Ved kun lette luftveissymptomer uten feber, kan man se an tilstanden hjemme i et par dager. Ved ingen bedring, anbefales testing av barnet. Ved rask bedring, kan barnet gå tilbake uten test.
Dette er greit. Feber og redusert allmenntilstand i kombinasjon med hoste – gir grunnlag for å teste. Men var det ikke sånn at barn i barnehage- og barneskole-alder sjeldent blir syke av koronaviruset, og at dersom de blir syke får de et lett forløp med milde og kortvarige symptomer som lett kan forveksles med vanlige luftveisinfeksjoner?
FHI fortsetter:
“Dersom barn får nyoppståtte symptomer på luftveisinfeksjon, bør barnet holdes hjemme, særlig dersom barnet har flere symptomer samtidig eller ikke er helt i form.
Det gjøres unntak for barn i barneskole- og barnehagealder som kun har rennende nese og ellers er i god allmenntilstand. De behøver ikke å holde seg hjemme.”
Så dersom nesa renner og allmenntilstanden er god, kan de altså likevel gå på skolen..
Og for å gjøre det hele komplett:
“Barn som har god allmenntilstand etter gjennomgått luftveisinfeksjon, kan også komme tilbake i barnehage/skole. Dette gjelder selv om barnet fortsatt har noe restsymptomer som rennende nese (uansett farge på snørret) eller sporadisk hoste.”
Så.. Tror vi bare får konkludere med at dette kommer til å bli krevende, folkens. Nå blir det viktigere enn noen gang at vi bruker nøtta, og helt vanlig sunn fornuft.
Vi må fortsette å dra dette lasset sammen, vi må teste oss selv, vi må teste barna våre – og holde dem hjemme når det er nødvendig.
Så må vi krysse alt vi har av fingre og tær for at vi slipper unna korona – og at høsten og vinteren byr på mindre sykdom enn den pleier.
