Hyttetur og tøffelhelt

Først må jeg bare få takke for den enorme responsen etter gårsdagens episode av Bloggerne! Snapchat kokte i går kveld, og det var så mange meldinger da jeg våknet i morges at jeg enda ikke har rukket å sjekke alle. Men tusen takk til alle som syns det var moro å bli litt bedre kjent med oss 🙂

Det var selvfølgelig helt forferdelig å se seg selv på TV, i alle fall for meg som foretrekker å holde meg i skyggen av Peter. Han elsker jo oppmerksomhet, og jeg tror han syns det var skikkelig stas å se seg selv på skjermen, selv om han ikke har innrømmet det enda 🙂

Det verste med gårsdagens episode, var at vi hadde første opptaksdag da vi skulle pakke før en hyttetur. Vet ikke om det kom ordentlig fram på skjermen (haha), men Peter og jeg er virkelig i usynk når det kommer til pakking. Jeg planlegger, skriver lister og har full kontroll, mens han foretrekker å pakke fem minutter før avreise. Og det irriterer meg selvfølgelig noe grusomt. Vet ikke om man kan se det på meg?

 

 

Det kom desidert flest reaksjoner på Peters hvite sokker i de stygge tøflene, og da lo jeg faktisk høyt i sofaen selv også 🙂

 

 

Det var koselig å se igjen krabbefiskingen, og ikke minst innse hvor store barna våre har blitt på litt over et halvt år! Også ble jeg helt varm i hjertet av å se disse to <3

 

 

Nå er det straks klart for kveldens episode – gubben har rigget seg til i sofakroken, og jeg er spent på om vi får se noe rundt oppstarten av Konatil! Det tror jeg blir fint – og skikkelig flaut. Det tok nemlig litt av når jeg fikk mine første likes 🙂

 

/ TV2 Livsstil 21.30!

Les også:
Hemmelig kodespråk
Krampelatter og flauepute

* Følg Flauekona på Facebook *

Sorry

Denne helgen var det spesielt viktig for far i huset å få nok søvn. Han skulle nemlig på God Morgen Norge i dag tidlig, og ønsket verken å forsove seg – eller å vise seg på skjermen med ekstra store poser under øynene.

Han viste seg på skjermen med ekstra store poser under øynene. Og det var min skyld.

 

 

For lørdag kveld var lillesnupp veldig urolig, og jeg tenkte at det sikkert var en eller annen jeksel på vei. Hun skulle helst sove oppå meg, og da pleier det å være et eller annet på ferde.. Jeg bestemte meg derfor for å ha henne i dobbeltsengen, og sa at Peter kunne legge seg på eget rom, sånn at han kunne få en natt i ro og fred. Det var tross alt det minste jeg kunne tilby i innspurten før direktesendt TV.

Men så, klokka fire natt til søndag, våknet jeg med et brak. Uten å gå for detaljert til verks, så kan jeg si såpass at jeg på null komma svisj hadde oppkast over hele meg. Det finnes ikke så mange verre måter å bli vekket på, men skal si det må være en av de mest effektive!

Jeg fikk plukket opp den stakkars lille sjuklingen, og bar henne ut av rommet. På veien overrasket hun meg med en ny runde, og da jeg endelig nådde fram til badet, var det som om hele hjernen min bare stoppet opp. Jeg visste at jeg ikke skulle vekke min kjære mann, men hjernen min klarte rett og slett ikke å finne ut hvordan jeg skulle løse dette opplegget uten hjelp.

– “Hallo.. Dette fikser du“, mumlet jeg til meg selv, “Christina, skjerp deg!“.

Så ropte jeg på Peter.

Takk og lov kom han brasende inn etter tre sekunder, men oppi alt kaoset våknet selvfølgelig fireåringen også. Og han fikk hvertfall ikke sove igjen, for han gledet seg så fælt til han skulle på guttetur med papsen. Og sånn hadde det seg altså at Peter fikk 3,5 timer med søvn den natta. Ikke at det ville vært unaturlig at han hjalp til altså, men akkurat denne ene natten trengte han søvnen sin.

Men men, det skulle han kanskje tenkt på før han ble far 😉

 

/ Sorry til damen i sminken som måtte jobbe overtid på det trøtte trynet 🙂

For mer moro om min kjære mann, les også:
Ta et hint da, mann!
Når bjella ikke ringer

* Følg Konatil på Facebook *

Når barna ut av redet flyr

– “Guriland! På tirsdag ble pappa og jeg sittende oppe og se på en krim til klokka var halv to på natta!

Jeg hadde muttern på tråden, og måtte le av den oppriktige forskrekkelsen hennes.

– “Ja, og det verste av alt“, fortsatte hun, “var jo at jeg skulle på jobb dagen etterpå!”

Jeg ble enda mer lattermild, før jeg spurte:

– “Hvordan gikk det da, forsov du deg?”

– “Nei det gikk faktisk helt fint. Vi har ikke barn som bor hjemme lenger vi, vet du – så vi kan sove hele natta!”

Jeg rakk akkurat å kjenne et stikk av misunnelse. Å se film til langt på natt.. Hele netter med søvn.. Men så tok panikken tak. Hvordan blir det egentlig den dagen barna flytter ut? Tanken på dette akkurat nå, midt oppe i den mest hektiske småbarnstida, er så fjern. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det kommer til å bli, men samtidig føles det helt umulig å skulle leve et liv uten barn i hus.

Vil det ikke bare bli tomt? Vil ikke huset føles for stort, stillheten uutholdelig og savnet etter dem enerverende?

– “Huff“, sa jeg inn i telefonen, “hvordan var det egentlig for deg og pappa da lillesøster og jeg flyttet ut? Ble det ikke veldig stusselig? Og ikke minst fryktelig trist..?

Jeg kjente klumpen i halsen, og ble mildt sagt sjokkert da jeg hørte den rungende latteren til mamma før hun sa:

– “Trist da dere flyttet ut?! Haha! Det var helt nyyydelig!

Vi gapskrattet begge to. Og akkurat da gikk det opp for meg at det må være et av mine mål i livet. At den dagen barna våre flytter ut og for alvor skal stå på egne ben, da skal Peters og mitt liv bevege seg over i en ny fase. Jeg har alltid tenkt at man må gjennom en slags sorgprosess den dagen barna går videre, men da skal vi jo fortsette å være der for dem, bare på en annen måte.

Før vi la på, spurte jeg mamma hvorfor hun trodde utflyttingen hadde gått så greit for henne. Og svaret jeg fikk, er noe av det fineste og tristeste jeg har hørt på en gang, noensinne. Det ga all mening:

– “Jo, det skal jeg si deg.. Helt siden du og søsteren din ble født, har jeg visst at disse to barna mine, de har jeg bare til låns.

 


Stolt mamma, med to stykker til låns <3

 

/ Og forresten muttern: det var helt nyyyydelig å flytte ut også 😉

 

For mer moro med barn i hus, les også:
– Bittelite forklaringsproblem
– Faen, dere

* Følg Hønemor på Facebook *

Usminket, ekte og flaut

For første gang på åtte måneder sliter jeg faktisk med skrivesperre.. Det skyldes helt sikkert at vi suser rundt i en liten Bloggerne-boble om dagen, og selv om vi ikke har vært med den første uka, så er det et par tanker som nå begynner å falle på plass.

For det er noe som har skurret litt hos meg det siste halve året, noe som liksom ikke har stemt helt. En slags følelse av at noe har gått meg hus forbi, noe jeg burde tenkt på, noe jeg burde lagt litt mer innsats i.. Og nå vet jeg hva det er.

Jeg trodde aldri dette skulle bli noe av.

Filmingen vi har vært med på det siste halve året, alle opptakene som har blitt gjort, alle samtalene foran kamera.. Det blandet seg liksom bare sammen med en travel hverdag, og ble så uvirkelig at jeg aldri klarte å ta det inn over meg. Skal det på TV til neste år? Jo, men det er jo lenge til. Ikke sikkert det blir noe av.

Vi er jo bare en kjedelig småbarnsfamilie? Dette kan umulig bli noe av. Bare vent til de stakkars klipperne sitter der med alt råmaterialet.. De vil se at dette ikke blir noe av.

Men nå er vi altså bare dager unna. Og mye tyder på at jeg må innse at det braker løs på mandag.. Og det blir ærlig. Usminket. Hverdagslig. Uhøytidelig. Nedpå. Ekte. Flaut.

 


Vi skal på spa! Par-spa!

 

Men det er en ting jeg gleder meg skikkelig til også. For det skal bli veldig artig å se igjen hva som skjedde da jeg skulle poste mitt aller første innlegg på denne bloggen. For det husker jeg nesten ingenting av, bare at jeg hadde ekstreme eksamensnerver i forkant..

 

 

Haha! Som jeg sa: Det blir hverdag – usminket, ekte og nedpå. Det blir noe av, og den gigantiske flaueputa jeg fikk av Peter til jul, ligger klar 🙂

 

/ God fredag!

* Følg Fornektelseskona på Facebook *

Øyelegens dom

Helt siden jeg ble født, har det vært noe feil med det ene øyet mitt. Det er riktignok en ganske ubetydelig feil, for øyet fungerer jo som det skal – men det henger ikke helt med når jeg kikker til siden. Jeg har hatt mye moro med denne lille skavanken opp gjennom årene, og det har jo vært et helt fantastisk partytriks 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skavank – eller partytriks?
 

Men da jeg passerte tjue, hadde jeg en liten periode hvor jeg var plaget med migrene. Fastlegen min på den tida mente det var greit å sjekke ut “øye-skavanken”, for det kunne jo hende at hodet mitt fikk lide fordi øyet måtte anstrenge seg litt ekstra. Så for sikkerhetsskyld henviste hun meg til en spesialist.

Tilfeldigvis var jeg skikkelig forkjøla den dagen jeg hadde fått time hos øyelegen. Jeg husker jeg vurderte å avlyse timen, for nesa var pottetett, øynene rant, og jeg hørte omtrent ingenting på det ene øret. Men siden jeg hadde ventet ganske lenge før jeg fikk time, fant jeg ut at jeg ble nødt til å møte opp til avtalt tid.

Det viste seg at øyelegen hadde en student på besøk akkurat denne dagen, som skulle overvære undersøkelsen. Og etter at jeg hadde gjennomgått grundige tester, og blitt bedt om å kikke mot høyre, og mot venstre, og mot høyre, og mot venstre – og opp og ned og fram og tilbake, kikket øyelegen på studenten før han utbrøt:

– “Ja, dette ser vi jo ikke så altfor ofte. Men likefullt er det jo et klassisk tilfelle av syndromet, ikke sant?

Studenten nikket ivrig, han hadde tydeligvis lest sitt pensum:

– “Ja, helt klart! Spennende, det er faktisk første gangen jeg er med på å stille en slik diagnose.

Jeg satt der som et spørsmålstegn. Hadde jeg et syndrom? En diagnose? Hva snakket de om?

Optometry concept - pretty young woman having her eyes examined by eye doctor
 

Øyelegen satte seg ned på stolen sin, før han klikket seg inn på journalen min og skrev noen få ord på tastaturet. Så snudde han seg mot meg, før han sa:

– “Ja, det er litt merkverdig at du ikke har fått vite dette før nå, men du har Downs syndrom.

Jeg holdt på å falle av stolen. Mitt ene hørende øre begynte å suse, og jeg må ha sett ut som verdens største spørsmålstegn. Hva var det han nettopp hadde sagt? Hadde jeg Downs syndrom..?

– “Ja, som jeg nettopp sa”, fortsatte legen, “så er det ganske sjeldent jeg får inn tilfeller med dette syndromet på mitt kontor. Som oftest er pasienten blitt informert om dette allerede i ung alder, ettersom det er forholdsvis enkle tester som bekrefter tilstanden. Ja.. Jeg har faktisk aldri hørt om noen som har passert tjue år før de har fått høre det.

Det gikk helt rundt i hodet mitt. Jeg fikk ikke fram et ord. Men plutselig begynte brikkene å falle på plass. Var det derfor jeg hele livet hadde hatt et ønske om å jobbe som miljøarbeider? Var det derfor jeg helst ville jobbe i et bofellesskap med mennesker med downs syndrom? Var det derfor jeg bestandig hadde følt at de med psykisk utviklingshemming hadde gitt meg så mye glede?

Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette? Var venninnene mine egentlig støttekontakter..? Og ikke minst: var det derfor jeg fortsatt bodde hjemme på jenterommet?!

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut i resepsjonen, om jeg takket øyelegen for hjelpen eller om jeg sa hadet. Men da jeg skulle betale, husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte ta meg sammen, så jeg spurte helsesekretæren om det var mulig å få en utskrift av journalen min. Dette måtte jeg få lese svart på hvitt.

Hun sa at jeg selvsagt kunne få en kopi, jeg måtte bare vente et par minutter til øyelegen hadde skrevet ferdig og lagret dokumentet. Jeg satte meg ned på en stol, dro fram mobilen og sendte en hissig tekstmelding til en venninne:

Herregud! Hvorfor har du ikke sagt at jeg har Downs syndrom?

Jeg somlet meg ut i bilen med en gang journalen var klar. Jeg sank ned i bilsetet, trakk pusten dypt, undret meg litt over hvor heldig jeg hadde vært som faktisk klarte å ta lappen på første forsøk – før jeg åpnet konvolutten med det ferske dokumentet. Jeg skummet kjapt gjennom alle fremmedordene før jeg fant diagnosen.

Og la oss bare si det sånn at jeg fortsatt blir mobbet for denne historien.

Det stod ikke Downs syndrom. Det stod “Duanes syndrom“. To ord som kanskje ser forskjellige ut, men som høres ganske like ut – i hvertfall når de uttales raskt og profesjonelt. Også hjalp det jo sikkert ikke at jeg kun hørte på ett øre, heller.

 

/ Hei, jeg heter Christina – og jeg har Duanes 🙂

* Følg Partytriks-kona på Facebook *

Gamlemor og Bloggerne

Å herremin hatt – nå er vi altså i gang! I kveld var det premiere på Bloggerne på TV2 Livsstil, og i dag har Peter og jeg vært på presselunsj i Oslo. Jeg kan jo egentlig ikke tenke meg noe verre, for å bli tatt bilde av er seriøst det verste jeg veit!

Etter Vixen Blog Awards lovet jeg meg selv å øve inn en “pose”. Hvorfor var det ingen som minnet meg på dette, da?

 

TV2, Bloggerne. 2016
Altså.. Se det hurpefjeset til venstre..

 

Bortsett fra fotograferingen var det skikkelig god stemning, og for en gjeng det er som skal på skjermen denne sesongen! Jeg følte meg jo som gamlemor sjøl sammen med disse ungdommene, og jeg må si jeg er spent på hva slags rolle Peter og jeg vil få i denne serien. Vi er jo tross alt ganske så gæmlis – men nå kan vi ikke gjøre annet enn å krysse fingrene for at det kommer til å se sånn nogenlunde bra ut, haha 🙂

 

TV2, Bloggerne. 2016

 

Det var veldig mye presse som hadde møtt opp, så det meste av tiden gikk med til intervjuer. Heldigvis var det jo Peter de var mest opptatt av, så jeg slapp å svare på spørsmål om politikk og kvinnedag og fred og sånn.

 


Peter med Side2/Nettavisens utsendte (sjekk i speilet, haha!)

 


Pizza og presskanne-kaffe, kan det bli bedre?!

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Etter presselønsjen suste vi videre til TV2, der Peter og Kristin Styleconnection skulle intervjues på Nyhetskanalen. For å være helt ærlig tror jeg Peter syns det var mest stas å bli sminket, haha!

 

 


Med aktivitetsmåler’n på armen! Alle skritt må med 😀

 

I kveld er det premierefest for hele gjengen, men gjett hvem som sitter hjemme i hver sin ende av sofaen i joggebuksa, med bena på bordet.. Greit vi skal på TV noen kvelder framover altså, men vi er jo fortsatt to gæmliser 😉

 

/ Se Bloggerne på TV2 Livsstil, mandag – torsdag 21.30! Neida. Joda. Hjelp!

* Følg Konatil på Facebook *

Del en drøm – vinn en seng!

Sponset innlegg

Jeg elsker å sove. Det er noe magisk over en god natts søvn, og etter at jeg ble tobarnsmor har det å våkne uthvilt blitt selve definisjonen på lykke. Ingenting er som å krype under dyna om kvelden, kjenne kroppen synke ned i den myke madrassen – før hodet forsiktig kobler ut og lar drømmene ta over..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

I en god seng sover man godt, og det må jo gi søte drømmer! De fleste drømmene har for lengst forsvunnet når man våkner neste morgen, men noen nekter å slippe taket – og vi glemmer dem aldri. Jeg har faktisk båret på en søt liten drøm helt siden jeg var 6 år gammel.

Dette var i 1988, da alt handlet om dukkevogner. Jeg hadde fått en blå vogn til bursdagen min – den var superfin, men fargevalget var jo selvfølgelig helt skivebom!

Så en natt drømte jeg at jeg våknet, trakk fra gardinene og oppdaget at langs hele garasjeveggen hadde noen plassert de fineste dukkevognene på rad og rekke. Dypvogner og sportsvogner i alle regnbuens farger. Alle var mine, og selv om jeg bare var seks år gammel, husker jeg fortsatt følelsen av sommerfugler i magen.

Det synet som møtte meg da jeg kikket ut vinduet kommer jeg definitivt aldri til å glemme, for nå – 28 år etter, har jeg vært så heldig å få illustrert min fine barndomsdrøm av den dyktige tegneren Johan Thörnqvist! Se på dette, da!

 

 

Kunne du også tenke deg å få en slik tegning av en av dine drømmer – ferdig innrammet og tilsendt? Eller hva med en splitter ny drømmeseng til en verdi av over 20 000 kroner? Bli med på konkurranse, så kan du vinne begge!

I samarbeid med Bohus og deres kampanje “Drøm søtt”, har jeg fått gleden av å invitere mine lesere til å delta i en konkurranse. Én heldig vinner trekkes ut hver dag og får sin egen drøm illustrert av den svenske tegneren Johan Thörnqvist. En hovedvinner får dessuten en fantastisk dobbeltseng fra Signature Collection Sleeping, til en verdi av opptil 22 999 kroner!

Bohus er opptatt av de viktige møblene, og er eksperter på sovekomfort. Og siden livet er for kort til å sove i en dårlig seng, passer det jo ekstra bra at Bohus akkurat nå har sengedager, med mange gode tilbud og kampanjer på senger og madrasser som vil gi deg de beste mulige forutsetninger for en god natt.

 

 

Men først: Konkurranse!

Alt du trenger å gjøre for å delta, er følgende:

Del din drøm med verden! Det trenger ikke være noe rart, bare en drøm du husker ekstra godt. Hver eneste dag trekkes en dagsvinner som får drømmen sin illustrert, så her er det store vinnersjanser! Den heldige hovedvinneren får som nevnt også en kliss ny drømmeseng fra Signature Collection Sleeping fra Bohus.

–> Klikk her for å dele din drøm og delta i konkurransen

 

/ God natt, drøm søtt og lykke til!

Den store søvnduellen

Sovekonkurransen mellom gubben og meg er offisielt i gang, og allerede etter én natt kan det se ut som om dette blir mer spennende enn forventet!

 

Én vinner og én taper – men hvem er hvem?

 

Første natt av The Sleep Challenge er altså overstått, min helt egenmekkede plan om å få kurert lakenskrekken til min kjære mann (les mer om det her).
I går kom aktivitetsmålerne i posten – disse “klokkene” som skal registrere hvor mye vi sover om natten.

På forhånd var jeg jo overbevist om at jeg var dømt til å tape fordi mammahjertet mitt våkner av den minste lyd – men nå kan mye tyde på at jeg har glemt å ta hensyn til en ørliten, men superviktig detalj..

Gubben går jo i søvne! Noen ganger sover han, men andre ganger er han jo halvveis våken – og dette slår naturligvis ut på måleren han har rundt håndleddet..

Det var altså to spente morgentryner som kastet seg over nattens måleresultater i morges. For å gjøre det hele rettferdig i startfasen, hadde vi sovet på hvert vårt rom i natt, og ingen av oss hadde derfor den fjerneste anelse om hvordan natten hadde gått for den andre.

Jeg husker at jeg var ordentlig våken to ganger i natt, at jeg småvåknet tre-fire – men at jeg da sovnet igjen veldig kjapt.

I følge aktivitetsmåleren, så natten min slik ut:

 

 

I følge måleren hadde jeg sovet 7 timer og 4 minutter. Jeg hadde vært våken 2 ganger i løpet av natten, og urolig/rastløs 9 ganger. Dette stemmer nok overraskende bra – og selv om jeg ikke hadde trodd jeg fikk hele syv timer med søvn, så innser jeg nok at jeg har behov for minst åtte timer..

Gubbens måling så slik ut:

 

 

Først sov han i 1 time og 18 minutter, før måleren trodde det var morgen da han var oppe på do klokka 01.28. Men fra han gikk og la seg igjen, og fram til kl 06.54, hadde han totalt sovet 6 timer og 8 minutter. Han var våken 2 ganger, og urolig/rastløs 15 ganger – totalt 27 minutter! Dette vil altså si nesten en halvtime med søvngjengeri..

Hvordan vil dette egentlig påvirke konkurransen? Sover stakkaren når han suser rundt i søvne, eller er søvnkvaliteten i de periodene såpass dårlig at den må trekkes fra, sånn som måleren har gjort automatisk? Blir vi nå likestilte, jeg med mitt skjøre mammahjerte og Peter med sine urolige netter?

Ikke vet jeg, men dette blir det morsomt å holde styr på framover!

Natt 1 vant jeg altså så det sang – men måleren kunne også fortelle at jeg hadde gått opp trappene til 2. etasje 7 ganger i løpet av denne lørdagen. Litt glad det ikke er en trappekonkurranse jeg har dratt i gang, for gubbens tall var 20.

Han må ha juksa.

 

/ Viktigst med mer søvn 🙂

* Følg Sovekona på Facebook *

Ettervekst og pizzabaking

Er det et tegn på at man begynner å dra på åra når man samler alle ærender til en og samme dag? Haha, det er jo bare så superpraktisk!

Men i dag har jeg altså vært på vift helt alene. Uten snørr på buksa, uten smoothie-pakker i veska, ingen unger på slep som insisterer på å gå sjæl eller som skal plukke på absolutt alt.

Kall meg gjerne en dårlig mor altså, men å dra til byen med barn på slep er noe av det verste jeg vet. Det går sånn passe greit når barnefar er med, men alene på tur med to barn unngår jeg så langt det lar seg gjøre.

I dag hadde det uansett vært helt uaktuelt å ha med seg noen, for jeg hadde time hos frisøren min Kristina, som skulle fikse opp i både ettervekst og slitte tupper. Det fine med Kristina, er at hun er så ærlig. De siste årene har jeg vært litt slepphendt med frisørbesøkene mine, jeg har liksom prioritert det helt bort. Så de to gangene i året jeg har entret frisørsalongen med striper som er gulere enn sola og med en ettervekst som streifer ørene, har Kristina bare satt hendene i siden og ristet oppgitt på hodet når hun har oppdaget meg. Etterfulgt av et dønn ærlig:

– “Fy f.. Nå var det bra du kom!

I dag forsvant vel 5-6 centimeter av lengden, og jeg fikk tilbake mammasveisen: Kort, men fortsatt langt nok til å få i en hestehale:

 


Beklager mobilkamera-kvalitet.. I stolen til venstre, og etter-bilde til høyre 🙂

 

Etter at svissa var ordnet, føyk jeg videre til legekontoret. Det er en egen lykkefølelse å gå til fastlegen når man ikke er akutt syk! For i desember i fjor viste blodprøvene mine at jeg hadde skikkelig lave nivåer av D-vitamin, derfor har jeg knasket reseptbelagte D-vitaminer i tre måneder nå. Og i dag skulle jeg endelig få svar på om blodverdiene mine hadde bedret seg.

Men da jeg satte meg ned i stolen inne hos min gode lege, startet hun med å si:

– “Jeg føler egentlig jeg vet hvordan det går med deg, for jeg følger jo med! Det blir spennende med den søvnmåleren, da!

Haha, hun hadde lest bloggen min, så i dag fikk vi ekstra mye å prate om! Og D-vitamin-nivåene mine var på vei oppover, så i dag var det jo bare lykke.

Etterpå bar det rett til Mamma og Pappa, der fireåringen var godt i gang med pizzamekking sammen med Mormor:

 

 

Tror ikke det er et tegn på alderdom at man setter pris på ferdig middag..? For det er supertrivelig uansett alder! Og ekstra godt smaker det når det er Mamma som har laget maten. Med litt hjelp fra en liten pizzasjef, selvfølgelig 🙂

Nå er det straks kvelden, men i dag kom aktivitetsmålerne i posten, så nå skal disse pakkes ut og sveives i gang – før første natt i den store Sleep Challenge’n! Gleder meg til å legge ut en oppdatering i morgen 🙂

 

/ God helg!

* Følg Byfille-kona på Facebook *

Førstemann til å snorke

Jeg er veldig glad i gubben min altså.. Men noe av det som irriterer meg aller mest ved ham, er at han har lakenskrekk. Altså ikke bare litt lakenskrekk, men skikkelig lakenskrekk! Uansett hvor forferdelig, grusomt, tøft og umenneskelig han syns det er å stå opp om morgenen, så kommer han seg bare ikke i seng om kvelden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
My man: Peter Lakenskrekk Pappahjerte

 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har pusset tennene om kvelden, gitt ham et nattakyss og fått følgende i retur:

– “Jeg kommer snart altså. Det blir ikke sent i kveld, jeg lover.

Innimellom tenker jeg at han er unnskyldt fordi han er en travel tobarnsfattern, og at alt han ikke rekker om dagen – må ordnes på kveldstid. Men så kommer jeg på at han var sånn før han fikk barn også. Den gangen kunne han sitte oppe til langt på natt og spille Fifa – forskjellen var bare at han på den tida kunne sove middag (!) dagen etter dersom det var helt nødvendig.

De siste månedene har jeg grublet fælt på hvordan jeg skal få ham til å forstå hvor viktig det er med nok søvn. Jeg har googlet og prøvd å forklare hva som skjer i hjernen når man sover for lite, hvordan det påvirker resten av kroppen, hva som skjer med blodsukkeret og ikke minst hva det gjør med fargen under øynene.

Han begynner riktignok å innse at han sannsynligvis har behov for mer søvn enn han får, men foreløpig har jeg ikke sett antydning til bedring.

Nå tror jeg imidlertid at jeg har kommet opp med den ultimate løsningen på problemet! Så trua har jeg, at jeg faktisk er ganske stolt av meg selv 🙂

For er det en ting Peter ikke klarer å si nei til, så er det en skikkelig konkurranse. Derfor har jeg nå planer om å sveive i gang en seriøs Sleep Challenge! Så i dag har jeg bestilt to sånne:


 

Dette er i utgangspunktet en aktivitetsmåler, et armbånd som måler pulsen døgnet rundt. Den registrerer også alle bevegelser slik at den kan fortelle hvor godt man har sovet om natten.. Hvor lenge, og antall oppvåkninger.

Disse skal definitivt på så fort de lander i postkassa! Den eneste lille detaljen jeg må finne en løsning på, er selvsagt det faktum at mammahjertet våkner av hver minste lyd om natten. Derfor er det også jeg som har en tendens til å stå opp, mens pappahjertet snorker høylydt videre.. En spiss albue i sida hans, kanskje? Eller en rettferdig ordning med annenhver natt?

Uansett, the game is on! Så gjenstår selvsagt å bestemme en premie til vinneren og en straff til taperen..

 

/ Her skal det soves!

* Følg Snorkekona på Facebook *