September får jo ben å gå på når man reiser ti dager på ferie til Spania.. Men jeg syns likevel den måneden går fort hvert eneste år, og det er egentlig litt rart med tanke på at jeg helst skulle beholdt sommeren to-tre måneder til 🙂

Men nå er det oktober, jeg innser at jeg fortsatt ikke har spist fårikål – så her er det mye bra i vente! Men først, en liten oppsummering av september.

SEPTEMBER

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Beste kjøp
Helt klart de to leselampene til å ha over senga! Endelig kan vi lese på sengekanten igjen, uten å måtte slåss om hvem av oss må stå opp for å slå av lyset i taklampa. Luksus.

Beste bomkjøp
Selv om jeg for lengst har bestemt meg for ikke å kjøpe sånne bitte-bittesmå søte, grønne planter når jeg er i blomsterbutikken, så fant jeg en liten en som så ut som et kruspersille-hode da jeg var innom sist. Klarte såklart ikke gå forbi denne dagen heller, og planta har allerede tatt kvelden. For lite eller for mye vann, jeg klarer aldri knekke koden. Men nå har jeg lært, ingen flere bitte-bittesmå søte, grønne planter.

Peter-øyeblikk
Da jeg fikk kose meg 20 timer på kurs forrige helg, og Peter styrte skuta her hjemme. Ingenting er som å komme hjem til to småtasser som ivrig forteller om alt det morsomme de har funnet på sammen med pappa!

Christina-øyeblikk
I forrige uke viste jeg finger’n til en bilist mens jeg hang på tuta. Det er ganske barnslig, men når du er så tjukk i huet at du foretar en forbikjøring forbi TO biler og én BUSS, da er det lov å bli både redd og oppgitt. Det er et under at det gikk bra, men det hjalp vel ikke stort at jeg vifta med fingeren.

Fullførte prosjekt
Nå er soverommet ferdig, og jeg innser at en kjempefin farge, samt bilder på veggene – virkelig gjør susen! Soverommet har blitt mitt nye yndlingsrom og jeg blir helt varm i hjertet bare jeg titter inn. Og jeg som trodde veggfarge bare var veggfarge!

Prosjekt som videreføres til neste måned
Blir det for rart å male hele stua i samme blåfarge som vi valgte til soverommet? Hvis ikke.. Hello 🙂 En ting er i alle fall sikkert, de grå veggene i stua skal fornyes! Farger ♥
Også skal podcasten “Gjesterommet” på lufta igjen. Det gledes 🙂

Herligste øyeblikk
Når man er redd for å fly, og kan klype seg i armen fordi både tur og retur gikk som smurt! Ikke en liten turbulens, ingen hjerteklapp, ingenting. Og eksemplariske barn på toppen av det hele – det føles nesten som en drøm.

Blondeste øyeblikk
Da jeg så Bloggerne-episoden fra årets Vixen Blog Awards, og ble vitne til regelrett drittslenging bak lukkede dører. Jeg var jo på Vixen selv, og der virket det som alle var venner.. Haha, så feil kan man ta 🙂

Bilde som aldri havnet på bloggen
Dette postet jeg visst aldri.. 😉

Friskus
Jeg har spist mengder med grønnsaker! Og ikke vet jeg, men både ungene og Peter har vært skikkelig forkjøla nå. Jeg har bare blitt litt harkete i halsen og veldig trøtt i trynet – så jeg lurer på om inntaket kan ha gjort susen.

Daffus
Trening har det blitt dårlig med de siste ukene, og jeg innser hvor fort man kan bli støttemedlem på et treningsstudio. Men jeg tenker at jeg i alle fall bidrar slik at senteret forhåpentligvis ikke blir lagt ned med det første.. Også er det bare å komme seg tilbake på hesten igjen.

Favoritt-blogginnlegg
Innlegget om blomsten! Buhu ♥ Den lille blomsten ♥

Yndlingssanger
Charlotte Gainsbourg – Deadly Valentine
Post Malone feat. 21 Savage – Rockstar
Sofi Tukker – Best friend

/ Takk for nå september – og velkommen oktober, håper du blir fin!

På torsdag begynte jeg å bli lei av å se på den tomme tavla jeg hang opp på veggen tidligere i uka. Planen var jo såklart å skrive et eller annet morsomt på den, problemet var bare at jeg var helt tom for ideer.

Men mens jeg satt der og grublet, kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt noe.. For jeg er jo så heldig at jeg faktisk har et personlig google-maskineri i lomma til enhver tid! Lurer jeg på noe, kan jeg bare spørre følgerne mine på Snapchat – der får jeg nemlig bestandig svar 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Som tenkt, så gjort – jeg utlyste rett og slett en liten konkurranse. Hva skal jeg skrive på den lille tavla?

Vinnerforslaget blir belønnet med en liten premie i posten – og responsen lot ikke vente på seg! De siste to dagene har jeg humret meg gjennom det ene gode forslaget etter det andre, faktisk kom det inn så mange at jeg bare rakk å sjekke halvparten.

Det kom inn veldig mange hysterisk artige ordtak og livsmotto, men siden tavla er ganske liten, ble mange av dem litt i lengste laget. Og siden jeg ikke er godt til å tegne, måtte alle tegneforslag dessverre også forkastes.

Men forslaget som stakk av med seieren, var kort, konsist og tatt veldig på kornet – og jeg elsket det umddelbart! And the winner is:

😂
 

Min humor, men kanskje ikke Peters 😉
Les innlegget hans: Ukas krangel: Passiv aggressiv strikkekamp

/ En strikk – Et strikk ♥

Her i huset har vi doregler. Viktige doregler.

Licensed from: cookelma / yayimages.com
 

Nå har jeg ikke byttet livsledsager sånn veldig mange ganger i mitt liv, men nok ganger til at jeg vet det er et veldig stort steg å flytte sammen. For samtidig som det er viktig ikke å endre hverandre som personer, så er det ikke til å komme bort fra at man blir nødt til å møtes på halvveien på enkelte ting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og en av de første tingene Peter forklarte meg da jeg flyttet inn i leiligheten hans, var overraskende nok: “Her lukker vi dolokket før vi trekker ned”.

Helt ærlig hadde jeg hatt et ganske avslappet forhold til dolokk fram til jeg møtte Peter. Men det var noe med måten han sa det på, som gjorde at jeg skjønte at dette var viktig. Og det er det jo faktisk! Så da begynte jeg å gjøre det selv også.

Men sånn bortsett fra denne dolokk-regelen, har ikke Peter kommet med andre befalinger. Det må vel bety at alle de andre doreglene i huset, er mine 😉
 

1. Lukk døra

Dette punktet skled helt ut da vi fikk barn, jeg tisser i alle fall alltid med døra åpen. Men skal du ordentlig på do, lukk døra. Er du alene hjemme med barn er det selvfølgelig unntakstilstand 😉
 

2. Lukk dolokket før du trekker ned

Som allerede nevnt, dette er viktig – spesielt om man har vært ordentlig på do. Ingen grunn til å gå i detaljer, men det handler om bakterier. Mye bakterier. Bare lukk lokket.
 

3. Sjekk om dobørsten trengs

Gløtt forsiktig på lokket etter at du har trukket ned, for å se om en runde med dobørsten er nødvendig. Bruk den, ikke la det bli opp til nestemann.
 

4. Lufting

Er det behov for lufting, sett opp vinduet eller få på vifta. Ikke løp ut og lukk igjen døra i en fart – eller la døra stå oppe sånn at luftingen skjer ut i resten av boligen. Huttetu.
 

5. Håndvask

Viktig. VIKTIG. V I K T I G.
 

6. Tomt for dopapir

Tar du siste tørket, og du ikke har tid til å hente nye ruller – sett den tomme dorullen oppå lokket! Så unngår du at nestemann havner i papir-knipa. La meg bare si det sånn at enkelte i denne husstanden ikke praktiserer dette tipset. Til andres fortvilelse.

♥
 

7. Kun tre ting

Det er kun tre ting som skal i do. De to åpenbare – pluss dopapir! Ikke våtservietter, bomullpads, q-tips, bleier etc. Og ikke matrester! Jeg trodde man skulle kaste flytende matrester i do da jeg var yngre, men dette er jo bare deilig mat for kloakkrottene. Dessuten kan matrester inneholde mye fett, som fester seg på rørveggene.
 

8. Hemoroider

Svigermor jobber som operasjonssykepleier, og hun har lært meg at å scrolle på telefonen mens man sitter på do, gjør at man glemmer tiden og blir sittende for lenge. Og sitter man for lenge, kan det fort bli en liten hemoroide-fest der bak. Så gjør det du skal, dra på deg buksa igjen, vask hendene – og om du føler du trenger litt mer egentid, sett deg på dolokket og scroll videre 😉
 

9. Dorull-kvalitet

Invester i dopapir som føles som dopapir, og ikke avispapir. Dette henger som oftest sammen med pris, så styr unna de billigste variantene. Been there, done that.
 

10. Dorull-påfyll

Ser du at det nærmer seg slutten på den siste dorullen, gjør det jeg anser å være en av husholdningens aller viktigste arbeidsoppgaver: Fyll på! ♥

/ Også skal selvfølgelig dorullen henge med papiret ut. God fredag folkens ツ

I går var Peter og jeg på mimrer’n. Vi begynte å tenke på hva i all verden vi drev med før vi fikk barn, hvordan så hverdagen egentlig ut da? Eller, vår gravide hverdag, for å være helt nøyaktig – for vi rakk jo faktisk ikke å ha så mye hverdag før vi plutselig en dag oppdaget at 2 skulle bli 3.

Mens vi mimret, kom vi plutselig på at Peter pleide å ha faste spillkvelder med guttegjengen hver uke, der de spilte Fifa mens de slarvet om alt og ingenting. Og i den guttegjengen, var det en av kompisene som Peter og jeg ristet skikkelig på hodet av. Han var nemlig tobarnsfar, og kom for sent hver eneste Fifa-kveld fordi han først måtte hjem og hjelpe kona med å legge de to barna.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og Peter og jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig. Ålreit, så var det sikkert enklest å være to om leggingen, men én kveld i uka kunne vel kona klare alene? Mannen måtte faktisk reise fra jobben i Oslo, ut av byen for å komme seg hjem, legge unger, og så tilbake til Oslo igjen for å møte kompisene.

Ærlig talt. Når barnet vårt ble født, skulle vi i alle fall ikke gå i sånne teite feller. Vi hadde allerede gjort om gjesterommet til barnerom, den lille babyen skulle sove i sin egen seng så fort det lot seg gjøre – og vi skulle i alle fall få på plass gode leggerutiner fra dag 1, sånn at babyen lærte seg å sovne av seg selv.

Vel.

Det tok ikke mange dagene etter at sønnen vår var født, før vi forstod at vi ikke visste en pøkk om noe som helst. For den lille tassen vår som skulle sove i egen seng og sovne av seg selv fra dag 1, han roet seg jo mye fortere når han ble pjusket litt på ryggen. Og det hadde vi ikke lest noe sted – men det var det eneste som funket.

Og da skjønte vi ganske kjapt at det å være foreldre stort sett handler om prøving og feiling. At noen ganger funker ting etter boka, mens andre ganger må man finne ut av det selv. Oftest sistnevnte.

Fra den dagen har vi vært veldig forsiktige med å sette spørsmålstegn ved måten andre foreldre velger å gjøre ting på. Ålreit, så er dere to om leggingen? Så bra! Dere spiser middag foran TV’n? Supert! Dere må løpe etter ettåringen for å få i ham mat? Flott at han spiser da, i det minste!

For vi forstod jo ganske kjapt at ting er i konstant endring uansett, og at det som er oppskriften i dag, kanskje ikke funker i morgen. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppførsel – you name it.

Sånn er det å være forelder.

Og om man ønsker å kjøre hjem til familien sin og si natta til barna før man suser ut igjen for å møte kompiser og spille Fifa – så er det faktisk helt i orden, det ツ

* Følg Konatil på Facebook *

I dag fikk jeg en mail fra en fortvilet mor som lurte på om jeg kunne ta opp et spesielt tema på bloggen. Det viste seg at forrige fredag opplevde hun og mannen at et av deres verste mareritt ble til virkelighet – og nå ønsket hun av hele sitt hjerte å advare andre foreldre.

Men fremfor å bare skrive et innlegg om dette temaet, spurte jeg om jeg heller kunne dele den sterke historien moren hadde skrevet selv.

Og det fikk jeg lov til – så nå håper jeg så mange som mulig leser historien til mamma Tone og pappa Daniel. For dette kan skje den beste.

OBS! Inneholder sterke bilder!

Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
 

Fredag ettermiddag ble ett av våre verste mareritt virkelighet. Lille Luna på 10 mnd reiste seg opp etter en peisovn mens hun og pappa var på en snar visitt hos noen venner.

Hun har fått en alvorlig brannskade i venstre hånd. Noen få sekunder var alt som skulle til. Hun rakk ikke en gang begynne å grine før pappa hadde tatt henne og var på vei til vasken bare 4 meter unna.

Smertene hennes og hylene vil aldri bli glemt. 3 timer med utrøstelig gråt.

Vi har allerede vært mye på sykehuset, 5 stikkforsøk før veneflonen satt, skrik, tårer, sederende midler som resulterer i et blikk du aldri glemmer og en livløs kropp i narkose blir forlatt på operasjonsbordet. Følelsen som forelder eller pårørende er det ingen som vil oppleve

Uttallige sår og bandasjeskift venter, kanskje nye operasjoner, tårer og skrik, både fra oss og Luna. Selvbebreidelsen vil sitte der for alltid. Hvorfor passet vi ikke bedre på?!

Det skjer så altfor fort, det trengs bare noen få sekunder. Det kan skje selv de beste. Sykehuset er flinke til å backe oss opp, der vi føler vi har sviktet som foreldre.

Vi spurte legen;- hvor ofte behandler dere slike skader?
Legen så på oss, sukket og sa, – altfor ofte dessverre.

Har DU nok kunnskap om hvor store konsekvensene av noen få sekunders uoppmerksomhet er? Vi legger ikke skyld på andre enn oss selv, men tenker forsiktig på om det bør mer kunnskap om brannskader og sikring inn i f.eks kontrollene på helsestasjonen? Da i god tid før barnet begynner å ta seg rundt på egenhånd.

Dette må gjerne deles så vi kan tydeliggjøre hvor lite som skal til, og vise at selvom det kanskje ikke ser SÅ ille ut den første timen så blir det gradvis verre og verre enn verst.

Fasiten av få sekunder på et brennende varmt glass i en peisovn:

Etter to timer
 

Dagen etter
 

Dagen etter sårrevisjon
 

Vi vil komme med en sterk oppfordring som vi vil SKRIKE ut til alle våre kjente. Ikke vurder om det er på tide å få opp den peisgrinda, ikke tenk at du skal flytte den kaffekoppen etterpå. Eller ledningen på vannkokeren som henger ned, som kanskje minsten får tak i og alle de andre brannfellene som lurer.

Bare GJØR det, vær så snill, bare gjør det. Dette vil ingen oppleve!

Vi håper på best mulig utfall for Luna, at hun ikke skal få varige mèn og at hånden hennes vil fungere som før. Dette vet vi ikke enda, for skadene blir vurdert og forandrer seg fra dag til dag. Vi håper hun kan behandles ferdig i Kristiansand, men det ble i dag sendt bilder til Haukeland- brannskadeavsnittet og vi venter svar fra de innen kort tid.

Vi håper dette innlegget kan bidra til økt fokus på trygghet for de aller minste, og håper at ingen flere barn skal gjennomgå det Luna gjør nå ♥

Tone & Daniel

/ Lille Luna ♥ Del gjerne ♥

Denne dagen har jeg ventet på. For i dag er det endelig oss igjen ツ

For en stund siden fikk jeg spørsmål om hvordan det føles å ha faste blogglesere. Om dette er noe Peter og jeg tenker over til vanlig, at det er en gjeng med ukjente mennesker som ler og gråter med oss i hverdagen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og selv om det ikke er så lett å forstå at dere er en gjeng som følger oss i tykt og tynt, så føles det helt ærlig som vi har vår lille greie her inne. At vi er som en stor vennegjeng på kafé. Jeg kjenner dere litt, dere kjenner meg litt. Vi drikker kaffe, koser oss og prater en stund, også møtes vi igjen i morgen.

Dette flyter av seg selv i hverdagen, men innimellom ristes jeg ut av hverdagsbobla. Det er de gangene et av blogginnleggene går viralt, og lesertallene mine fyker i lufta. For da skjer det noe. Da kommer plutselig ting helt ut av kontroll.

Som innlegget der jeg parodierte bloggdronningen for noen uker siden. Jeg hadde regnet med at det kom til å skape reaksjoner – men som alltid når jeg skriver et innlegg, postet jeg også dét innlegget i den tro at det kom til å treffe som et vanlig blogginnlegg. Jeg skrev til dere, dere som vet hvem jeg er. Dere som kjenner internhumoren. Det føltes litt som å fortelle en morsomhet til gode venner.

Jeg hadde jo ikke sett for meg at 80.000 ekstra skulle stikke innom den kvelden. Og like mange dagen etter. Og dagen etter der igjen. Det er gøy med trafikk altså, men så var det dette med oppstyr, da.

Jeg har det nemlig med å glemme at jeg ikke liker oppmerksomhet, en liten detalj som jo er ganske spinnvill med tanke på at jeg lever av å drive en blogg. En blogg om meg selv, mitt liv og mine betraktninger på verden og livet. Men så tar jeg ikke telefonen når avisa ringer 😉

Misforstå meg rett, det er selvfølgelig fantastisk å få respons – men hver gang ting går viralt innser jeg at jeg liker den lille gjengen vår best.

For det å ha dere faste lesere innom hver dag, er som å ha en koselig liten innflytningsfest der musikken dempes før midnatt, der alle vet å oppføre seg, og kanskje til og med rydder litt før de drar.

Men når et innlegg går viralt, er det som om den koselige lille innflytningsfesten blir rasert av ukjente mennesker som sparker inn døra, tømmer barskapet til faren din og stjeler alle smykkene til moren din, før de forlater stedet i fullstendig kaos. Og etter noe sånt, tar det alltid litt tid før ting normaliserer seg igjen.

Men nå er altså hverdagen tilbake, og det føles helt topp. Det handler altså ikke om at jeg ikke tåler kritikk, jeg innser bare hver gang lesertallene skyter i været at det ikke er noe mål for meg å bli størst.

For si hva du vil om lesertall og likes og klikk og kommentarer, jeg trives i alle fall best sammen med kjentfolk. Og nå er det endelig oss igjen 🙂

/ God onsdag! 🙂

For en måned siden skjedde noe ganske spesielt, noe som ikke kunne falle meg inn å dele på bloggen. Jeg deler det meste her inne, men dette føltes bare for rart.

Men av en eller annen merkelig grunn klarer jeg ikke la det ligge. Det dukker opp i hodet mitt hver gang jeg åpner Mac’en, derfor har jeg nå bestemt meg for å skrive litt om det likevel. En merkelig liten historie – som handler om en blomst ❤

For 3,5 år siden, da sønnen min var litt over 2 år gammel, tok jeg ham med til en blomsterbutikk. Vi skulle besøke Farmor, og jeg tenkte den lille gutten kunne få ta med en blomst til oldemoren sin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg husker den lille gutten tasset rundt i butikken, tok seg god tid mens han kikket og kikket på de forskjellige plantene. Etter en lang stund, stoppet han plutselig opp og nikket. Så pekte han på en liten hjerteformet sak. Den skulle Oldemor få.

Det var en kaktus formet som et hjerte. Ikke en sånn kaktus med pigger, men en som lignet mer på en sukkulent. Og Farmor ble så glad for gaven, hun snakket om den hver gang vi kom på besøk, og da gikk sønnen min bestandig bort for å studere den litt. Han var nok en smule stolt, og samtidig litt fascinert fordi den var formet som et hjerte.

Da Farmor døde i fjor, spurte Pappa om jeg ville ha den lille planten. Det ville jeg såklart, og siden da har den stått på kjøkkenet vårt. Hver gang jeg har sett på den, har jeg tenkt på Farmor. Den har gått fra å gjøre meg trist av savn, til å gjøre meg glad av alle de gode minnene.

Den har til og med sneket seg med på noen bloggbilder innimellom, søt som den er:

Tittei bak der 🙂
 

En hjerteblomst og to giteringer 🙂
 

Men for en måned siden skjedde det altså noe rart. Det var dagen før lillesøster skulle gifte seg, huset sto på hodet. Jeg øvde på talen min mens jeg prøvde å gå inn de høyhælte skoene mine, og Peter sto på kjøkkenet og bakte sin berømte sviskekake som var bestilt til bryllupsfesten. Plutselig utbrøt Peter ganske ivrig:

– “Christina! Har du sett på hjerteblomsten til Farmoren din i det siste, eller?! Sjekk her, da!”

Da jeg kom bort til Peter, holdt han den lille blomsten fram, og jeg kjente det smalt til i hjertet mitt. For dagen før den store dagen, så hjerteblomsten slik ut:

Jeg er ikke spesielt troende av natur, og jeg vet ikke hva jeg tenker om de store spørsmålene i livet. Men at denne lille kaktusen skulle få et skudd som vokste opp ved siden av, i akkurat samme uke som lillesøster skulle gifte seg, er bare så innmari spesielt. 3 år uten så mye som et livstegn, men så plutselig og akkurat i tide til bryllupet…

Jeg vet at Farmor gjerne skulle sittet i kirken og sett sønnen sin følge barnebarnet opp kirkegulvet den lørdagen. Og jeg vet ikke, men det var noe med den blomsten som plutselig fikk meg til å føle at kanskje fikk hun oppleve det likevel.

Sannsynligvis er vel den lille blomsten bare en tilfeldighet. Eller kanskje ikke ❤

/ ツ

Denne helgen hadde jeg grugledet meg til i veldig lang tid. Jeg gledet meg fordi jeg skulle to fulle dager på kurs, og jeg gruet meg fordi Peter skulle være hjemme alene med barna fra morgen til kveld hele helgen.

Misforstå ei, jeg var ikke i tvil om at det kom til å gå bra mens jeg var borte, men jeg er jo en hønemor som trives aller best hjemme sammen med de to små. Dessuten har jeg merket at Peter har vært litt smånervøs denne uka, og da den ene etter den andre begynte å nyse og klage over vond hals på fredag, gjorde jo ikke det hønemors sak noe bedre.

Men selv om Peter shusjet meg ut døren lørdag morgen mens han overbeviste meg om at det kom til å bli en strålende dag for alle, sjekket jeg likevel mobilen spent i de første to pausene på kurset. Men på mobilen var det stille, så til slutt ble jeg faktisk nødt til å be om et livstegn hjemmefra.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og da disse bildene tikket inn, skjønte jeg jo at de hadde andre ting å tenke på enn å sende meldinger til muttern!

Åpen dag på Brannstasjonen – hei hallo!
 

Score!
 

Også sånn som de hadde kost seg! Timene hadde flydd avsted, de hadde vært på Brannstasjonen, på Bowling, tatt lørdagshandelen, gått turer, spist nistepakker og laget middag. Stemningen hadde vært på topp hele helgen – og ingen hadde spurt etter Mamma!

Og da jeg kom hjem i kveld, spent på hvordan det egentlig hadde gått og klar for å få hele helgen oppsummert i plusser og minuser fra Peter, ble jeg ganske sjokkert da han så på meg i fullt alvor og sa:

– “Vi skal ikke bare gå for en til, da?”

… Men den pipa tipper jeg får en annen lyd når jeg minner ham på at vi har en liten jobb foran oss før vi kan legge oss i kveld.. For det ser ut som en krigssti i hele 1. etasje – og selv om jeg har hatt mammafri hele helgen, så har jeg definitivt ikke tenkt til å rydde alene 😉

❤ ❤ ❤
 

/ To er to, mens tre er mange ツ

I går kveld ble det plutselig skikkelig liv på Snapchatten min, for det viste seg at jeg hadde klart å snike meg med i gårsdagens episode av “Bloggerne” på TV2 Livsstil. Episoden handlet om Vixen Blog Awards som gikk av stabelen i januar – og der stakk jo jeg av med en av prisene!

I dag har jeg sett hele episoden, og det var utrolig artig å se hvordan de andre bloggerne forberedte seg før denne festen, “En liten mini-Oscar for bloggere“, som Komikerfrue Marna så fint kalte det.

For min del var det ekstra gøy å se hvordan de andre hadde det på nøyaktig samme tidspunkt som jeg lå i fosterstilling på hotellrommet og gråt fordi jeg var så nervøs at jeg ikke ville være med. Snakk om kontraster 😉

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det jeg lo aller mest av i gårsdagens episode, var noe som hadde sneket seg med i bildet. For da Kristine Ullebø dagen derpå satt og kikket på bilder fra etterfesten, var det ikke hennes dansemoves som fanget min interesse..

Hmm.. Er det ikke noe kjent med de to bak der..? 👀
 

Er det ikke Peter og meg?!
 

Eh… Tror jeg ser hvor dette bærer hen.. 🙈
 

Nå skal mor kline 😬
 

Peter bare “ooookey” 😅
 

😂
 

To småbarnsforeldre som har fått barnevakt og er på fest for første gang på evigheter og skal sove en hel natt på hotell – tatt på fersken ヅ

Les også:
– Fra fosterstilling til takketale
– Årets Stjerneskudd!

Denne uka har det gått opp 3 lys for meg. Kanskje ikke så superviktige lys, men viktige nok 😉

For rett som det er blir jeg minnet på hvor glad jeg er for å ha forlatt tjueårene. Ikke at tjueårene i seg selv var ille, men jeg syns rett og slett det er helt fantastisk å ha kommet til et sted i livet der jeg vet hva som betyr noe for meg.

Jeg føler på mange måter at jeg for lengst har funnet meg sjæl, jeg vet hva jeg står for, jeg vet hva som får meg til å gråte, hva som får meg til å le – jeg kjenner hva som gir meg energi og hva som tapper meg, og jeg er takknemlig. Hver eneste dag.

Og denne uka innså jeg tre ting om meg selv som jeg er rimelig sikker på at jeg ikke hadde innsett da jeg var noen og tjue. De har definitivt ingen rød tråd som binder dem sammen, men det er bare så fint å ha kommet til disse konklusjonene i eget liv.
 

1. KORT HÅR

Håret mitt har rett og slett blitt et problem. Det vil si: Jeg takler ikke lenger å ha langt hår. Nå er det jo bare skulderlangt, men de siste månedene har jeg lurt på om jeg skal spare framover, for å få litt lengde på det igjen.

Men tida med langt hår er tydeligvis over, for nå får jeg helt noia så fort håret får en sånn lengde at det liksom hviler på skuldrene og får en kjip fall. Jeg må klippe det kort igjen – og det må gjøres asap!

Det hjelper jo ikke at Peter mener jeg er prikk lik Ola Conny.
 

2. RØDVIN

Jeg skjønner egentlig ikke hva jeg har prøvd på de siste ti årene, men jeg har vel kanskje tenkt at det er med rødvin som det er med kaffe. De første koppene smaker ikke akkurat dødsgodt – men så kommer man seg over kneika, også blir det en del av livsstilen.

Ja, ikke at jeg har tenkt at rødvin skal bli en livsstil, men jeg har helt ærlig trodd at jeg på et eller annet tidspunkt i livet kom til å begynne å like rødvin. Alle jeg kjenner syns jo det er godt med et glass rødvin til maten, derfor har jeg vel bare tenkt at de helt sikkert har rett.

Men denne uka luftet jeg hunden mens jeg gikk og tenkte på den fine bryllupshelgen Peter og jeg og forloverne hadde i Oslo i mai. Vi spiste middag på en flott restaurant, og hadde bestilt full vinpakke til alle fire. Halvveis spurte jeg kelneren om jeg kunne bytte til juice-meny – og da han skjenket det første glasset med iskald juice og jeg tok den første slurken, befant jeg meg i himmelen. Da burde jeg jo innsett at jeg aldri kommer til å bli en rødvinselsker – men, bedre sent enn aldri 😉

Sorry Peter, det skjer ikke.
 

3. DOPAPIR

For tre uker siden skulle jeg handle, og jeg ble stående i overkant lenge i dopapir-avdelingen og kikke på prisene. Det er lenge siden vi har kjøpt dopapir, for vi har hatt sånne “dugnadsruller” fra idrettslag en god stund – så nå var jeg litt usikker på hva slags papir jeg skulle kjøpe.

Også gikk jeg for det billigste.

La meg bare si det sånn at det er de verste tre ukene jeg har vært borti siden hemoroiodene etter fødselen. Så denne uka har jeg bestemt at om det er noe man skal legge litt penger i når man handler, så er det dopapir. Jeg vasker heller håret med håndsåpe en ukes tid, enn å spare penger ved å kjøpe det billigste dopairet igjen.

Mjukt og godt må det faktisk værra ❤
 

/ Kort hår, juice til maten og mjukt dopapir. Da snakker vi alderspoeng ツ