Ikke for å skryte, for det er i grunnen ikke noe å være stolt av. Okei, litt stolt da.. Men det har seg altså sånn, at det var spesielt én ting jeg var god på i barndommen. Nei, det var ikke håndball (som jeg spilte i ni år og aldri fikk dreisen på) eller klarinett (som jeg testet i tre uker før jeg fant ut at jeg ikke var glad i korps likevel). Det var dette:
Oh, the memories!
Oh yes! Vi snakker gode gamle Nintendo NES, den fantastiske spillmaskinen fra 1988 – som 12 år gamle Christina hadde spinket og spart til i TO forferdelig lange år.. Og tro ikke at jeg hadde råd til å kjøpe ekstra spill, neida. Men Super Mario 1 fulgte jo med på kjøpet, så det var ingen grunn til å deppe!
Og siden jeg bare eide ett eneste spill, er det jo ingen underdrivelse å si at jeg ble inni hampen god i dette ene spillet.
Ett år senere arvet jeg Super Mario 3 av en kompis som ikke ville ha det lenger. Jeg kunne ikke tro min flaks! Og sånn hadde det seg at jeg ble inni hampen god i Super Mario 3 også.
Gleden var stor da vi i påsken børstet støv av den gamle NES’en, og koblet den til TV’n for første gang siden nittitallet.
Look at that beauty!
Jeg klarer ikke beskrive følelsene da Super Mario 3 fylte skjermen, og den fantastiske musikken strømmet fra høyttalerne. Bare vi som har vokst opp med dette kan forstå hva jeg snakker om! Haha – det var magisk!
Det var så fantastisk moro å spille igjen, og selv om det var over tjue år siden sist – husket jeg fortsatt både hemmelige ekstraliv og skjulte dører.
Men det desidert morsomste av alt, var noe helt annet.. For det har seg sånn at Peter hadde en litt mer bortskjemt barndom enn meg. Selvfølgelig hadde han også Nintendo NES, men han var også den stolte eier av over tretti spill. Tretti spill! Haha! Først ble jeg skikkelig misunnelig..
Men så gikk det opp for meg: Det dumme med å ha over tretti spill, er jo at man ikke blir inni hampen god i noen av dem.
Så gjett hvem som i påsken ble slått i bakken av mitt talent. Som fram til nå har sett på seg selv som den ubestridte kongen av gaming, og som har trodd at kjerringa hans aldri hadde tatt i en spillkonsoll. Gjett hvem som måtte se seg selv bli gruset av en traust tobarnsmor på trettitre.
Og gjett om det var deilig 😉
/ Sleng igjen et pip hvis du også har gode minner! <3