Ukas krangel – Telefonen

I ukesvis har jeg gledet meg til påske, med fridager og fred og ro og familiekos. Derfor føles det ekstra kjipt at stemningen er litt mollstemt hjemme hos oss akkurat nå. Peter er nemlig grinete fordi vi har en pensjonist i hus. Og jeg kan visst takke meg selv, for pensjonisten – det er meg..

 


“Men Peter da.. Hvorfor vil du aldri kline med meg lenger?”

 

Det har vært ganske stille fra meg på Instagram og Snap i det siste, og det skyldes enkelt og greit at telefonen min er i ferd med å ta skikkelig kvelden. Det startet så smått for noen uker siden, da begynte den plutselig å leve sitt eget liv. Først var den bare litt treg på avtrekkeren, så begynte den automatisk å ringe opp folk jeg nettopp hadde sendt sms til. La oss bare si det sånn at det ble et par flaue episoder..

Men det største problemet nå, er at halve skjermen er dekket av svarte streker – samt at den bruker en halv evighet på å åpne et program. Særlig får dette gubben til å klikke, for han eier ikke tålmodighet. Hver gang jeg sier at jeg skal ta en Snap, så tar det ett minutt før Snapchat åpner seg. Så tar det et halvt minutt å laste inn innkomne snapper, og da henger skjermen seg. Hvis jeg endelig får knipset et bilde, tar det et nytt minutt før jeg får skrevet på tekst.

 


(Fra min story på Snap)

 

Innen jeg er ferdig på Snapchat, har Peter klikket i vinkel fem ganger, og sagt tjue ganger at jeg må kjøpe meg ny telefon.

Men det er lettere sagt enn gjort, for jeg trenger tid. Jeg må vurdere hva slags modell jeg vil ha, den nyeste er jo altfor dyr, men samtidig kan jeg ikke kjøpe en tre år gammel modell med dårlig bildekvalitet når jeg stadig knipser bilder til bloggen. Og hvor kjøper man telefoner nå til dags; bestiller man på nett eller drar man i butikk? Ahh.. Alle valgene gjør meg gal!

Dette får det om mulig til å klikke enda mer for gubben – og i forrige uke sa det stopp. Han dro meg ut døra, plasserte meg i passasjersetet, kjørte meg til byen, beordret meg inn i en butikk og ba meg om “ikke å komme ut igjen uten en ny telefon i hånda“.

Som jeg har nevnt før, mistet jeg av en eller annen grunn all besluttsomhet da jeg ble mor for andre gang. Jeg hater å ta valg, derfor kommer det vel ikke som noe sjokk at jeg brukte fryktelig lang tid i butikken. Så forvirret var jeg faktisk, at jeg endte opp med å kjøpe prikk lik telefon som gubben. Haha, jeg visste jo ikke hva jeg skulle gjøre!

Utrolig nok er det ikke dette styret som har laget den dårlige påskestemningen her i heimen. Det som får Peter til å gå i fistel, og som gjør at han mener jeg oppfører meg som en pensjonist, er at én uke har gått siden mobilkjøpet – og den nye telefonen ligger fortsatt uåpnet i boksen sin.

Det er liksom bare det at.. Tenk om jeg kommer til å savne den gamle telefonen? Tenk om den ikke er så treg likevel..? Tenk om jeg mister alle appene mine? Og hva med alle bildene? Er det ikke fryktelig mye styr å få overført dem til et minnekort..? Æsj.. Tenk om jeg ikke skjønner noenting? Nei, jeg orker ikke ta dette i dag. Tror jeg venter til i morgen.

Og sånn gikk liksom dagene.. Og for hver dag som har gått, med treg og gammel telefon – har gubben blitt mer og mer grinete. I dag sendte han meg faktisk et blikk jeg aldri har sett før. Jeg hadde nettopp bannet litt for meg selv fordi telefonen hadde skrudd seg av midt i en melding, og da jeg kikket opp møtte jeg et blikk som var blandet av vantro og avsky.

Og da gikk det opp for meg at i kveld, i kveld må jeg bare ta i bruk den nye telefonen min. Først da kan påsken begynne. Hverfall for gubben 😉

 

 

/ Følg meg på Snap for å se hva som skjer – umulius82 🙂

* Følg Pensjonisten på Facebook *

Who run the world?

Tenk at en dag som i utgangspunktet startet midt på treet, kunne ende opp med å bli så fantastisk!

 

Superstar crowded by paparazzi

 

For i dag morges ble jeg vekket uhorvelig tidlig, etter en natt med ganske urolig søvn. Jeg må nok bare innse først som sist at jeg aldri noensinne kommer til å sette pris på å stå opp før klokken seks om morgenen.. Det til tross for at jeg begynner å få en viss trening, men det blir jo for pokker’n aldri noe lettere!

På kjøkkenet gjespet Peter og jeg om kapp mens vi prøvde å få på plass frokosttallerkner og kaffekopper, samtidig som vi prøvde å gi de altfor opplagte barna våre oppmerksomhet. Det var ikke før vi satt i sofaen en stund etterpå, at dagen plutselig tok en uventet vending. Uventet, men nydelig.

– “Men for helvete, da..“, mumlet gubben.

Han banner veldig sjeldent foran barna, så jeg skjønte at det måtte være noe alvorlig. Jeg snudde meg mot ham, og oppdaget at han satt og scrollet på telefonen.

– “Hva skjer?“, spurte jeg bekymret.

Han ristet på hodet, før han svarte surt:

– “Nei, glem det. Det var ingen verdens ting.

Jeg kikket nysgjerrig på ham, men det så ikke ut til at han ville si mer. Så isteden for å mase, fant jeg heller fram min egen telefon – kanskje en rask titt på dagens nettaviser ville gi meg et svar på gubbens gretne reaksjon. Jeg oppdaget at jeg hadde fått en melding fra pappa, så jeg bestemte meg for å lese den først.

Og da falt alle gretne brikker på plass. For pappa hadde sendt meg et skjermbilde av dagens bloggliste – og slik så den ut:

 


På plass nr 12: Pappahjerte.. På plass nr 11: Kona til Pappahjerte 😉

 

Jeg kikket bort på Peter, men han så fortsatt like sur ut. Så jeg hentet mac’en, dette måtte jeg dobbeltsjekke på en større skjerm! Og well, well, well.. La oss bare si det sånn at jeg i dag, på merkverdig vis – endelig er hakket større enn gubben! Og det er så innihampen deilig, for som mange av dere kanskje så på Bloggerne i forrige uke, så er han litt for komfortabel med at han bestandig ligger langt foran meg på blogglista..

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Lenge har jeg drømt om den dagen jeg kan banke ham litt ned i støvlene.. Så i dag snudde dagen fra “trøtt” til “opplagt” på bare noen få sekunder – og jeg har disket opp med skikkelig snaskemiddag, og pyntet opp litt til påske:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ The king is dead – long live the queen! Hvertfall fram til i morgen, da 😉

* Følg Plass nr 11 på Facebook *

Test oppskriften på snaskemiddagen – jeg lover deg at du ikke vil angre:
Mutterns fugl i fløte

Ikke tenk på meg!

Jeg vet ikke om jeg helst skal le eller gråte, jeg har faktisk gjort begge deler. Det nærmer seg nemlig påske, og det hadde jeg helt glemt da gubben satte i gang Prosjekt Trening for noen uker siden. Påske kombinert med trening er det selvsagt ikke noe feil med, men i et ubetenksomt øyeblikk svarte jeg “Ja, selvfølgelig!“, da han spurte om jeg ville bli med på Prosjekt Godtestopp.

 

 

Godtestopp er superbra.. Og vi prøver å være ganske strikte på inntaket til vanlig – bare ikke på denne ene tida av året, når påskeeggene skal fylles! For jeg elsker påskeegg! Jeg blir som en liten unge på julaften! I løpet av et halvt sekund kan jeg drømme meg tilbake til barndommen, da lillsøster og jeg spant rundt i huset og lette etter eggene som mamma hadde gjemt. Eggene som var fylt med smågodt.. Sjokolade.. Marsipan.. Baaaah!

Men på grunn av dette godtestopp-opplegget har Peter og jeg sannsynligvis vært de eneste som har lukket øynene, holdt oss for nesa og småløpt rett forbi smågodt-bonanzaen som har pågått i butikkene en stund nå. Det har riktignok vært helt sinnssykt å se hvordan folk har slåss om plassen foran eskene med godteri, men samtidig også litt rart å ikke skulle kjøpe bare bittebittelitt selv..

Og nå er det sikkert lett å tenke: “Stakkars Christina. Hun går en kjip påske i møte. Uten påskegodteri – uten deilige kalorier.

Men ikke tenk på meg!

Det viste seg nemlig at det finnes en priskrig som appellerer til sånne streitinger som meg også! Sånne som meg, som også har lyst til å gå bananas i selvplukk-hyllene og hamstre vilt, bare fordi det er påske – og bare fordi det er billig.

 

 

Så nå har jeg også fråtset i godsaker! Jeg har også handlet over evne, mye mer enn jeg sikkert har godt av – men herreminhatt, det var jo så billig!

 

 

Så tusen takk til nærbutikken min, som har reddet en stakkars streitings påskeferie. Og en spesiell takk for at dere ventet til dagen etter med å sette opp et skilt der det stod “Maks 3 poser per kunde”, haha 😉

 

 

/ Hmm.. Er gulrotkake godteri?

* Følg Knaskekona på Facebook *

Relationship Goals

Verken Peter eller jeg har noensinne fått så mange kommentarer og tilbakemeldinger som i løpet av denne uken. Det har haglet inn nye ting hver eneste dag, og det er tydelig at veldig mange har fått med seg familien Klonk på Bloggerne. Nå som dere vet hvor glad jeg blir av likes og kommentarer (haha!) – så kommer det vel ikke som noen overraskelse at jeg denne uken har følt meg helt overveldet!

 


Jeg har fått en kommentar!

 

Sånn helt personlig må jeg innrømme at når vi har sittet foran skjermen og sett episodene, så har vi hele uka vært mest opptatt av hvordan vi har blitt fremstilt som enkeltpersoner. Et trøtt morratryne der, hull i sokken her. Rot i stua der, en slitt kosebukse her. Ting vi la merke til, men som kanskje ikke betydde så mye for andre enn oss.

Og det var vel også ganske tydelig i kommentarfeltet – for der har spesielt én ting gått igjen. En ting som kom veldig uventet på både Peter og meg, nemlig alle kommentarene om forholdet vårt – og at mange mener vi er Relationship goals! Slå den, da 😉

 


Du och jag <3

 

– “Hæ?“, humret Peter da jeg nevnte det den første gangen, “Er vi relationship goals?!

Også lo vi litt til, før han fortsatte: – “Hmm.. Ja, jo – vi har det vel kanskje ikke så verst?

Det var et ærlig svar, for for oss så er det liksom bare hverdagen vår som vises på TV. Vi er jo bare Peter og Christina, sånn vi alltid har vært. Så at vi skal være et forbilde når det kommer til forhold..? Det er helt seriøst en tanke vi aldri har tenkt før.

Men desto koseligere er det jo å bli minnet på, for vi føler jo selv at vi har det veldig bra sammen. Men at det liksom skulle sprette ut av skjermen på den måten det tydeligvis har gjort, det kom litt uventet. Oppi hverdagen og alt kaoset med to unger og hund og hus og garasje og redskapsbod, så er det lett å glemme de tingene som liksom fungerer greit. Det er lettere å bekymre seg for om barna får i seg nok mat eller om hunden er bra i magen igjen.

Men takket være alle disse fine kommentarene om relationship goals, så har vi nå fått en liten påminner om at vi må huske å sette pris på forholdet vårt også! Ikke bare være fornøyde med at vi har det bra. Vi må fortsette å være glade for at vi ler så vi nesten kreperer hver eneste dag, at vi liker den samme musikken, at vi trives i hverandres selskap, at vi stoler på hverandre, at vi setter pris på de små tingene, at vi kan tisse med døra åpen.

Okei da, det siste der er kanskje ikke så viktig, men det er praktisk da 😉

 

/ God helg – og takk for alle påminnelsene 🙂

* Følg Samlivskona på Facebook *

Bloggerne, bowling and chill

Straks er det klart for ukas siste episode av Bloggerne, og dermed er også vår første uke ved veis ende! Det har vært noen merkelige og kontrastfylte dager, for mens mobilene og bloggene våre har fylt seg opp med masser av tilbakemeldinger – så har virkeligheten vår stort sett handlet om småsyke barn.

Som alltid har jeg et mål om å poste blogginnlegg hver dag, men det gikk ikke denne uka heller. Og nettopp derfor lo jeg ekstra godt da disse bildene rullet over skjermen i gårsdagens episode:

 


“Det der er beskrivende for hva som kan komme i veien for bloggen” (Svar: Småbarnslivet)

 

Men det var så rart og fint å se igjen tankene og forventningene vi hadde før bloggsirkuset rullet i gang i fjor høst. Vi var så usikre på om vi kom til å klare to blogger, og vi gikk så ufattelig mange runder på om det i det hele tatt var mulig. Men jeg er superglad for at vi bestemte oss for å gi alt – og jeg hadde helt glemt hvor glad jeg ble for de første likes’ene! Haha, det tok jo helt av etter at jeg hadde postet det første innlegget 🙂

Peter og jeg får veldig ofte spørsmål om vi konkurrerer i det daglige, siden vi driver hver vår blogg. Sannheten er at Peter har et vanvittig konkurranseinstinkt, og det føles godt å ha vist dere seere hvordan Peter hver dag nyter å sjekke blogglisten og finner “Pappahjerte” mange plasser over “Konatil”:

 


Mjep mjep mjep mjep..

 

Flaks for ham at han har funnet seg ei jente som ikke er så opptatt av konkurranser, men som heller evner å bli glad på andres vegne! Tør ikke tenke på den dårlige stemningen det blir den dagen Konatil gruser Pappahjerte ned i bloggstøvlene.. For det er jo målet. Neida 😉

Joda.

 


Har du dobbelt så mange lesere som meg?

 


Du er så flink, kjære!

 

Også må jeg bare innrømme at jeg har ventet med gru på det klippet der vi ligger i sofaen med de forferdelige dobbelthakene.. (Jeg skrev til og med et innlegg om det for noen uker siden, les “De lovet å være snille med oss“). Og i går kom det altså. Vi lå faktisk og snakket om at vi endelig skulle på date:

Christina: – “Åsså kom du med forslaget om å dra å bowle..
Peter: – “Jeg har vært på bowling-date faktisk..
Christina: – “Ohh! Har du det?”
Peter: – “Mhm..”
Christina: – “Ble det no..?
Peter: – “Bowling and chill”

 


Se det drømmende blikket hans! #minner 😀

 

I kveldens episode skal vi altså på date! Og dessverre for Peter ble det jo ikke bowling and chill som han tydeligvis drev med i gamle dager – men par-spa.. Gjett hvem av oss som syns det var mest ålreit..?

 


Du vet engangstrusa er lekker når du ler så fælt at du plutselig blir en asiat

 

Jeg garanterer Snapping fra sofakroken under kveldens episode som vanlig! (@umulius82) Selv om jeg heller anbefaler å følge @Pappahjerte – for han snapper så mye når han ser seg selv på TV’n, at det ender med at jeg blir så satt ut at jeg glemmer å snappe selv. Men skal prøve å ta meg sammen i kveld 🙂

 

/ Husk TV2 Livsstil kl 21.30 – så kan du ta helg. Nesten da 😉

* Følg Bitchy-kona på Facebook *

Hyttetur og tøffelhelt

Først må jeg bare få takke for den enorme responsen etter gårsdagens episode av Bloggerne! Snapchat kokte i går kveld, og det var så mange meldinger da jeg våknet i morges at jeg enda ikke har rukket å sjekke alle. Men tusen takk til alle som syns det var moro å bli litt bedre kjent med oss 🙂

Det var selvfølgelig helt forferdelig å se seg selv på TV, i alle fall for meg som foretrekker å holde meg i skyggen av Peter. Han elsker jo oppmerksomhet, og jeg tror han syns det var skikkelig stas å se seg selv på skjermen, selv om han ikke har innrømmet det enda 🙂

Det verste med gårsdagens episode, var at vi hadde første opptaksdag da vi skulle pakke før en hyttetur. Vet ikke om det kom ordentlig fram på skjermen (haha), men Peter og jeg er virkelig i usynk når det kommer til pakking. Jeg planlegger, skriver lister og har full kontroll, mens han foretrekker å pakke fem minutter før avreise. Og det irriterer meg selvfølgelig noe grusomt. Vet ikke om man kan se det på meg?

 

 

Det kom desidert flest reaksjoner på Peters hvite sokker i de stygge tøflene, og da lo jeg faktisk høyt i sofaen selv også 🙂

 

 

Det var koselig å se igjen krabbefiskingen, og ikke minst innse hvor store barna våre har blitt på litt over et halvt år! Også ble jeg helt varm i hjertet av å se disse to <3

 

 

Nå er det straks klart for kveldens episode – gubben har rigget seg til i sofakroken, og jeg er spent på om vi får se noe rundt oppstarten av Konatil! Det tror jeg blir fint – og skikkelig flaut. Det tok nemlig litt av når jeg fikk mine første likes 🙂

 

/ TV2 Livsstil 21.30!

Les også:
Hemmelig kodespråk
Krampelatter og flauepute

* Følg Flauekona på Facebook *

Sorry

Denne helgen var det spesielt viktig for far i huset å få nok søvn. Han skulle nemlig på God Morgen Norge i dag tidlig, og ønsket verken å forsove seg – eller å vise seg på skjermen med ekstra store poser under øynene.

Han viste seg på skjermen med ekstra store poser under øynene. Og det var min skyld.

 

 

For lørdag kveld var lillesnupp veldig urolig, og jeg tenkte at det sikkert var en eller annen jeksel på vei. Hun skulle helst sove oppå meg, og da pleier det å være et eller annet på ferde.. Jeg bestemte meg derfor for å ha henne i dobbeltsengen, og sa at Peter kunne legge seg på eget rom, sånn at han kunne få en natt i ro og fred. Det var tross alt det minste jeg kunne tilby i innspurten før direktesendt TV.

Men så, klokka fire natt til søndag, våknet jeg med et brak. Uten å gå for detaljert til verks, så kan jeg si såpass at jeg på null komma svisj hadde oppkast over hele meg. Det finnes ikke så mange verre måter å bli vekket på, men skal si det må være en av de mest effektive!

Jeg fikk plukket opp den stakkars lille sjuklingen, og bar henne ut av rommet. På veien overrasket hun meg med en ny runde, og da jeg endelig nådde fram til badet, var det som om hele hjernen min bare stoppet opp. Jeg visste at jeg ikke skulle vekke min kjære mann, men hjernen min klarte rett og slett ikke å finne ut hvordan jeg skulle løse dette opplegget uten hjelp.

– “Hallo.. Dette fikser du“, mumlet jeg til meg selv, “Christina, skjerp deg!“.

Så ropte jeg på Peter.

Takk og lov kom han brasende inn etter tre sekunder, men oppi alt kaoset våknet selvfølgelig fireåringen også. Og han fikk hvertfall ikke sove igjen, for han gledet seg så fælt til han skulle på guttetur med papsen. Og sånn hadde det seg altså at Peter fikk 3,5 timer med søvn den natta. Ikke at det ville vært unaturlig at han hjalp til altså, men akkurat denne ene natten trengte han søvnen sin.

Men men, det skulle han kanskje tenkt på før han ble far 😉

 

/ Sorry til damen i sminken som måtte jobbe overtid på det trøtte trynet 🙂

For mer moro om min kjære mann, les også:
Ta et hint da, mann!
Når bjella ikke ringer

* Følg Konatil på Facebook *

Når barna ut av redet flyr

– “Guriland! På tirsdag ble pappa og jeg sittende oppe og se på en krim til klokka var halv to på natta!

Jeg hadde muttern på tråden, og måtte le av den oppriktige forskrekkelsen hennes.

– “Ja, og det verste av alt“, fortsatte hun, “var jo at jeg skulle på jobb dagen etterpå!”

Jeg ble enda mer lattermild, før jeg spurte:

– “Hvordan gikk det da, forsov du deg?”

– “Nei det gikk faktisk helt fint. Vi har ikke barn som bor hjemme lenger vi, vet du – så vi kan sove hele natta!”

Jeg rakk akkurat å kjenne et stikk av misunnelse. Å se film til langt på natt.. Hele netter med søvn.. Men så tok panikken tak. Hvordan blir det egentlig den dagen barna flytter ut? Tanken på dette akkurat nå, midt oppe i den mest hektiske småbarnstida, er så fjern. Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det kommer til å bli, men samtidig føles det helt umulig å skulle leve et liv uten barn i hus.

Vil det ikke bare bli tomt? Vil ikke huset føles for stort, stillheten uutholdelig og savnet etter dem enerverende?

– “Huff“, sa jeg inn i telefonen, “hvordan var det egentlig for deg og pappa da lillesøster og jeg flyttet ut? Ble det ikke veldig stusselig? Og ikke minst fryktelig trist..?

Jeg kjente klumpen i halsen, og ble mildt sagt sjokkert da jeg hørte den rungende latteren til mamma før hun sa:

– “Trist da dere flyttet ut?! Haha! Det var helt nyyydelig!

Vi gapskrattet begge to. Og akkurat da gikk det opp for meg at det må være et av mine mål i livet. At den dagen barna våre flytter ut og for alvor skal stå på egne ben, da skal Peters og mitt liv bevege seg over i en ny fase. Jeg har alltid tenkt at man må gjennom en slags sorgprosess den dagen barna går videre, men da skal vi jo fortsette å være der for dem, bare på en annen måte.

Før vi la på, spurte jeg mamma hvorfor hun trodde utflyttingen hadde gått så greit for henne. Og svaret jeg fikk, er noe av det fineste og tristeste jeg har hørt på en gang, noensinne. Det ga all mening:

– “Jo, det skal jeg si deg.. Helt siden du og søsteren din ble født, har jeg visst at disse to barna mine, de har jeg bare til låns.

 


Stolt mamma, med to stykker til låns <3

 

/ Og forresten muttern: det var helt nyyyydelig å flytte ut også 😉

 

For mer moro med barn i hus, les også:
– Bittelite forklaringsproblem
– Faen, dere

* Følg Hønemor på Facebook *

Usminket, ekte og flaut

For første gang på åtte måneder sliter jeg faktisk med skrivesperre.. Det skyldes helt sikkert at vi suser rundt i en liten Bloggerne-boble om dagen, og selv om vi ikke har vært med den første uka, så er det et par tanker som nå begynner å falle på plass.

For det er noe som har skurret litt hos meg det siste halve året, noe som liksom ikke har stemt helt. En slags følelse av at noe har gått meg hus forbi, noe jeg burde tenkt på, noe jeg burde lagt litt mer innsats i.. Og nå vet jeg hva det er.

Jeg trodde aldri dette skulle bli noe av.

Filmingen vi har vært med på det siste halve året, alle opptakene som har blitt gjort, alle samtalene foran kamera.. Det blandet seg liksom bare sammen med en travel hverdag, og ble så uvirkelig at jeg aldri klarte å ta det inn over meg. Skal det på TV til neste år? Jo, men det er jo lenge til. Ikke sikkert det blir noe av.

Vi er jo bare en kjedelig småbarnsfamilie? Dette kan umulig bli noe av. Bare vent til de stakkars klipperne sitter der med alt råmaterialet.. De vil se at dette ikke blir noe av.

Men nå er vi altså bare dager unna. Og mye tyder på at jeg må innse at det braker løs på mandag.. Og det blir ærlig. Usminket. Hverdagslig. Uhøytidelig. Nedpå. Ekte. Flaut.

 


Vi skal på spa! Par-spa!

 

Men det er en ting jeg gleder meg skikkelig til også. For det skal bli veldig artig å se igjen hva som skjedde da jeg skulle poste mitt aller første innlegg på denne bloggen. For det husker jeg nesten ingenting av, bare at jeg hadde ekstreme eksamensnerver i forkant..

 

 

Haha! Som jeg sa: Det blir hverdag – usminket, ekte og nedpå. Det blir noe av, og den gigantiske flaueputa jeg fikk av Peter til jul, ligger klar 🙂

 

/ God fredag!

* Følg Fornektelseskona på Facebook *

Øyelegens dom

Helt siden jeg ble født, har det vært noe feil med det ene øyet mitt. Det er riktignok en ganske ubetydelig feil, for øyet fungerer jo som det skal – men det henger ikke helt med når jeg kikker til siden. Jeg har hatt mye moro med denne lille skavanken opp gjennom årene, og det har jo vært et helt fantastisk partytriks 😉

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Skavank – eller partytriks?
 

Men da jeg passerte tjue, hadde jeg en liten periode hvor jeg var plaget med migrene. Fastlegen min på den tida mente det var greit å sjekke ut “øye-skavanken”, for det kunne jo hende at hodet mitt fikk lide fordi øyet måtte anstrenge seg litt ekstra. Så for sikkerhetsskyld henviste hun meg til en spesialist.

Tilfeldigvis var jeg skikkelig forkjøla den dagen jeg hadde fått time hos øyelegen. Jeg husker jeg vurderte å avlyse timen, for nesa var pottetett, øynene rant, og jeg hørte omtrent ingenting på det ene øret. Men siden jeg hadde ventet ganske lenge før jeg fikk time, fant jeg ut at jeg ble nødt til å møte opp til avtalt tid.

Det viste seg at øyelegen hadde en student på besøk akkurat denne dagen, som skulle overvære undersøkelsen. Og etter at jeg hadde gjennomgått grundige tester, og blitt bedt om å kikke mot høyre, og mot venstre, og mot høyre, og mot venstre – og opp og ned og fram og tilbake, kikket øyelegen på studenten før han utbrøt:

– “Ja, dette ser vi jo ikke så altfor ofte. Men likefullt er det jo et klassisk tilfelle av syndromet, ikke sant?

Studenten nikket ivrig, han hadde tydeligvis lest sitt pensum:

– “Ja, helt klart! Spennende, det er faktisk første gangen jeg er med på å stille en slik diagnose.

Jeg satt der som et spørsmålstegn. Hadde jeg et syndrom? En diagnose? Hva snakket de om?

Optometry concept - pretty young woman having her eyes examined by eye doctor
 

Øyelegen satte seg ned på stolen sin, før han klikket seg inn på journalen min og skrev noen få ord på tastaturet. Så snudde han seg mot meg, før han sa:

– “Ja, det er litt merkverdig at du ikke har fått vite dette før nå, men du har Downs syndrom.

Jeg holdt på å falle av stolen. Mitt ene hørende øre begynte å suse, og jeg må ha sett ut som verdens største spørsmålstegn. Hva var det han nettopp hadde sagt? Hadde jeg Downs syndrom..?

– “Ja, som jeg nettopp sa”, fortsatte legen, “så er det ganske sjeldent jeg får inn tilfeller med dette syndromet på mitt kontor. Som oftest er pasienten blitt informert om dette allerede i ung alder, ettersom det er forholdsvis enkle tester som bekrefter tilstanden. Ja.. Jeg har faktisk aldri hørt om noen som har passert tjue år før de har fått høre det.

Det gikk helt rundt i hodet mitt. Jeg fikk ikke fram et ord. Men plutselig begynte brikkene å falle på plass. Var det derfor jeg hele livet hadde hatt et ønske om å jobbe som miljøarbeider? Var det derfor jeg helst ville jobbe i et bofellesskap med mennesker med downs syndrom? Var det derfor jeg bestandig hadde følt at de med psykisk utviklingshemming hadde gitt meg så mye glede?

Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette? Var venninnene mine egentlig støttekontakter..? Og ikke minst: var det derfor jeg fortsatt bodde hjemme på jenterommet?!

Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg ut i resepsjonen, om jeg takket øyelegen for hjelpen eller om jeg sa hadet. Men da jeg skulle betale, husker jeg at jeg tenkte at jeg måtte ta meg sammen, så jeg spurte helsesekretæren om det var mulig å få en utskrift av journalen min. Dette måtte jeg få lese svart på hvitt.

Hun sa at jeg selvsagt kunne få en kopi, jeg måtte bare vente et par minutter til øyelegen hadde skrevet ferdig og lagret dokumentet. Jeg satte meg ned på en stol, dro fram mobilen og sendte en hissig tekstmelding til en venninne:

Herregud! Hvorfor har du ikke sagt at jeg har Downs syndrom?

Jeg somlet meg ut i bilen med en gang journalen var klar. Jeg sank ned i bilsetet, trakk pusten dypt, undret meg litt over hvor heldig jeg hadde vært som faktisk klarte å ta lappen på første forsøk – før jeg åpnet konvolutten med det ferske dokumentet. Jeg skummet kjapt gjennom alle fremmedordene før jeg fant diagnosen.

Og la oss bare si det sånn at jeg fortsatt blir mobbet for denne historien.

Det stod ikke Downs syndrom. Det stod “Duanes syndrom“. To ord som kanskje ser forskjellige ut, men som høres ganske like ut – i hvertfall når de uttales raskt og profesjonelt. Også hjalp det jo sikkert ikke at jeg kun hørte på ett øre, heller.

 

/ Hei, jeg heter Christina – og jeg har Duanes 🙂

* Følg Partytriks-kona på Facebook *