Nå er det tydeligere enn noen gang, hvor viktig det er å lære seg språket i landet man bor i.
For noen år siden, lekte Peter og jeg med tanken om å flytte til Spania. Det å bli en del av en annen kultur og et annet levemønster virket spennende, og vi tenkte mye på hvor bra det ville være for både oss og barna å utvide horisonten og lære å ta hensyn til andre kulturer.
Vi visste også at det ville innebære tøffe tider utenfor komfortsonen, hvor det vanskeligste selvsagt ville bli å overvinne kommunikasjonsbarrieren. Ingen av oss snakker spansk, men vi visste at det ville bli en forutsetning og en selvfølge å lære seg språket dersom vi valgte å flytte.
Å lære seg et nytt språk, er ikke enkelt – og i disse dager blir alvorligheten rundt det, tydelig. Andelen innvandrere i Norge som får påvist koronaviruset øker kraftig, faktisk meldes det om at 37 prosent av dem som fikk påvist smitte i Norge denne uken, er født i utlandet. Siste uka før påske, var 1 av 10 av de smittede født i Somalia.
I Sverige er svensk-somaliere overrepresentert blant korona-dødsfall, og det fryktes at det samme skal bli en realitet med våre norsk-somaliere her i Norge.
En av årsakene til dette, er at mange norsk-somaliere bor med store familier i trange leiligheter, og har vanskeligheter med isolering dersom noen i familien blir smittet. Smittefaren øker også fordi somaliere er sosiale, de besøker hverandre ofte og er mye sammen. Det er en viktig del av kulturen deres å støtte og besøke hverandre, spesielt når noen er syke. Hvilket selvsagt er kjempefint til vanlig, men katastrofalt i denne korona-situasjonen.
Men det som har vist seg å være hovedproblemet blant enkelte innvandrer-grupper, er at de rett og slett ikke har fått med seg essensielle råd om smittevern på grunn av språk-problemer. Selv om de aller fleste innvandrere snakker godt norsk og gjør det de kan for å integreres, er det fortsatt enkelte miljøer med holdninger som medfører at personer ikke lærer seg norsk. Under arbeidet med smittesporing, har man oppdaget personer som etter flere tiår i Norge, ikke kan verken norsk eller engelsk.
Kommunikasjonsdirektøren i FHI forteller om utfordringer med å oppdatere korona-informasjonen på mange språk ettersom rådene har forandret seg etter hvert som situasjonen har endret seg. De har prøvd å nå så mange som mulig ved å bruke et klart norsk språk i kombinasjon med bilder. Men det har sannsynligvis ikke vært nok.
De frivillige “Bydelsmødrene” har i Oslo tatt på seg jobben med å banke på dører og spre viktig informasjon på morsmålet – de er bekymret for at en del grupper i samfunnet ikke tror på rådene fra helsemyndighetene, og ønsker å “bevisstgjøre kvinner om viktigheten av å følge rådene fra myndighetene”.
Og det er her jeg stusser litt:
For jeg har forståelse for flere ting: At norsk er et særdeles vanskelig språk å lære seg. At det er utfordringer med tanke på norskopplæring og at gjennomføringen av norskkurs har rom for forbedring. At lese- og skrivevansker på eget språk vil gjøre det svært vanskelig å lære et fremmedspråk.
Men hva skjedde med “lav tillit til det norske samfunnet”? Hva i all verden er det for noe?
“Bydelsmødrene” må altså forklare våre innvandrere viktigheten av å ta myndighetenes råd på alvor. Burde det egentlig være nødvendig?
Jan Bøhler skrev i går denne kronikken, der han setter spørsmålstegn ved hvorfor det å lære seg norsk språk ikke er en plikt for alle som kommer til Norge for å bo og leve i vårt fellesskap her.
Og jeg må innrømme at han har et poeng. For vi er totalt avhengige av at alle er i stand til å få med seg en massiv kommunikasjon når det skjer dramatiske ting i samfunnet, som nå. Hva gjør vi dersom noe skjer i framtida, som haster enda mer enn denne pandemien? Når Bydelsmødrene ikke har tid til å løpe fra dør til dør for å informere på ulike språk?
Bøhler mener det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her, og at vi må være nøye med å understreke at det faktisk også følger plikter med på kjøpet.
Samtidig må det også nevnes at det er svært mange nordmenn som er bosatt i varmere strøk i eksempelvis Spania, som ikke kan et ord spansk. Jeg sier ikke at det er stort bedre, men de aller fleste av disse klarer å gjøre seg forstått på engelsk.
Men likevel: I en pandemi-situasjon som dette, tviler jeg på at spanske myndigheter tilrettelegger informasjon til nordmenn i Spania på norsk. Jeg tror de tar det som en selvfølge at utlendingene gjør seg forstått på spansk – og forhåpentligvis har også mange nordmenn de siste ukene fått seg en liten påminner om hvor viktig språk-integrering er.
For det er nå en gang sånn, at det å lære seg språket i landet man bor i, er en forutsetning for god kommunikasjon. Og god kommunikasjon er en forutsetning for forståelse av kulturen og folket som bor der. Det er kanskje her det glipper for noen grupper hos oss i Norge?
Det ble ingen flytting til Spania for vår familie. Men hadde vi bestemt oss for å flytte, ville vi definitivt gjort det vi kunne for å lære oss det spanske språket.
Og viktigst av alt: Hadde vi bosatt oss i Spania, ville vi hatt tillit til det spanske samfunnet.
Det skulle faktisk bare mangle.
/ Hilsen bare litt bekymret 🌸
