Dette er til deg. Jeg vet du ikke ønsker oppmerksomhet, men siden jeg ikke fikk lov til å sette inn bilde av deg i lokalavisa, tenkte jeg å skrive et lite innlegg til deg isteden 😉

For det er faktisk ikke hver dag man fyller seksti år, og siden du gjør det i dag – har jeg selvfølgelig lyst til å si noen ord!

Muttern og fattern en gang på 70-tallet. Helt utrolig at det ble knipset et bilde “den ene gangen” du prøvde å røyke..?!

For noen ord syns jeg du fortjener, det kan jo ikke ha vært enkelt for deg å være eneste hane i flokken i alle år. Du, muttern, lillesøster og jeg. Også den feite katten jeg maste om å få hver dag i hele 1990 og -91. Jeg fikk den til slutt, men det må jo ha vært ekstra kjipt for deg, siden du hater katter.

Men aller først må jeg få takke deg, for det er helt og holdent din skyld at jeg har orden på økonomien. For det er du som har lært meg at man sparer først, og kjøper etterpå. Om det så vil ta to år å få seg en egen Nintendo-maskin, så er det den tiden det tar. Det er forskjell på å være gjerrig, og å være fornuftig. Og jeg ser jo nå i ettertid hvorfor du for eksempel lagde en regel om at det var lov å ta maks fire tørk med dopapir av gangen. Jeg trodde du bare var kjip, men jeg burde jo skjønt at du også visste at dine to døtre pleide å se hvor mye dopapir vi kunne fylle doen med – før vi måtte trekke ned mer enn én gang for å få alt til å forsvinne.

Dine to små luringer i 1989 🙂

Jeg husker den kvelden mamma skulle på et møte, og jeg hadde omgangssyken. Jeg visste at du ikke taklet sånne ting så bra, og mamma hadde satt klar en bøtte til meg ved siden av senga. Men da jeg plutselig ble kvalm, fikk jeg det for meg at jeg skulle rekke å løpe på do. Jeg rakk det jo selvfølgelig ikke, og begynte å gråte. Du trøstet meg og sa det gikk helt fint. Jeg husker du vasket gulvet mens du pratet i nesa. Etterpå satte du deg på sengekanten og kilte meg under føttene, og det var det beste jeg visste.

Da jeg var 12 år gammel, tok du oss med på bilferie til Lofoten. Jeg vet jeg klaget mye i baksetet på den turen, fordi det var så langt og fordi jeg ble så lei av å kjøre bil. Men den turen husker jeg enda. Selv om jeg bare var 12 år, ble jeg slått i bakken av den fine naturen i “Å”. Så fine minner har jeg, at jeg en dag skal tilbake.

Så husker jeg den dagen Farfar døde. Det kom som et sjokk på oss alle sammen, han skulle bare på sykehuset for behandling for feilmedisinering. Fastlegen hans hadde glemt å følge opp med blodprøver, og da Farfar endelig kom på sykehuset – stoppet hjertet hans. Jeg var utrøstelig, og det betydde så mye for meg at du kom ned på rommet mitt og satte deg i en stol og pratet med meg. Vi gråt begge to, og det var så fint for meg å se at du også kunne vise følelser.

Men jeg må innrømme at det var litt flaut den gangen på videregående, da jeg i fullt alvor forklarte klassen min at vi ikke hadde parabol fordi naboens lille bjørketre stod i veien. Det hadde jo du forklart meg, at paraboler måtte ha helt fri sikt for å kunne motta signaler. Du var sikkert dritlei maset mitt om at jeg ville ha like mange tv-kanaler som vennene mine, dessuten visste du jo at naboen aldri kom til å gå med på å felle det treet. Jeg husker du slet med å holde deg alvorlig da jeg kom hjem fra skolen den dagen, og opprørt forklarte deg at vennene mine påstod at du hadde dratt en liten løgn om den parabolen 🙂

En liten klage må jeg også få komme med: Du er forferdelig utålmodig. Og det kom kanskje spesielt godt fram den gangen jeg skulle øvelseskjøre bil for første gang. Du kjørte til et stort industriområde en søndag formiddag, med store oversiktelige flater av asfalt – og du beordret meg til å ta plass bak rattet. Fullt mulig du hadde glemt hvor vanskelig det er dette med kløtsj og gass den første gangen.. Men etter at bilen hadde ruset og hoppet og blitt kvalt fem minutter i strekk, ropte du til slutt: – “Nei nå er det nok for i dag! Det ligger et hus der borte og de står i vinduet OG SER PÅ!“

Utrolig nok fikk jeg lappen som 18-åring, og da ordnet du en gammel, rød Ford Orion som jeg kunne disponere så mye jeg ville. Bilen gikk som ei klokke, men en gang i blant lyste det en og annen varsellampe. Ofte hadde jeg bilen full av venner, og en gang kom det en sliten skrapelyd da vi var ute og kjørte. Jeg svingte til siden, og en av venninnene mine spurte hva i all verden vi skulle gjøre for noe. Jeg kikket dumt på henne før jeg svarte: – “Hva mener du? Jeg ringer jo bare pappa?“

Det kan vel ikke ha vært helt enkelt for deg den dagen du fikk vite at du skulle bli Bestefar. Ikke fordi du ikke ville ha barnebarn, men du hadde jo ikke kjent Peter i mer enn et par måneder.. Jeg vet du sannsynligvis tenkte det verste, men i dag er du stolt Bestefar til to små troll! Og det er du som er den store helten deres. Gustav vil være med deg på verkstedet og skru på Porscha, og Nora vil helst ringe deg flere ganger om dagen.

Ingenting er som et bestefarfang <3 (og litt youtube)

Gratulerer så mye med 60 årsdagen, Pappa! For å sitere fireåringen, gleder vi oss til å feire deg med “en pølse og en kake og litt godteri og eplejuice”. Veldig glad i deg!

/ <3

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg må innrømme at jeg gispet høyt av forskrekkelse i morges, da jeg tittet ut av vinduet og oppdaget at det var julestemning utenfor.. Hadde jeg bare visst at det skulle komme snø i løpet av natten, så skulle jeg ikke tatt sånn på vei. Men jeg ble faktisk såpass satt ut, at dagen fikk en skjev start.

Men det er når dagen starter skjevt, at man må brette opp ermene! Derfor tok jeg sporenstreks fram Snap-maskinen, og knipset et bilde av noe meget positivt.

Sayonara, superkvise-som-dukket-opp-da-jeg-begynte-å-se-på-“Skam”!

Den siste uka har jeg måttet sperre Snapchat’en min for innkomne snapper fra “alle”. Jeg ble nemlig så lei meg når jeg ikke rakk å svare på meldinger, at jeg innså at jeg fikk ta en liten pause. Men i helgen åpnet jeg opp igjen – og gjett om jeg var glad for det i dag!

Mandagen snudde nemlig brått fra å være en litt sur snø-mandag, til å bli en ganske så trivelig glad-mandag. Jeg fikk nemlig en snap fra en kar som åpenbart har knekt koden for hvordan man muntrer opp en tobarnsmor som klager over slappe ammepupper og en ungdommelig spenst som sannsynligvis aldri kommer tilbake:

Printscreen av bildet jeg fikk fra Mr. Snap

Skulle ikke mer til. God mandag, folks! 😉

Les også:
– Når puppene blir lange –

* Følg Konatil på Facebook *

– “Men herregud, Christina.. Er ikke det i overkant tidlig..?”

Den oppgitte stemmen til Peter møtte meg idet jeg dumpet den store esken på gulvet i gangen. Jeg hadde akkurat vært på posten og hentet en pakke, og tegningen på utsiden levnet ingen tvil om hva som befant seg inni.

– “Tidlig?“, mumlet jeg mens jeg hang fra meg jakka, “Nei.. Tidlig, nei..?”

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Petter fortsatte å stirre mistenksomt på meg mens han sa:

– “Altså.. Jenta er ett og et halvt år?”

– “Ja, ett og et halvt ja..”, svarte jeg mens jeg hentet saksa i kjøkkenskuffen. Jeg småløp tilbake til esken, klippet over teipen med spente fingre, før jeg røsket den opp og fikk øye på det herlige innholdet som lyste mot meg.

– “Off, men Christina da.. Det er jo en sånn stor en!”, sukket Peter.

– “Jeg vet! Akkurat en sånn hun ønsker seg!”, sprudlet jeg, “Og sjekk den fargen! Er den ikke nydelig?”

Peter sa ingenting, stod bare der med armene hengende slapt ned på hver side. Men etter enda noen sekunder, brøt han stillheten:

– “Christina.. Det står “Fra 3 år” på siden av esken der.”

– “Pøss“, fnøs jeg, “Det er jo bare veiledende, det. Ingen som følger sånne regler uansett.“

Peter sukket høyt.

– “Dessuten..”, fortsatte jeg “Hun ønsker seg en sånn! Åhhh, se på den fargen da, Peter! Er ikke det noe av det nydeligste du har sett? Og sjekk her! Denne kan justeres vet du. Opp og ned. Perfekt.. Det følger med en sånn, og en sånn. Den skal oppå der, og den skal oppå her. Haha, noe så kjekt! Kjenn på det håndtaket da, så mykt! Og denne kan legges ned eller rettes opp. Og det er til og med god fjæring.. Kjenn da! Prøv å gå litt bortover, Peter!”

Men Peter ble stående på stedet hvil. Jeg stoppet opp, og da jeg kikket bort på ham, ble jeg møtt av et medlidende smil og to snille øyne som tittet på meg.

– “Ehm.. Christina? Er det en sånn en du alltid har ønsket deg, eller..?”

“Denne kan justeres vettu..“

“Opp og ned!“

/ Okei da.. Men samma det, vel.. Etter tretti lange år, er den endelig min 😉

* Følg Konatil på Facebook *

– “Ooooi..“, hørte jeg fra fireåringen idet jeg entret kjøkkenet. Han satt på kjøkkenbenken sammen med lillesøster, og var i full gang med å lage frokost sammen med papsen. Jeg hadde akkurat dusjet, og lente meg inntil kjøleskapet mens jeg dro på meg et par rene sokker.

– “Ehh..“, fortsatte den lille gutten, mens han nistirret på ansiktet mitt, “Mamma, hva er det der? Er det en føflekk?“

Jeg kikket spørrende på Peter, som kastet et raskt blikk mot meg før han sprutet ut i latter. Jeg kikket rart på dem begge to, skjønte ikke hva som var så morsomt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

– “Hva ler dere av?“, spurte jeg.

– “Seriøst?“, sa Peter, “Har du ikke sett deg i speilet i dag?“

Det hadde jeg jo ikke, jeg hadde bare tatt meg en kjapp dusj og kledd på meg i en fei, før jeg skyndet meg ned på kjøkkenet for å hjelpe til med frokosten.

– “Vel, gutten min..“, begynte gubben mens han kikket alvorlig på sønnen sin. “Det der på haka til mamma, det er ingen føflekk.. Det er en KVISE! En ganske stor en også faktisk..“, humret han mens han slo på kaffetrakteren.

Jeg tok meg automatisk til haka, og fireåringen sperret opp øynene sine før han ropte forskrekket:

– “NEI mamma! Du må IKKE ta på det..“

Peter satte i å gapskratte, og det tok noen sekunder før han fikk summet seg. Så forklarte han rolig at kviser ikke er noe farlig. At kviser er sånt man får iblant, men ikke før man er sånn ca fjorten år, noen får mange, noen får ingen, at det går over av seg selv og at man faktisk også kan få det selv om man er voksen – akkurat sånn som på mammas hake.

Jeg tok meg til haka på ny, og kjente umiddelbart hvorfor fireåringen var litt ute av seg. Dette var definitivt ingen pusle-kvise! Jeg kunne ikke forstå hvordan jeg ikke hadde lagt merke til den, dessuten gjorde den jo dritvondt!

– “Men nok om det“, sa Peter høyt, “Nå må vi lage ferdig frokosten hvis vi skal rekke å spise før vi skal dra!“

Det ble helt stille på kjøkkenet. Ingen sa noe, men vi kunne alle se at fireåringen tenkte så det knakte. Så kom det:

– “Dette må jeg fortelle i barnehagen.“

/ Den kvisa poppet fram da jeg begynte å se på fjortisserien Skam.. Tilfeldig? Neppe 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Jeg må innrømme at jeg hadde regnet med at mange kom til å kjenne seg igjen i “Leggerutiner og kaotiske kvelder” som jeg postet for et par dager siden, men at så mange skulle ta seg tid til å legge igjen en kommentar – hadde jeg ikke turt å håpe på!

En mor med sine to forskjellige leggerutiner 😉

Jeg syns de forskjellige historiene deres i kommentarfeltet fortjener å få skinne alene – derfor har jeg valgt å ikke svare på noen av dem 🙂 Men jeg har selvfølgelig lest alle som en, og det var rett og slett D E I L I G å høre at det er flere enn oss som har måttet ty til spesielle rutiner hver kveld for å få de små gullene i søvn! Det er rett og slett herlig å se at det er flere som lever etter Peters og mitt mantra: “Whatever works.”

For det er jo det det handler om, ikke sant? Til tross for alle de velmenende rådene fra omgivelsene, så kan det fort bli prøving og feiling og mer feiling. Noen ganger funker andres oppskrifter, andre ganger må man bare finne ut av det selv.

Og det er lettere sagt enn gjort, for noe som egentlig har gått mest opp for oss etter at vi fikk to barn, er at ting er i konstant endring. Matvaner, leggetider, kommunikasjon, rutiner, oppførsel – alt er i konstant endring. Dette er naturligvis ting man har en tendens til å glemme når det stormer som verst, men som er veldig fint å huske på når ting ikke går helt etter planen. Og for dette har Peter og jeg en annen setning vi pleier å minne hverandre på når det går litt trått. Av en eller annen grunn også på engelsk:

“It will pass.”

Tre herlige ord, som stort sett alltid stemmer! Disse ordene har vi eksempelvis sagt alle dagene hvor alt innholdet på middagstallerknene har havnet på gulvet. Eller alle de bilturene det har vært konstant hyling fra A til B. Eller de kveldene Peter og jeg har kysset hverandre godnatt og smilt oppgitt, før vi har tasset inn på hvert vårt soverom for natten. Når minst én urolig unge har ført til at det er smidigst for alle fire dersom vi deler oss og sover hver for oss.

“Bare en brødskive til kvelds, så er det hvert til vårt!“

Vi er definitivt ikke superforeldre, og vi gjør helt sikkert mye galt og pedagogisk feil hjemme hos oss. Men vi har funnet løsninger som funker for oss. Det er mye kjærlighet, det er mye latter, vi setter pris på de små tingene og vi nyter tiden vi har her og nå.

Og når det kommer til det konstante underskuddet på søvn: It will pass 😉

/ Sånn passe gode superforeldre 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Noe av det aller mest trøblete med å være mamma, syns jeg har vært å få på plass gode soverutiner for barna. Da jeg gikk gravid med førstemann, var jeg veldig opptatt av at vi skulle få orden på sovingen helt fra start. På dagtid skulle det soves i vogn i frisk luft, og leggingen om kvelden skulle gjøres så lettvint så mulig. Pysj, tannpuss, nattakos, snork.

Men.. Så skulle det altså vise seg at det er en stor forskjell på soving i teori og praksis..

Før jeg ble mamma for første gang, gledet jeg meg stort til mammaperm med lange trilleturer i skog og mark. Men så kom ungen ut, og det viste seg å være en liten tass som hatet å sove i vogna. Jeg forstod jo ingenting, jeg trodde alle babyer elsket å ligge i vogn..?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men han trivdes mye bedre i senga si, og dette skapte jo trøbbel alle dagene jeg ikke holdt meg hjemme til han hadde sovet ferdig. Det gikk jo greit, men det medførte at hele sovemønsteret forskjøv seg, og ofte ble det både kaotiske kvelder etterpå – og ikke minst grytidlige morgener dagen derpå.

Mitt lille sovedyr <3

Så fikk vi nummer to.. Og jeg var jo ikke forberedt på at det ville bety nye rutiner med et helt nytt individ! Selv om alle sa at vi garantert kom til å få to helt forskjellige barn, var det jo umulig å se for seg på forhånd. Men ut kom altså en liten frøken med lakenskrekk. Soving skulle vise seg å være noe skikkelig herk, og hva gjør man egentlig når et barn nekter å ta smokk, ikke vil ha koseklut, og ikke har noe som helst å roe seg med når det er sovetid? Boka som handler om akkurat dette, har hvertfall ikke jeg lest!

Jeg må le når jeg ser tilbake på det første året. For oss var det nemlig en berg- og dalbane med prøving og feiling.. Sove sittende med baby på brystet, bære baby, la baby sovne ved puppen, legge baby senere, legge baby tidligere, la baby turne i senga til hun sovner av utmattelse, insistere på at baby begynner med smokk.

Og kanskje skyldes det at vi har slitt sånn med leggerutinene våre, at det ikke har manglet vennligsinnede råd fra omgivelsene. Hva med å legge barnet på eget rom? Da vil hun sove hele natten! Hva med å la henne ligge og gråte uten å ta henne opp? Da vil hun sovne igjen av seg selv. Hvorfor ikke bare vende henne av med ammingen? Da vil alt løse seg i en fei!

Hele tiden undret jeg meg over hvordan det kunne ha seg at alle andre bortsett fra oss, hadde klart å innarbeide fantastiske soverutiner. Hvordan kunne det ha seg at alle andre småbarnsfamilier hadde sovingen på stell?

Derfor bestemte jeg meg for å forhøre meg litt.. Det måtte jo være en grunn til at det bare var de med leggerutinene på stell som fortalte hvor enkelt det var? Hvordan stod det egentlig til med leggingen hos alle de småbarnsforeldrene som aldri kom med velmenende råd..?

Under følger noe av det jeg har funnet ut de siste ukene. Jeg har forresten byttet ut deres ekte navn med fiktive – for å være grei.

“Kristina“
Status: Sønnen på to år nekter å sovne hvis ikke mamma sitter i stolen som står i hjørnet på barnerommet. Derfor sitter mamma her hver kveld og bretter tøy.
Ulemper: Når det er tomt for tøy, og man automatisk begynner på den ferdigbrettede bunken på nytt.
Fordeler: Tørketrommelen blir alltid tømt, og det er tellekanter i skuffer og skap.

“Børre“
Status: Datteren på 1,5 sovner lett i vogn som er i bevegelse på dagtid. Pappa fant ut at det samme trikset funker med sprinkelsenga også, og rugger denne fram og tilbake hver kveld.
Ulemper: En sprinkelseng er overraskende tung.
Fordeler: Arbeidet lettet veldig da det ble montert møbeltøfler i filt under alle beina på senga.

“Tina“
Status: Alenemor til en gutt på 2 og en datter på 4. Begge vil helst sovne med mamma ved siden av seg, derfor legger de seg alle tre i dobbeltsengen hver eneste kveld.
Ulemper: To sett armer og bein i senga gjør at det er vanskelig for mor å finne ledig plass når hun skal legge seg senere på kvelden.
Fordeler: Barna sovner kjapt og greit. (Men det gjør jo mor også i blant)

“Markus“
Status: Datteren på tre år inntar sovemodus og roer seg kun ned i sengen når hun får kose med pappas nakkehår.
Ulemper: Kroniske smerter i fars nakke og rygg, som følge av foroverbøyd sittestilling ved siden av sprinkelseng.
Fordeler: Mestringsfølelse siden bare pappa er god nok for leggerutinen.

“Synne“
Status: Mamma til ei jente på 8 måneder, sitter hver kveld ved sprinkelsenga med hånda mellom to av sprinklene – mens den lille datteren tviholder rundt pekefingeren hennes.
Ulemper: Hele hånda føles fort vissen.
Fordeler: Datteren føler seg trygg og sovner raskt.

“Vidar”
Status: Pappa til to gutter, har sittet hver kveld i fire år ved senga til eldstemann, og pjusket ham på ryggen. Helt til han sovnet.
Ulemper: De kveldene det tok godt over to timer før sønnen sloknet.
Fordeler: Det var verdt det, for plutselig en dag var guttungen “fire år og altfor gammel for det nå, pappa”. <3

All ære til dere som har leggerutinene helt på stell altså – men min lille undersøkelse kan altså tyde på at det er flere enn oss som har slitt litt, og som har gått for rare løsninger som helt sikkert ikke står i læreboka..

My sleeping beauty <3

/ Hint hint: Minner om anonymt kommentarfelt – hvis du tilfeldigvis også har en spesiell rutine du vil dele med meg 😉

Les også:
– Ettårskontroll og blåbær i øret
– Gassen og bremsen

Det aller beste med at det er helg hos familien Klonk, er de lange frokostene og det rolige tempoet. Eller altså, tempoet er jo på topp uansett om det er hverdag eller helg, men i hodet til Peter og meg er det i alle fall mindre stress og plenty med tid til å drikke kaffe.

Det er helg <3 (Skjermbilde fra Bloggerne, TV2 Livsstil)

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Men ikke i går.

I løpet av natten hadde nemlig ryggen til Peter slått seg vrang. Sånn skikkelig krise-vrang, av typen “Hva-gjør-jeg”, “Jeg-får-ikke-puste”, “Herregud-hjelp-meg”, “Dette-kommer-jeg-seriøst-ikke-til-å-overleve”-vrang. Han kaldsvettet bare han rørte på seg, og jeg sa at vi fikk dra på legevakten sporenstreks. Det var første gang jeg hadde sett ham med smerter i ryggen, og jeg ble selvfølgelig veldig bekymret.

Men Peter ville våkne skikkelig først, så jeg fant fram et par smertestillende til ham – og plasserte ham og ungene i sofaen sånn at jeg kunne smelle sammen frokost.

Men etter noen minutter oppdaget jeg at det var enda en ting som ikke var som det skulle.

Hvor var Teo? Husets firbente godgutt som hver morgen tasser rundt på kjøkkenet med halen i konstant logremodus. Jeg så ham ikke, men fant ham på teppet sitt i gangen. Han logret da jeg satte meg ned ved siden av ham, men jeg forstod kjapt at han ikke var i form. Jeg tenkte at jeg fikk sjekke om han hadde matlyst, og ble glad da han fulgte etter meg ut på kjøkkenet. Han spiste maten sin, og drakk godt med vann. Hmm..

Jeg lagde ferdig fire frokost-tallerkener, og serverte tre av dem til den stakkars mannen min og de to trollungene som satt i stua. Jeg plasserte min tallerken på kjøkkenbenken, og bestemte meg for å lufte Teo før jeg spiste. Han var heldigvis klar for tur, og stod ved døra og logret mens jeg kledde på meg.

Men ute på veien gikk det tregt. Hvorfor gikk han så rart? Det var bare to uker siden vi var hos dyrlegen sist, da med betennelse i den ene poten. Kunne det være den som fortsatt plaget ham – selv om den var fin igjen for lengst?

Jeg bestemte meg for å ringe dyrlegen. Jeg forklarte hvorfor jeg var bekymret, og ble superlettet da de spurte om jeg kunne kaste meg rundt og møte til en time om bare 30 minutter. Men hva skulle jeg gjøre med Peter som ventet hjemme, og som nesten ikke fikk puste på grunn av smertene i ryggen?

– “Jeg må til dyrlegen med Teo“, ropte jeg på vei inn døra, “Hva i huleste gjør vi nå – skal jeg kjøre deg til legevakta først?“

Peter dro litt på det:

– “Hmm.. Ta dyrlegen først. Forresten, la oss dra alle mann. Kanskje det går greit for ryggen min å sitte i bil.“

Jeg syns det hørtes ut som en dårlig idé, men jeg så på Peter at han hadde bestemt seg. En titt på klokka viste at vi hadde sykt dårlig tid dersom vi skulle rekke å pakke en hel familie ut i bilen i løpet av få minutter. Av erfaring skal alle på do, minst én bleie må skiftes, noen slår seg vrange, og jakker og sko befinner seg langt unna der det ble lagt sist.

Spør ikke meg hvordan vi fikk det til, men for første gang i historien gikk alt som smurt, og plutselig var alle på plass i bilen. Peter hadde riktignok glemt mobilen sin i laderen på kjøkkenbenken, og jeg hadde enda ikke spist frokost, men det viktigste var tross alt at de andre hadde fått i seg mat. Peter holdt pusten nesten hele veien, fordi han fant ut at det gjorde mindre vondt i ryggen så lenge lungene var fylt med luft. Jeg tok meg en tyggis for å døyve sulten, og i baksetet var det utrolig nok stille – det var som om de to små trollene merket at stemningen var anspent.

På slaget 11.00 rullet bilen opp foran inngangen til dyrlegen. Jeg kan fortsatt ikke forstå hvordan vi rakk det.. Og siden Peter hadde glemt telefonen sin hjemme, ble vi enige om at han skulle kjøre rundt med barna i bilen imens – og møte Teo og meg på parkeringsplassen kl 11.30.

Men.. Det skulle selvfølgelig vise seg at dyrlegen lå langt bak skjema. Så da det endelig ble vår tur, var klokka langt over 11.30 – og uten mobil hadde jeg jo ingen mulighet til å få sagt fra om forsinkelsen. Bare tanken på den stressede pappaen bak rattet med enorme ryggsmerter, gjorde meg helt svimmel!

Men alt dette ble fort glemt da dyrlegen entret rommet og på få sekunder diagnostiserte den klynkende lille hunden med prolaps i ryggen.

Har prolaps – men logrer for det <3

Stakkars lille Teo! Ikke rart han hadde vanskeligheter med å gå.. Og for et merkelig sammentreff – både hunden og mannen, atpåtil på samme dag?!

Vi forlot lokalet en stund senere med lommene fulle av sterke smertestillende. Jeg var helt fortumlet da jeg kom ut på parkeringsplassen, men fant ingen ventende bil. Jeg ble stående rett opp og ned, rimelig fortvilet mens jeg så for meg to hylende unger i baksetet og en far som var i ferd med å besvime i forsetet på grunn av de grusomme smertene. Vi ble bare nødt til å komme oss videre til neste legevakt.

Så hørte jeg en lyd. Lyden av to kjente barnestemmer, og de kom fra rundt hjørnet et sted. Jeg gikk mot stemmene, og synet som møtte meg rundt svingen var så veldig uventet..

For på en liten gressplen, løp mine to barn rundt og jaget hverandre mens de hvinte av fryd. Ved siden av dem stod faren og hoppet og spratt som en tulling.

– “Peter!”, ropte jeg forskrekket, “Hva skjer..? Ryggen din??”

– “Hæ?”

Peter så ut som et spørsmålstegn.

– “Du kan gå..?“, fortsatte jeg, “Hva skjedde med ryggen din?“

– “Åja, den ja. Nei vetta faen hva som skjedde. Tror de smertestillende pillene begynte å virke litt. Jeg er fin igjen nå! Hvordan gikk det med Teo?”

/ Mannfolk.

* Følg Oppgitt-kona på Facebook *

I dag var jeg plutselig tilbake i 2011. Takket være Peters morgeninnlegg: “Når 1 blir 2“, ble jeg med ett litt nyforelsket igjen, for innlegget handlet om hvordan min kjære mann ofret den fantastiske ungkarstilværelsen til fordel for meg 😉

Og gjett om det var rørende å lese om hvordan Peter opplevde vår første tid sammen! Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan det var for ham, for dette har vi jo aldri pratet om før!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men.. Jeg har jo selvfølgelig et par ting å tilføye til det som skjedde for seks år siden, da kjærligheten i følge Peter “hadde lurt meg inn i en felle og nå satt jeg fast i revesaksa.“

For det var jo ikke sånn at det bare var Peter som ikke var på utkikk etter noen ny partner! Jeg hadde nemlig også ganske nylig vært gjennom et kjipt brudd selv. Jeg hadde flyttet fra en etablert tilværelse i et rekkehus, og inn til en av mine beste venninner som tilfeldigvis bodde alene og ønsket meg hjertelig velkommen til å bo på gjesterommet.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne, men det er en helt annen sak. Den korte historien er i alle fall at jeg dyrt og hellig lovet meg selv at jeg nå skulle inn i en lang periode som singel – jeg hadde behov for å finne meg sjæl, noe jeg regner med er ganske vanlig etter et samlivsbrudd, haha 🙂

Men så fant jeg altså Peter isteden. Ikke vet jeg hva som skjedde, men som jeg har skrevet om før (“Kjærlighet på et busstopp“) begynte vi å skrive med hverandre på facebook.

Peter på facebook. Trenger jeg si mer..? 🙂

Jeg bodde i Larvik på den tiden, og Peter befant seg jo i Oslo. Derfor ble det mange telefoner i starten, og det jeg husker kanskje aller best er at han klaget på at jeg snakket så stygt. Først trodde jeg han mente dialekta, for vi snakkær jo litt breit her nere i Lærva. Jeg tenkte at jeg måtte begynne å snakke litt penere, og prøvde å se for meg et liv med “sne” og “om forlatelse” og “hva behager”.

Men så var det ikke dialekta det handlet om. Han siktet til at jeg bannet for mye! Og det rare er at jeg ikke klarer å huske dette selv, hvorfor i alle dager bannet jeg så fælt? Nå i ettertid har jeg konkludert med at jeg sannsynligvis snakket stygt for å tøffe meg – og hvor grusomt harry er ikke det. Haha!

Som Peter skrev i innlegget sitt, tok det jo ikke mange ukene før vi snakket om at jeg måtte flytte inn i leiligheten hans på Sagene. Jada, jeg vet han skrev: “Ikke lenge etter sto hun på døra med tannbørster og planter.“, og til det har jeg å si at det tydeligvis ikke bare er jeg som har et behov for å tøffe meg litt i blant.. For i mitt hode minnes jeg at han var rimelig klar for å bli samboer igjen, selv også 😉

Men noen uker før det første flyttelasset skulle kjøre Larvik – Oslo, ringte Peter meg en dag han var på vei hjem fra jobb. Han hørtes ganske alvorlig ut, og jeg husker jeg ble litt småbekymret for om det var noe galt. Jeg var så forelsket at jeg kunne sprekke, og levde seriøst på luft og kjærlighet i den perioden. Jeg tenkte på ham dag og natt, og jeg sendte meldinger i hytt og pine. Hele døgnet.

– “Eh, Christina. Det er noe vi må snakke om..”, begynte Peter på linja.

Jeg kjente blodet i årene frøs til is, og jeg holdt pusten. Jeg fikk ikke fram et ord.

– “Er du der?”, sa Peter.

– “Ja..?”, pep jeg.

Han trakk pusten dypt, og jeg tenkte: Nå kommer det. This is it. Han vil ikke være kjæresten min likevel – og aller, aller minst bli samboer!

– “Nei altså”, hørte jeg Peters stemme langt, langt borte, “Det er en ting jeg må ta opp med deg. Eh.. Det er jo ikke noe galt, sånn egentlig, men jeg syns liksom det har bikket litt over, da.”

– “Bikket litt over..?”, mumlet jeg med pipestemmen min, “Hva mener du med det?“

– “Nei, bare la meg prate ferdig nå. Det er alle meldingene du sender.. Det blir bare altfor mye hjerter og sånt. Jeg takler det ikke.”

Jeg trodde seriøst jeg skulle tisse på meg av latter, men den stakkars gutten i andre enden var gravalvorlig. Jeg forstod at dette var alvor for ham, så jeg jattet med. Selvfølgelig skulle jeg slutte å sende så mange hjerter.. Det var bare det at jeg var så sinnsykt forelska! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og hjerter var liksom en uttrykksform, da.. Men sånn i ettertid kunne jeg jo se i meldingsloggen at det kanskje hadde blitt litt mye. <3

Gjett om vi har ledd godt av dette siden. For Peter selv har sjukt dårlig samvittighet, og forstår ikke hvordan han kunne irettesette meg på den måten. Og jeg ler enda høyere, for det er jo han som er den ekte romantikeren av oss! Nå er det jo han som sender meldinger med hjerter og blunkefjes og alskens oldemor..

Så kritikken for de hjertene tok jeg med en klype salt. Men han hadde helt rett i at det er skikkelig lite sjarmerende å banne, da. Eller som han så pent skrev det:

“Hun som ser ut som en blomst, men snakker som en rørlegger.“

“Om forlatelse min kjære, jeg lover å ikke banne hvis De bare vil la meg flytte inn til Dem..”

/ Så fant jeg meg sjæl likevel 🙂

Les også Pappahjertes oppfølger:
– Når 2 blir 3

Noen ganger er klokka fem, andre ganger er den sju; med småbarn i hus har hver dag en tendens til å starte med et brak! Men uansett klokkeslett er det bare å komme seg ut av senga og riste trøttheten av seg så fort som mulig 🙂

I blant er dette selvsagt lettere sagt enn gjort, for vi sover som kjent ikke hele netter i dette huset. Noen går i søvne, andre skal opp å tisse, noen syns soving er ganske unødvendig, mens andre våkner av hver minste lyd.

Men én ting sverger vi til hver eneste morgen – og det gir oss en såpass god start på dagen at jeg bare må skrive om det! For jeg er ikke i tvil om at det er dette trikset som holder oss slitne småbarnsforeldre på bena til langt på dag. Jeg sikter selvsagt til frokosten:

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg har skrevet om det før, men jeg mistenker at det fortsatt er flere enn meg som har lett for å tenke at det kun er brødskiva, knekkebrødet eller havregrøten som gjør nytten til frokost.. For hver gang Peter eller jeg snapper ved frokostbordet, strømmer det alltid inn sjokkerte meldinger: “Spiser dere sånn mat til frokost?” “Hvorfor spiser dere ikke brød?” “Lager dere sånne tallerkener midt i uka?“

Og svarene er: Ja, vi spiser sånn mat til frokost, og ja – vi lager sånne tallerkener hver dag. Det hele begynte med at vi skulle kutte ut kornprodukter da Peter startet “Sofagrisprosjektet” for to år siden, og siden kroppen min trives best uten gluten (intoleranse) – passet det jo ekstra fint for meg 😉 Vi måtte finne gode alternativer, og selv om de andre i huset spiser brød igjen, prøver vi å droppe korn til frokost så godt det lar seg gjøre.

Istedet fyller vi tallerkenen med gulrot, agurk, tomat, sukkererter, paprika, avokado, redikker, kokt egg, skinke, plomme, bananbiter med nøttesmør, appelsinbåter, eplebåter, nøtter, rosiner – hva enn vi har i hus! Vår erfaring viser at jo flere grønnsaker og mindre frukt på tallerkenen – dess lenger holder vi oss mette. Drikker vi te eller kaffe til frokost, har vi en liten teskje kokosfett oppi. Fettet gjør susen for metthetsfølelsen.

Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle, for det tar jo litt tid å gjøre klart – enten samme morgen eller kvelden i forveien. Men for vår del må det bare prioriteres inn, for vi har rett og slett blitt avhengige for ikke å falle sammen før lunsj.

Jeg husker før i tida, når jeg kunne spise skolebrød til lønsj og fortsatt klare å konsentrere meg på skolebenken. Den tida er definitivt forbi, haha! Kanskje er det et gæmlistegn at kroppen trenger litt drahjelp om morgenen for å mobilisere energi – men det spiller jo ingen rolle så lenge det funker 😉

/ Ja til en god start på dagen!

* Følg Frokostkona på Facebook *

Hvert år går Peter og jeg på den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua på at det noensinne kommer til å bli vår igjen, starter det så smått når vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden – og morgenene blir lettere å takle.

Men så kommer den første helgen med snille temperaturer, solgløtt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi altså fått unnagjort “smellen”.. Vi snakker årets sikreste vårtegn for familien Klonk, nemlig vårsjokket!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

For på et eller annet merkelig vis, har “vårsjokket” blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert år, etter den første skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vårkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men så fort vi kommer inn døra, føles det som å komme hjem etter et langt nachspiel!

Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og først lurer vi bestandig på hva i alle dager det er som er på ferde. Jeg begynner å google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg må roe meg ned. Og så ser vi på hverandre før vi bryter ut i latter, idet vi kommer på at det bare er den tida på året igjen.

Så nå kan våren bare komme – vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i år, og vi går den aller beste tiden i møte 🙂

/ Hurra, det er vår!

* Følg Vårsjokk-kona på Facebook *