Jeg skjønner ingenting, jeg. Hvorfor er dette et tema?

 

Som ventet, har corona-situasjonen tilspisset seg de siste ukene, smitten har tatt seg opp og folk testes over en lav sko. Det meldes om smittevernregler som faktisk overholdes, men at det dessverre ikke er nok.

På Randaberg opplevde det lille reiseselskapet “Ingvars Reiser” nylig, at 33 av de 37 som var med på en av deres bussturer i Sør-Norge ble corona-smittet.

Det til tross for at kona til sjåfør Ingvar er sykepleier og i overkant opptatt av smittevern – og at de attpåtil hadde med en egen ansatt på turen som skulle sikre at smitteverntiltakene ble overholdt.

12 dager før turen startet, fikk alle passasjerer en e-post med retningslinjer – der de blant annet ble bedt om å holde seg i hjemmekarantene de siste ti dagene før turen, og at de selvsagt måtte avlyse turen dersom man hadde symptomer.

Hver morgen ble bussen vasket med sprit, alle passasjerer spritet hender på vei inn i bussen – og alle hadde fast plass uten mulighet for å bytte sete.

Underveis på reisen valgte også bussen å kjøre forbi tre av de planlagte stoppene på grunn av smittetallene i disse byene. Da fikk passasjerene matpakke fra hotellet i stedet.

Likevel gikk det altså skeis.

Teorien på smittespredningen, er at en av de reisende har vært i inkubasjonstiden uten symptomer da bussturen startet. Heldigvis har ingen av de smittede blitt alvorlig syke, men dette er et glitrende eksempel på hvor vanskelig det er å unngå smitte, til tross for at alle regler overholdes.

Om litt over to måneder skriver vi desember – og i år mener jeg det bare er en ting å gjøre: Avlys hele julebordsesongen!

 

Jeg skjønner ikke hvorfor dette er et tema engang. Hvorfor må helsedirektør Bjørn Guldvog uttale seg i VG om at de “vil se nærmere på hvilke råd vi gir for julebordsesongen” samtidig som han antyder at det kanskje blir muligheter for å gjennomføre julebord for mindre avdelinger?

Hvorfor ikke bare droppe hele sulamitten i år?

Det blir vanskelig nok når høsten og vinteren kommer og vi alle trekker innendørs til dårligere ventilering og komprimert luft – rene gavepakka for coronaviruset, ifølge WHO.

Så hvorfor kan ikke bedriftene gå foran som et ansvarlig eksempel og avblåse årets julebord?

Julebord-lokalene er riktignok større enn i en buss, men jeg kan garantere at en-meteren glemmes rimelig fort når pinnekjøttet og akevitten er fortært. Om det ikke allerede skjer før maten i det hele tatt har kommet på bordet.

/ 🙏🏼

I forrige uke skrev jeg at jeg tror vi nordmenn trenger å trappe ned på brød-inntaket (les innlegget her) – og samtidig lovet jeg å dele fullgode erstatninger som kan fungere i hverdagen.

Og nå er første tips klart!

I en hel uke har vi kvalitetstestet og finpusset en frokost som kanskje er velkjent for mange – nemlig chia-grøt 😍

 

Denne “grøten” er inspirert av Helene Ragnhild, dronningen av mat som styrker tarmen – og dette måltidet fungerer perfekt til frokost, medbragt lunsj – eller som kveldsmat.

Og best av alt: Den inneholder masse god næring som gjør godt for både voksne og unge mager – og holder deg mett lenge!

Er du ikke kjent med chiafrø fra før, har disse frøene et skyhøyt fiber-innhold (til deg som er bekymret for mindre fiber om du trapper ned på brødskiva 😉 ) – og de inneholder masse omega-3-fettsyrer, kalsium, antioksidanter og proteiner. Med andre ord et skikkelig superfrø!

Den siste uka har jeg laget denne grøten hver kveld før jeg har lagt meg, sånn at den står klar til frokost dagen etter. Det går raskt å lage – og det er helt GULL å ha alt klart på travle morgener! 🙌🏽

 

Du trenger følgende (nok til 3 eller 4 porsjoner):

• 1 boks kokosmelk (400ml) (Har jeg ikke nok kokosmelk, sper jeg på med mandelmelk)
• 4 ss chiafrø
• Frosne bær (bruker gjerne bringebær og blåbær)
• Peanøttsmør (Velg en av variantene med kun peanøtter og salt)
• Mandler eller valnøtter (Bruk det du liker best!)
• Søtning (jeg bruker yaconsirup, men honning eller stevia fungerer også)
• Kokosflak (kan sløyfes – men det er nydelig på toppen!)
• Hempfrø (disse er SÅ gode og hever grøten enda et hakk. Kjempetips til alle som ønsker enda mer tilførsel av protein, fiber og Omega 3)

Vi spiser som sagt dette til frokost, og da gjør jeg følgende:

Rundt middagstid dagen før, heller jeg kjapt kokosmelk og chiafrø i en beholder med lokk. Pleier å bruke disse smoothie-glassene, også rister jeg i vei:

Så settes beholderen i kjøleskapet (har du mulighet, rist et par ganger til før grøten skal tilberedes om kvelden – frøene sveller)

Etter et par timer har grøten perfekt konsistens, rør godt for å få den jevn og fin. Fordel i 3 – 4 skåler, og dryss over frosne bær. Ha på søtning, da frosne bær har en tendens til å være sure.

Ha i en dæsj peanøttsmør, hakk mandler og dryss over, sammen med evt kokosflak.

Sett skålene i kjøleskapet over natten, neste morgen har bærene smeltet – dryss over hempfrø, og server 😍

Trøtt i trynet – men ferdig frokost! 🙌🏽

 

Jeg lover at denne næringsrike frokosten danker ut metthetsfølelsen til brødskiva, og med både kokosmelk og peanøttsmør som fettkilde holder du deg mett lenge!

Ønsker du å ha med til lunsj, kan du putte alt i en tett beholder som du putter i veska. De frosne bærene holder grøten kjølig og fin fram til den skal spises.

/ Tommel opp for en bra start på dagen 🙏🏼 ⭐️

I helgen fikk jeg en åpenbaring. Og det er like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse.

La meg begynne med starten: Bestevenninna mi er singel. Hun har vært alene i noen år, og hun er en sånn en som bare fikser ting.

– “Hvis jeg ikke gjør det selv, er det jo ingen som gjør det!”, smiler hun, og kjører søppel til avfalls-stasjonen eller skifter dekk på bilen.

I forrige uke var hun på besøk, og ettermiddagssola stod rett inn vinduet i stua. Den blendet oss – slik den har gjort hver solfylte ettermiddag i snart to år.

Vi har ikke gardiner, forstår du – men jeg har noen lameller i boden som planen er å henge opp. De kjøpte jeg for to år siden – så i to år har den stakkars lamell-skinna stått urørt i boden, og ventet på at min kjære mann skulle ha tid til å henge opp et par, tre skruer over verandadøra.

Ja, jeg har nemlig tenkt at dette har vært en klassisk mannejobb. Likestillingen er skjev på dette feltet hjemme hos oss, for å henge opp lameller er jo en sånn ting jeg ikke klarer.

Ikke har jeg prøvd – men siden lamell-skinna måtte beskjæres for å passe inn i vinduet – har jeg bare tenkt at det er noe min mann gjør veldig mye bedre og kjappere enn meg.

Det er bare det at denne kveldssola nok har irritert meg mer enn den har irritert min mann – for han har nok ikke sett det store behovet for lameller.

Alt dette forklarte jeg til venninna mi. Unnskyld den sola, lamellene skal egentlig opp – skinna står i boden, vi har bare ikke somlet oss til å henge den opp..

Venninna mi kikket på meg mens hun heiset på skuldrene og tok et stort jafs av eplet hun holdt i hånda:

– “Hvorfor gjør du det ikke bare selv?”

Jeg stirret forvirret på henne, før jeg stotret:

– “Eh.. Nei, asså… Gjøre det selv?”

Og da gikk det plutselig opp for meg at det ikke var Peter som hadde vært usedvanlig treg de siste to årene… Det var meg.

Hvorfor i alle dager hadde jeg, som hver eneste solfylte ettermiddag hadde irritert meg over sola som traff meg midt i fleisen – hvorfor hadde jeg ikke en eneste gang tenkt: Nei, nå henger jeg opp de flotte lamellene!

Tenk at jeg, barnebarnet til mormora mi – som helt siden jeg var liten har forkynt: “Det er godt med alt som er gjort!” – har gått og ventet på en mann og hans baufil i to vanvittige år..?!

Så hold deg fast. I forrige uke var Peter bortreist. Jeg hentet lamell-skinna, pakket den ut av esken, fant en sløv baufil i garasjen, kuttet den til, hang den opp, målte og klipte lamell-remsene – og voila.

Det var gjort på en halvtime. (Jeg måtte ta noen pauser med den sløve baufila, det var ikke like enkelt å kutte metall som jeg hadde trodd). Og nå er altså lamellene på plass.

Som jeg nevnte innledningsvis, er dette like mengder skikkelig flaut, som det er en lettelse. Jeg tror kanskje vi som lever med en partner har lett for å glemme at man faktisk kan fikse ting selv. Det har i alle fall jeg gjort – og nå føles det som en lettelse at jeg har innsett at man ikke kan bruke to år av livet sitt på å irritere seg over ettermiddagssola, når det tross alt går an å prøve å gjøre noe med det.

Det er tre dager siden Peter kom hjem – nå gjenstår det å se hvor lang tid det tar før han oppdager at de er hengt opp. Hvis han i det hele tatt gjør det 😆 ✌🏼

/ Godt med alt som er gjort! Glad i deg, Mormor 😍

Jeg ser gutten som står alene ved skoletrappa, og tenker på hvor mye jeg skulle ønske at skoletida var fin for alle. At skolen bare var et ålreit sted, med herlige vennskap som kanskje skal vare livet ut, læring og tilhørighet.

Men ikke alle har det sånn.

Det er tøft for de barna som ikke har det bra, og det er minst like tøft for mammaen eller pappaen som er smertelig klar over hvordan hverdagen fortoner seg.

I dag hentet jeg minsten på skolen, og hodet var fylt av fredags-følelse. Det fikk meg til å tenke på noe jeg leste i en bok nylig, nemlig at tilhørighet er skolealderens store prosjekt! Og at det kan bli en vond affære for alle som ikke klarer å finne sin plass, som ikke får kjenne på denne tilhørigheten.

I boka stod det at det ikke er stort vi som foreldre kan gjøre når ting som dette skjer. Men at den viktigste tingen vi kan gjøre, som jeg ønsker å sitere og videreformidle på en fredag, er følgende:

“Din viktigste rolle er å sørge for at den lille flokken deres står sterkt, at det er trygghet og varme, at dere har det fint sammen.”

Så uansett hvordan det står til hos barna på utsiden, uansett hvor store eller små utfordringene deres er i hverdagen – er den viktigste jobben vi foreldre gjør: Å ha det fint sammen som familie, sånn at i alle fall én arena er trygg og god.

Og denne tanken syns jeg var så fin! Uansett hvordan familien ser ut, uansett hvordan familiehistorien har vært til nå – må vi skape en god base for barnet vårt. Stor eller bitteliten familie spiller ingen rolle – barn trenger å føle seg hjemme et sted, et sted der det både er trygt og godt å vende tilbake til.

Ekstra viktig er dette for alle dem som strever med å finne sin plass i en vennegjeng eller finne sin plass i skolehverdagen. Da er det om mulig enda viktigere at barnet har funnet sin plass i familien, rett og slett kjenne at han/hun hører til.

Noe av det beste jeg vet, er ting som samler oss som familie. For eksempel fredagskveldene, med film og is-spising i sofakroken. De fine, dyrebare stundene der det bare er oss fire – sammen. Vårt fine lille ritual, som hele familien holder hellig.

For resten av uka går stort sett i ett. Og det er fint! Men når fredagskvelden kommer, da er det bare oss.

Så husk på det. Vår viktigste jobb er å ha det fint sammen hjemme – sånn at i alle fall én arena er trygg og god ❤️

/ God helg, folkens 😊

(Edit: Boka heter “Barneskoleårene” av Hedvig Montgomery – og er full av godbiter. Dagens anbefaling fra meg!)

Har du hørt på podcasten vår Gjesterommet, vet du jo at jeg er redd for mye rart. Med en egen spalte som heter “Ukas frykt” har jeg vært innom litt av hvert.

Men det er én ting jeg ikke har nevnt i podcasten enda, og det er frykten min for…

(Photo by Louise Lyshøj on Unsplash)

Brød. Ja, du leste riktig. Jeg er redd for brød!

Denne frykten kom snikende for 15 år siden, etter at fastlegen min ba meg kutte ut korn. Helsa mi var relativt dårlig på det tidspunktet, og jeg (med mitt normalt sunne kosthold) hadde aldri trodd at kosten kunne ha så mye å si.

Det at jeg, som verken har cøliaki eller andre kjente allergier – blir skikkelig dårlig når jeg spiser gjærbakst, har med årene fått meg til å bli skeptisk – og ikke minst bekymret for at vi nordmenn generelt har et forvridd syn på brød.

Det er for eksempel mange år siden ernæringsprofessor Birger Svihus prøvde å nå ut til folk med hva forskningen viser – nemlig at brød er en fettbombe (!).

Grunnen til det, er visstnok at brød bidrar med en fjerdedel av energiinntaket vårt og dermed er den viktigste bidragsyteren til ekstra fett på kroppen. Spiser man 100 gram brød i tillegg til det kroppen har bruk for, legger 19 gram seg på sidebeina. (les forklaring her)

Og jeg mener, hvem vet sånt?! Når man hele livet har blitt forklart hvor sunt grovbrød er? At så lenge man bytter ut loff med grovbrød er alt greit – mens i realiteten er kalori-innholdet hos grovbrød og loff tilnærmet likt? Det er jo helt sykt!

Men det som gjør meg oppriktig bekymret: I forrige uke hadde “TV2 hjelper deg” et innslag om at nordmenn får i seg for mye av den farlige soppgiften DON som finnes i brød og korn – og at barn er ekstra utsatt for mage- og tarmlidelser.

I følge Gunnar Eriksen, forsker ved Veterinærinstituttet, vil “selv små mengder av DON over tid påvirke tarmen og tarmbakteriesammensettingen. I tillegg kan det påvirke immunsystemet, og man får muligens kronisk betennelse.”

Dette er veldig alvorlig, og dersom det faktisk stemmer, mener jeg denne informasjonen må ut. På samme måte som at helsestasjonene opplyser om at barn under 1 år ikke må spise honning, mener jeg det bør informeres om at for mye brød ikke er bra.

Mange familier sverger til brødskiver (og andre kornprodukter) både til frokost, lunsj og kvelds – i den tro at dette er bra for oss. Og siden det er vi foreldre som har ansvaret for hva barna våre spiser, er det vi som må sørge for at de får i seg nok og riktig næring. Den jobben tar vi jo på alvor!

Jeg mener ikke at vi skal kutte ut alt korn-inntak, for det er naturligvis ikke veien å gå. Både Mattilsynet, forskere og helsepersonell poengterer at det er viktig at vi ikke kutter ut brød fra kosten uten videre.

Men jeg tror at dersom vi (og barna våre!) fortsetter å spise like mye brød, knekkebrød og andre korn-produkter som vi gjør i dag – vil veldig mange av oss med tiden bli syke. (Google “immunforsvar i tarmen”, og man forstår hvor viktig det er å gjøre det man kan for å lage god stemning i tarmsystemet).

Som jeg pleier å si: Det er bedre å spise ferdig-pizza og vite at det ikke er spesielt sunt, enn å spise ferdig-pizza og tro at det er spesielt sunt. Jeg mener vi må behandle brødskiva på samme måte: Litt er helt greit, for mye er for mye.

Så: Hva skal vi spise, da – om vi skal bytte ut brødskiva? Hva skal vi servere barna?

Dette har jeg lyst til å bruke litt tid på framover! Finne oppskrifter, teste ut – dele med deg her på bloggen. Og på samme måte som at livsstilsendringer fungerer best når man legger til sunnere vaner framfor å fjerne alle de dårlige, tror jeg veien blir enklere dersom vi legger til nye ting å spise istedenfor å tenke at vi kun skal fjerne brødskiva.

Har du noen korn-frie alternativer som er perfekte å putte i nistepakka? Eller servere til frokost? Eller kvelds? Eller som egner seg godt til å lage og fryse ned?

Del med meg i kommentarfeltet eller send meg en melding på facebook 🙏🏼

For mye tyder på at korn-inntaket må ned, og jeg er helt sikker på at det hjelper å være flere som står sammen og som kan gi hverandre tips og triks på veien 🙌🏽

/ Helsa først!

– “Jeg måtte gå ut, for jeg hadde fått noe i nesa og måtte så sjuuuukt nyse!”

Venninna mi forsvant ut fra foreldremøtet i går kveld, livredd for at rommet med mammaer og pappaer på enslige pinnestoler med god avstand til hverandre, skulle tro at det var Covid-19 på gang på rad 2.

Sånn har det blitt. Jeg merker det selv når jeg lufter hunden tidlig om morgenen, for nå har det begynt å bli kaldt i lufta – og når lufta blir kald blir jeg harkete i halsen. Så da går jeg der og småharker inn i jakka, og frykter at en nabo skal høre meg og tenke at hun der burde holdt seg for god til å lufte bikkja akkurat nå. Potensielle virus i frisk luft er altfor drøy kost i 2020.

Og alt dette får meg til å tenke: Hva slags høst og vinter venter oss, egentlig?

Vi med barn er i alle fall bekymret nå, for små neser har en tendens til å produsere snørr i jevnt tempo fra september til april. Av og på hele tiden, for det er bare sånn det er.

Vi så jo for oss at alt av smitte ville bli bedre nå som vi tross alt har blitt så flinke til å vaske hender, bruke antibac og holde avstand – men rhinoviruset viser det motsatte. Det mest kjente forkjølelses-viruset forsvant omtrent helt da Norge stengte ned i mars, men blomstret som aldri før i sommer. Og det bør jo få oss til å tenke littegrann, siden rhinovirus smitter på nøyaktig samme måte som korona.

Nå forbereder norske kommuner seg på å teste 5% av innbyggerne for korona hver eneste uke. Og forhåpentligvis vil de fleste teste negativt. For oss voksne er det jo enkelt: Har du fått prøvesvar fra koronatesten og den viser at du ikke har korona, skal du fortsatt holde deg hjemme fra jobb.

Men det store spørsmålet er jo: Hva i all verden gjør vi med barna våre? De siste ukene har det vært hyppig meldingsutveksling i venninnegjengen min:

Hvordan er det med snørr, igjen?
Han hostet litt i går kveld, men ikke i dag – skal han i barnehagen?
Hun er full av energi, men nesa renner, skal jeg holde henne hjemme?

En ting er ganske sannsynlig: Dette kommer til å bli en forvirrende høst og om mulig enda mer forvirrende vinter!

For dersom barna blir syke, er det jo forsåvidt enkelt. De skal holdes hjemme – de skal ikke i barnehagen, på skolen, SFO eller på trening.

Men den store utfordringen er jo at symptomene på korona vil være vanskelige å skille fra andre luftveisinfeksjoner – siden hoste, sår hals, tett nese og snørr i realiteten kan være begge deler. Og korona hos barn, trenger ikke gi feber og hoste.

FHI prøver å forklare på sine nettsider (pr 03.09.20):

“Ved feber og hoste bør barnet testes for covid-19. Ved kun lette luftveissymptomer uten feber, kan man se an tilstanden hjemme i et par dager. Ved ingen bedring, anbefales testing av barnet. Ved rask bedring, kan barnet gå tilbake uten test.

Dette er greit. Feber og redusert allmenntilstand i kombinasjon med hoste – gir grunnlag for å teste. Men var det ikke sånn at barn i barnehage- og barneskole-alder sjeldent blir syke av koronaviruset, og at dersom de blir syke får de et lett forløp med milde og kortvarige symptomer som lett kan forveksles med vanlige luftveisinfeksjoner?

FHI fortsetter:

“Dersom barn får nyoppståtte symptomer på luftveisinfeksjon, bør barnet holdes hjemme, særlig dersom barnet har flere symptomer samtidig eller ikke er helt i form.

Det gjøres unntak for barn i barneskole- og barnehagealder som kun har rennende nese og ellers er i god allmenntilstand. De behøver ikke å holde seg hjemme.”

Så dersom nesa renner og allmenntilstanden er god, kan de altså likevel gå på skolen..

Og for å gjøre det hele komplett:

“Barn som har god allmenntilstand etter gjennomgått luftveisinfeksjon, kan også komme tilbake i barnehage/skole. Dette gjelder selv om barnet fortsatt har noe restsymptomer som rennende nese (uansett farge på snørret) eller sporadisk hoste.”

Så.. Tror vi bare får konkludere med at dette kommer til å bli krevende, folkens. Nå blir det viktigere enn noen gang at vi bruker nøtta, og helt vanlig sunn fornuft.

Vi må fortsette å dra dette lasset sammen, vi må teste oss selv, vi må teste barna våre – og holde dem hjemme når det er nødvendig.

Så må vi krysse alt vi har av fingre og tær for at vi slipper unna korona – og at høsten og vinteren byr på mindre sykdom enn den pleier.

/ Det er lov å håpe 😊🙏🏼

Det begynner å bli noen uker siden vi takket for oss i barnehagen, og selv om de ansatte spøkefullt trøstet oss med at vi kanskje ses igjen om noen år (det har jo hendt før at det har dukket opp en liten attpåklatt), har vel både Peter og jeg innsett at vår tid som barnehageforeldre er ferdig for godt.

Og det er så rart! Verst er det jo selvfølgelig at vi hadde blitt så glad i de ansatte som har tilbrakt så mye tid sammen med barna våre – men også fordi et stort kapittel i livet er avsluttet.

 

Men det fine er jo at mye av barnehage-lærdommen kommer til å følge oss for resten av livet. Det er store ting og det er små ting, for eksempel har barna lært at ikke alle kan telle ti fingre på to hender – for det kan man jo ikke når man har vært uheldig så å miste en finger, sånn som den ene ansatte hadde gjort da han tidligere jobbet som snekker.

Også er det ordet “salami”, som vi for alltid kommer til å slite med å uttale.. Alle vet jo at det heter sa-laaa-mi med tre stavelser og litt ekstra trykk i den midterste – og ikke sala-mi, med to stavelser..?

Denne feilinformasjonen ble åpenbart innlært i barnehagen i 2-års alder hos begge våre to, og har hittil ikke gått å omvende til tross for iherdige forsøk 😂

Men den søteste lærdommen av de alle, fikk vi da vi en dag satt ved middagsbordet for flere år siden. 3-åringen var i full gang med å oppsummere hva som hadde skjedd i barnehagen den dagen, og jeg spurte hva de hadde spist til lunsj.

Noen hadde spist gulost på brødskiva, noen hadde spist leverpostei, noen baconost, andre falukorv.

– “Hva med deg? Hva hadde du på skiva?”, spurte jeg.

Den lille tenkerynka i panna krøllet seg litt, før ordene kom:

– “Hmm… jo, fishy-fishy!”.

Jeg husker hvordan Peter og jeg kikket uforstående på hverandre – “fishy-fishy”..?

Det hadde vi aldri hørt om, hva i all verden var det?

Og sånn hadde det seg at et nytt utrykk var kommet for å bli: Makrell i tomat hadde fått et nytt navn 😆 🐟

/ Fishy-fishy for life ❤️

Det er jo ingen hemmelighet at jeg er i overkant fascinert av kommentarfelt, spesielt på Facebook. Jeg kommenterer veldig sjeldent selv, men fra tid til annen må jeg bare ta en runde for å se hva folk har på hjertet.

I en periode var det den eldre garde som fikk på pukkelen for å mangle det vi kaller internett-dannelse, altså hvordan man oppfører seg på nett.

Der den yngre garde (som har vokst opp med internett og sosiale medier) har tilegnet seg en viss forståelse, har ikke den eldre forstått at det som postes på internett, er synlig for alle – og at det blir værende på internett, for bestandig.

Men nå tror jeg muligens at disse aldersskillene er i ferd med å viskes ut. Har man noe på hjertet man ønsker å dele i et kommentarfelt, så gjør man det – uansett alder.

Denne uka kunne “TV 2 Underholdning” melde om følgende:

 

(Skjermbilde: TV 2 Underholdnings Facebookside)

 

Som det kommer tydelig frem i bildet – er det altså en sak TV 2 Underholdning har produsert på bakgrunn av et innslag på God Kveld Norge. Et tv-program som altså tar for seg hva som skjer i kjendisverdenen.

Så, jeg gjorde som jeg pleier å gjøre når det deles saker som dette – jeg poppet litt popcorn, satte meg godt til rette i godstolen, før jeg åpnet det deilige kommentarfeltet. Og jeg ble selvfølgelig ikke skuffet:

 

 

Der noen nordmenn scroller videre forbi saker man ikke finner interessant, er det andre som ikke klarer å holde inne hva de føler. Og da er det jo godt å få det ut i et kommentarfelt:

 

 

 

 

Og spesielt irriterende er det jo når medier skriver om noen man selv ikke aner hvem er. Da har man to valg:

Enten kan man tenke: Disse vet jeg ikke hvem er og jeg har heller ikke noen interesse av å finne ut av det. La livet mitt gå videre.

Eller valg nummer to: Man kan legge igjen en kommentar for å vise at man verken bryr seg – eller vet hvem det er snakk om:

 

 

 

Så er det en egen form for humor som har rullert de siste årene, nemlig gif-humoren. Altså at istedenfor å skrive en kommentar, så legger man heller igjen en liten animasjon eller video:

 

 

 

Så er det alltid en som har stått opp på riktig bein om morgenen, og som ønsker å sette spikeren i kista en gang for alle. Med en blanding av humor, sarkasme og relevanse er det bare å få det ut:

 

/ God fredag, folkens! Husk at alle kan se det du poster på facebook 😉

I dag er det fredag, og første uka med to skolebarn i hus er unnagjort! Det har vært mye følelser i sving denne uka, men det antar jeg er ganske normalt ved en stor overgang som skolestart jo faktisk er.

Mange nye rutiner skal på plass, og i ærlighetens navn har det tatt et par dager å få ting på stell. Men nå er vi inne i en prøve-og-feile-flyt, og et par ting begynner å komme på plass:

Far i huset lager kjøleskapsgrøt om kvelden, slik at frokosten går kjapt og enkelt, tidlig neste morgen. Han tar dessuten opp rundstykker eller brødskiver fra fryseboksen før han drar på jobb, sånn at de akkurat rekker å tine på fjøla før mor i huset står opp for å lage matpakker.

Før leggetid pakker barna skolesekkene, før mor sjekker værmeldingen og forklarer hva slags type klær de skal legge fram til dagen etter. Mor har dessuten ansvaret for å påse at skole-i-Padene er oppladet, og å sjekke timeplaner og beskjed-arkiv fra skolen.

I tillegg har matpakkene mot slutten av uka måttet oppjusteres noe, siden magene hadde plass til to eplebiter og en halv gulrot ekstra. Som sagt, det går seg altså til 😉

 

Denne uka har jeg hørt på podcasten “Foreldrekoden – med Hedvig Montgomery” og den nyeste episoden “Skole- og barnehagestart – det fineste du kan gjøre for barna” (Anbefales!) – og det er helt nydelig å få litt input på hvordan barn fungerer i overganger som dette.

Psykolog og familieterapeut Hedvig er en av de klokeste stemmene jeg lytter til, og denne gangen sa hun også noe jeg bet meg merke i.

Hun påpekte at overganger som skole- og barnehagestart, markerer at det kommer noe nytt. At dette er en stor ting for både barn og voksne, men også en ting å feire litt.

Og da spør makker Bjørn Egil Halvorsen: “Så hvordan feirer man?”

Hedvigs svar var så fint at jeg ble varm langt inn i sjela:

“Ved å smile på ekte sammen med barna sine når helgen kommer.“

Og det syns jeg du (med eller uten barn) og jeg skal gjøre i dag! Første skoleuke er unnagjort – kanskje har det gått bra, kanskje har det gått dårlig, men det er ikke poenget akkurat nå.

For akkurat nå kommer helgen, og det er på tide å smile på ekte. Sammen 😊

/ God fredag, med eller uten barn ☀️

For tre måneder siden skrev jeg et innlegg om Rebecca – jenta som har endret livet mitt. Til tross for å være alvorlig kreftsyk, har tobarnsmoren fra Askøy det siste året delt både oppturer og nedturer med sin etter hvert så store følgerskare på Snapchat.

For Rebecca ønsket å dele. Hun trodde på åpenhet, og ønsket å vise hvordan det var å leve med alvorlig sykdom, samtidig som hun ville minne alle på viktigheten av å leve her og nå.

I tillegg ønsket hun å vise legene at de tok feil. At hun mot alle odds ville klare å beseire den tilbakevendende kreftsykdommen – og få oppleve sitt største ønske: Å se sine to tvillinggutter begynne på skolen neste år, høsten 2021.

(Bilde: Rebeccas facebook-gruppe)

 

Mandag denne uka startet min lille 5-åring i 1.klasse. En stor dag, med masser av sommerfugler i magen – og minst like mange gledestårer i mammas og pappas øyne.

Jeg tenkte på Rebecca, der Peter og jeg stod utenfor skolen og så på vår stolte lille jente med en altfor stor sekk på ryggen, ta sine første skritt inn i sin nye skolehverdag. Jeg tenkte på det Rebecca har lært meg, og hvor heldige vi var som fikk oppleve denne dagen, en dag de fleste av oss helt sikkert tar for gitt.

Den dagen døde Rebecca.

På samme tidspunkt som min lille familie og jeg satt samlet rundt et middagsbord for å feire at 1. skoledag endelig var her. Jeg visste ikke da at vårt øyeblikk av total lykke, gikk samtidig med en annen families bunnløse sorg. Og det.. Ja. Det er nesten ikke til å holde ut.

Facebook-gruppa til Rebecca bugner over av kjærlighet akkurat nå – fra den enorme heiagjengen som har fulgt henne så lenge. Veldig mange skriver at Rebeccas styrke har gitt dem håp i sin egen situasjon, og minst like mange skriver at hun har fått dem til å innse hva som betyr noe i livet – og at man skal sette pris på det man har.

Kjære Rebecca. Vi kommer aldri til å glemme deg. Rebecca-kraften kommer til å leve videre – tusen takk for alt du har lært meg. Hvil i fred 🌹