Den rare smellen

Hvert år går Peter og jeg på den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua på at det noensinne kommer til å bli vår igjen, starter det så smått når vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden – og morgenene blir lettere å takle.

Men så kommer den første helgen med snille temperaturer, solgløtt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi altså fått unnagjort “smellen”.. Vi snakker årets sikreste vårtegn for familien Klonk, nemlig vårsjokket!

 

 

For på et eller annet merkelig vis, har “vårsjokket” blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert år, etter den første skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vårkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men så fort vi kommer inn døra, føles det som å komme hjem etter et langt nachspiel!

Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og først lurer vi bestandig på hva i alle dager det er som er på ferde. Jeg begynner å google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg må roe meg ned. Og så ser vi på hverandre før vi bryter ut i latter, idet vi kommer på at det bare er den tida på året igjen.

Så nå kan våren bare komme – vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i år, og vi går den aller beste tiden i møte 🙂

 

/ Hurra, det er vår!

* Følg Vårsjokk-kona på Facebook *

Mitt skjulte talent

Ikke for å skryte, for det er i grunnen ikke noe å være stolt av. Okei, litt stolt da.. Men det har seg altså sånn, at det var spesielt én ting jeg var god på i barndommen. Nei, det var ikke håndball (som jeg spilte i ni år og aldri fikk dreisen på) eller klarinett (som jeg testet i tre uker før jeg fant ut at jeg ikke var glad i korps likevel). Det var dette:

 


Oh, the memories!

 

Oh yes! Vi snakker gode gamle Nintendo NES, den fantastiske spillmaskinen fra 1988 – som 12 år gamle Christina hadde spinket og spart til i TO forferdelig lange år.. Og tro ikke at jeg hadde råd til å kjøpe ekstra spill, neida. Men Super Mario 1 fulgte jo med på kjøpet, så det var ingen grunn til å deppe!

Og siden jeg bare eide ett eneste spill, er det jo ingen underdrivelse å si at jeg ble inni hampen god i dette ene spillet.

Ett år senere arvet jeg Super Mario 3 av en kompis som ikke ville ha det lenger. Jeg kunne ikke tro min flaks! Og sånn hadde det seg at jeg ble inni hampen god i Super Mario 3 også.

Gleden var stor da vi i påsken børstet støv av den gamle NES’en, og koblet den til TV’n for første gang siden nittitallet.

 


Look at that beauty!

 

Jeg klarer ikke beskrive følelsene da Super Mario 3 fylte skjermen, og den fantastiske musikken strømmet fra høyttalerne. Bare vi som har vokst opp med dette kan forstå hva jeg snakker om! Haha – det var magisk!

Det var så fantastisk moro å spille igjen, og selv om det var over tjue år siden sist – husket jeg fortsatt både hemmelige ekstraliv og skjulte dører.

Men det desidert morsomste av alt, var noe helt annet.. For det har seg sånn at Peter hadde en litt mer bortskjemt barndom enn meg. Selvfølgelig hadde han også Nintendo NES, men han var også den stolte eier av over tretti spill. Tretti spill! Haha! Først ble jeg skikkelig misunnelig..

Men så gikk det opp for meg: Det dumme med å ha over tretti spill, er jo at man ikke blir inni hampen god i noen av dem.

Så gjett hvem som i påsken ble slått i bakken av mitt talent. Som fram til nå har sett på seg selv som den ubestridte kongen av gaming, og som har trodd at kjerringa hans aldri hadde tatt i en spillkonsoll. Gjett hvem som måtte se seg selv bli gruset av en traust tobarnsmor på trettitre.

Og gjett om det var deilig 😉

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

/ Sleng igjen et pip hvis du også har gode minner! <3

* Følg NES-kona på Facebook *

Dett var dett

Vips, så var det over! Fem uker med Bloggerne er ved veis ende, og for noen uker det har vært!

I over et halvt år har vi gått og gruet oss og fryktet det verste, og følelsen av å ha lagt hverdagslivet sitt i hendene på et produksjonsselskap, har vært rimelig spesiell..

Jeg skal ikke si at det ikke har vært flaut å se seg selv på TV, men i løpet av disse ukene har Peter og jeg altså ledd så fælt.. Muligens var det noe med den salige miksen av bloggere, og hvor fjernt unna de andres liv vi faktisk lever her i Larvik – som gjorde det ekstra morsomt for vår del. Dette kombinert med alle de herlige tilbakemeldingene som har strømmet inn fra fjern og nær, har rett og slett gjort oss skikkelig overveldet!

Ja, stort sett har det i alle fall vært herlige tilbakemeldinger, da – haha 😉

 


Skjermbilde fra TV2 Livsstil sin oppdatering om Bloggerne på facebook

 

Den viktigste grunnen til at jeg etter laaaaang betenkningstid takket ja til å bli med på lasset i årets sesong, var jo at min kjære mann hadde ekstremt lyst til å være med. Og det som føles litt ekstra fint nå i etterkant, er at jeg virkelig har storkost meg når han har vært på skjermen. Noe som har gått skikkelig opp for meg de siste fem ukene, er hvor oppriktig stolt jeg er av å være kjæresten hans! Det gode humøret, glimtet i øyet, kjærligheten til barna våre, humoren, replikkene, de dype betraktningene – jeg har rett og slett blitt minnet på hvorfor jeg falt for denne mannen 🙂

 


Kjærestetid på E18 🙂

 


Det blikket <3

 

Også vet jeg ikke om noen andre som ser så flott ut klokka 02.35, etter å ha blitt vekket av en liten tass som var sulten og trengte sjokolademelk på kjøkkenbenken midt på natta:

 

 

Trodde aldri jeg skulle si det, men det har faktisk vært en fin opplevelse å åpne dørene inn i vårt hjem. Det dere har sett, er sånn vi har det. Men nå er det altså over, og familien Klonks liv fortsetter uten kameraer på slep. Og det er helt fint det og 😉

 

/ Tusen takk for oss 🙂

Les flere innlegg om Bloggerne:
Hjelp – vi skal være med på Bloggerne!
De lovet å være snille med oss
Relationship Goals

* Følg Konatil på Facebook *

It’s that time again

Jepp. Nå er det straks tid igjen, jenter 😉

 


Bilde: ukjent

 

/ Kom ikke her og si at det bare er meg.. 😉

* Følg Konatil på Facebook *

Mest fint – men også litt kjipt

I dag ramlet jeg over et bilde som fikk hjertet mitt til å smelte. Og i løpet av få sekunder var jeg plutselig ett og et halvt år tilbake i tid, til da Peter og jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med lille Fersken. Vips, så var familien komplett – og vi hadde blitt tobarnsforeldre.

 


Pappa og lille Fersken <3

 

Jeg husker det som om det var i går. Den himmelske babylukta. Den aller minste bleiestørrelsen. Å henge opp nyvasket tøy i størrelse “bitteliten”. De små gryntene. Den lille søte kanin-nesa. Synet av en tilfreds, sovende baby.

Åh, du må nyyyte tida! Det går så altfor fort!“, husker jeg alle sa. Og jeg forstod jo på sett og vis hva de mente. For tida flyr jo, og vips så har sikkert begge barna flyttet ut.

Men det dette bildet ikke forteller, og som jeg definitivt heller ikke har glemt – er jo hvordan det så ut i kulissene! For da bildet ble knipset, satt fotografen og balanserte på noe, og det var altså ikke fordi jeg lengtet etter sommer i slutten av oktober:

 


Hemoroideputa

 

Og nå lurer jeg: Kan det være et sikkert tegn på at kroppen min sier seg fornøyd med å ha fått to barn – når jeg husker det kjipe etter en fødsel like godt som alt det fine?

For da folk sa: “Åh, du må nyyyyyte tida!” – så tenkte jeg bare: “Jeg skal pokker’n meg nyte resten av livet mitt bare de helvetes hemoroidene takker for seg!” eller “Nyte skal jeg gjøre når jeg slutter å gråte fordi det gjør så inni hampen vondt å amme!”

Når barsel-tårene satt på utsiden av huden, og truet med å slå seg løs annethvert minutt. Jeg tror ikke moren min kommer til å glemme den gangen jeg bare skulle takke for maten, også begynte jeg å hylgrine. Altså hulke. Jeg kunne bare ikke noe for det!

Eller når jeg plutselig innså at jeg hadde sovet sittende med babyen på brystet hver natt i tre uker. Og at jeg fortsatte med det en stund til, fordi babyen sov best da. Eller når jeg satte spiserekord midt på natten, fordi ammingen gjorde meg til et matmonster.

Og ikke minst når jeg forsikret dyrt og hellig overfor min stakkars samboer at det aldri, aldri noensinne kom til å bli sex på ham igjen.

Akkurat da var det sikkert ikke bare jeg som tenkte: “Håper de har rett, de som sier at denne tida går så altfor fort” 😉

 

/  Veldig mye kos, men også litt slit 🙂

* Følg Mimrekona på Facebook *

Småtroll først

Jeg har jo for lengst innsett at det går litt tregere på bloggfronten enn ønskelig, så lenge jeg er hjemme i mammaperm. Men i går gikk hele søndagsinnlegget mitt i vasken, og jeg kan jo ikke annet enn å le heller – for selv om jeg var superklar for å blogge, så blir det som det blir med småtroll i hus.

Både gubben og jeg var veldig blogg-stresset, for begge skulle ha ut innlegg. Siden Peter blogger på fulltid og jeg på mikrotid, er det selvsagt hans blogg som må prioriteres. Vi pleier å løse det ganske greit størsteparten av tiden, men i helgene er det naturlig nok mye annet som må gå foran.

 


.. som for eksempel Smoothie-lunsj og playdate 🙂

 

Men i går kveld fikk jeg altså aldri ut noe innlegg. Først tok det tid før fireåringen sovnet. Så skulle Peter og jeg få i oss litt restemiddag fra dagen før, og klokka var langt på kveld da jeg endelig fant fram mac’en. Akkurat i det jeg deiset ned i sofaen og skulle til å skru på maskinen, hørte jeg grynting fra babycallen til lillesnuppa. Hun har riktignok aldri vært noen sovebaby, men nå om dagen er det sannsynligvis jeksler på gang i tillegg.

Det tok litt tid før hun roet seg og sovnet igjen, og da jeg endelig var klar for å sette meg i sofaen, burde søndagsinnlegget mitt for lengst vært ferdig skrevet og postet på bloggen. Og jeg hadde enda ikke begynt..

Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å gi hunden medisiner etter kveldsmaten, for han har fått betennelse i den ene poten sin og går på antibiotika. Mens jeg stod og fulgte med på at den lille tabletten ble svelget og ikke spyttet ut igjen – hørte jeg små tassende skritt i etasjen over meg. Så jeg løp opp trappen og fulgte den lille, halvtsovende fireåringen til doen – før jeg fikk ham tilbake i sengen og pakket dyna godt rundt ham igjen.

Da jeg endelig var på plass i sofakroken på ny, kikket jeg på klokka og innså at jeg hadde ekstremt dårlig tid. Enda hadde jeg ikke åpnet mac’en, teksten var fortsatt bare en idé inni hodet mitt, og ikke hadde jeg bilder klare. Men jeg tok meg sammen, og bestemte meg for å gi det et siste forsøk. Full konsentrasjon og effektivitet.

Jeg åpnet mac’en, og i løpet av et halvt sekund innså jeg at løpet var kjørt. For mot meg lyste youtube, og mye tydet på at 4-åringen hadde vært inne og snoket tidligere på dagen.. I hvert fall basert på siste søkeord og videoen som automatisk rullet i gang… 🙂

 

 

/ Så da tok jeg kvelden 🙂

* Følg Mamma-kona på Facebook *

Lørdag og litt nyforelska

Oi. Hva kan klokka være? Ikke nok. Det er mørkt ute. Off, lille venn – kan du ikke bare legge deg ned på puta igjen, og sove videre? Mamma orker ikke stå opp nå. Det er midt på natten, ingen er våkne nå, jeg lover!

 

A tired sleepless woman with the pillow over her head . Isolated over white.

 

02.53. Klokka bekrefter mine mistanker.

– “Det er bare å legge seg ned igjen, det er ikke morgen enda!”, mumler jeg i mørket.

Men det er selvfølgelig ikke mulig å snakke fornuft til et par ører som knapt har fylt halvannet år. Den lille kroppen turner rundt i senga. Kaster seg fram og tilbake og hviner av glede. Det føles feil å hysje på et lite barn som storkoser seg, selv om det er midt på natta. Samtidig som jeg er livredd for at hun skal vekke storebror som sover søtt på naborommet.

Jeg prøver med et par halvhjertede “hysj”. Husker tipsene jeg har lest om at man for all del ikke må begynne å prate med barnet. For da kan det tro at det er morgen, og ikke midt på natten. Så jeg ligger musestille og later som jeg sover. Men de glade hylene blir høyere og høyere jo mer jeg prøver å overse dem. Jeg legger henne bestemt ned i sengen, hvisker at nå er det natten. Vi må sove litt mer. Mamma må hvertfall sove litt mer.

Jeg bestemmer meg for at jeg blir nødt til å vinne denne kampen, for jeg orker rett og slett ikke stå opp. Hun får bare turne rundt til hun blir så trøtt at hun sovner.

Men tiden går. Og den lille kroppen ser definitivt ikke ut til å ville roe seg med det første. Akkurat i det jeg trekker pusten dypt, og gjør meg klar til å kaste dyna til side, bite i det sure eplet og plukke opp den lille bylten fra sprinkelsenga, hører jeg en dyp stemme i mørket. En stemme jeg kjenner så altfor godt, men som aldri noensinne har hørtes så fløyelsmyk ut:

– “Hei lille venn. Du kommer jo ikke til å sovne igjen, gjør du vel? Kom her, bli med pappa opp litt, også lar vi mamma få sove litt til.

På sånne dager er det lett å bli litt nyforelska 🙂

 


To trøtte fjes på kjøkkenbenken <3

 

/ 1000 ekstrapoeng, Peter 🙂

Les også:
– Når mamma baksnakker
Jeg elsker å feste!

* Følg Takknemlighetskona på Facebook *

Alene på tur i verden?

Endelig! I dag er jeg kvitt både viruset og rørleggeren, formen er mye bedre og vår nye do er endelig på plass. Det blir nesten litt rart å våkne i morgen tidlig uten den trivelige mannen susende rundt på lille-doen – men jeg tipper rørleggeren selv syns det skal bli herlig å slippe flere morgener hjemme hos familien Klonk.

Denne uka har Peter en slags Japan-spesial på bloggen sin, hvor han mimrer tilbake til tida han bodde i Japan. Når jeg leser innleggene hans, er det som å bli kjent med ham på en ny måte – for dette skjedde jo lenge før vi møtte hverandre. Samtidig som jeg blir stum av beundring for den mannen – så er sannheten at jeg også blir kvalm og svimmel bare av tanken på å dra helt mutters alene til en by med 15 millioner innbyggere!

Hvem er det som gjør sånt?!

 


Denne lille jyplingen gjør sånt..

 

For det må jo være sånn, at enten er man av typen som elsker å kaste seg ut i sånne eventyr på egenhånd – eller så er man det ikke. Jeg er det definitivt ikke. Og ved siden av min kjære mann, ser jeg ut som verdens største pingle! Jeg har nemlig aldri hatt noe ønske om å utforske verden alene, og selv om jeg elsker å oppdage nye steder og reise til ulike land – så er det helt klart som del av et reisefølge. Aldri alene. Aldri.

Peter presterte jo å miste kofferten sin på undergrunnsbanen i Tokyo samme dagen som han kom ned. (Les historien her) Her snakker vi om et massivt togbane-nettverk med 40 millioner passasjerer hver dag. Da han fortalte den historien første gang, begynte jeg faktisk å kaldsvette fordi jeg så for meg hvordan jeg ville reagert hvis det var meg.

Alene? I Tokyo? Med alt av verdi liggende i kofferten? Jeg er rimelig sikker på at mine dager hadde endt i Tokyo, og at jeg aldri hadde kommet meg hjem til Norge igjen.

Det er jo ikke sånn at jeg aldri har utforsket verden selv. Jeg husker spesielt én gang, jeg var riktignok ikke alene – for jeg overtalte bestevenninnen min til å bli med. Vi var fem år gamle, og hadde fått streng beskjed av mødrene våre om å holde oss i boligfeltet, og ikke sykle ut til hovedveien. Jeg var selvutnevnt reiseleder, og syns det hørtes morsomt ut å sykle til hovedveien. Så da gjorde vi det. Dere som har hørt på Podcasten vår, vet jo hva som skjedde akkurat denne solfylte dagen ute ved hovedveien:

Vi møtte på en blotter.

Heldigvis ingen skade skjedd, men man trenger jo ikke være Einstein for å forstå at hvis det er nok å sykle to hundre meter før man støter på noe såpass ubehagelig – så legger man ikke frivillig ut på langtur alene for å utforske verden!

 

TOKYO, JAPAN - MARCH 14, 2014: Signs densely line an alleyway in Kabuki-cho. The area is a renown nightlife and red-light district.
Alene på tur..? Tru’kke det.

 

/ Jeg vet ikke med deg, men jeg blir i alle fall hjemme 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

En sånn dag

Sorry, men i dag er det en sånn dag. En sånn dag hvor jeg egentlig ikke burde poste noe nytt innlegg, for jeg er liksom litt for syk til å komme med en god historie. Jeg vet mange bloggere bruker bloggen som en slags dagbok, men jeg er ikke helt der. Livet mitt inneholder litt for lite glitter til å brettes ut i dagbokform.

Men i dag har det jo også vært en sånn dag hvor jeg egentlig burde holdt senga og aller minst hatt mammaperm, og siden jeg både karret meg ut av senga og hadde mammaperm, så kan jeg jo like gjerne oppdatere bloggen også før jeg stuper i seng.

Peter og jeg blir faktisk ikke enige, for han mener det er best å ikke blogge når man er syk. At det bare blir syting og klaging uansett på sånne dager – men samtidig ser jeg jo at veldig mange stikker innom “Konatil” i løpet av en dag, og det gjør meg så glad! Så da tenker jeg at det er bedre å skrive noen få ord  – enn å ikke gi lyd fra seg i det hele tatt 🙂

I dag har vi hatt en håndverker på besøk, nærmere bestemt en rørlegger som var på plass 07.15 i dag tidlig. Det var litt for tidlig for lillesnupp og meg. La oss bare si det sånn at vi fortsatt er litt tidsforvirret etter å ha stilt klokka.. Heldigvis var gutta oppe og hoppet, så rørleggeren var i full sving da lillesnuppa og jeg kom subbende ned trappen til frokost.

Jeg regner med sånne morgenfugler av noen rørleggere er vant til å se trøtte fjes når de er på hjemmebesøk så tidlig om morgenen – men jeg tror neppe de er vant til at trøtte fjes ikke blir det spor mer våkne i løpet av dagen. For siden vi skulle bytte ut en hel do, og siden arbeidet visstnok ikke gikk helt knirkefritt, så ble den stakkars rørleggeren hos oss i veldig mange timer.

Og jeg så ut som et vrak da han kom, og jeg så ut som et vrak da han dro – seks timer senere. Jeg fikk en sånn intens trang til å forklare meg også, det var like før jeg åpnet munnen og lot ordene rase ut: – “Ja, eh, nei – jeg pleier ikke å gå i denne grå joggebuksa hele dagen altså, det er bare det at jeg er syk nå – og jeg har rett og slett ikke orket å ta meg en dusj enda, selv om det er ettermiddag – jeg er bare så innmari gåen. Jeg har mer enn nok med å ta meg av lillesnuppa her, og håret mitt pleier ikke stå sånn til alle kanter heller altså, det er bare i dag – du kom liksom på en litt dårlig dag, da kan du si..

Ikke at han sannsynligvis brydde seg, men jeg fikk bare en sånn trang til å forklare meg. Det verste er jo at han kommer tilbake i morgen tidlig – og da kommer jeg jo ikke til å se det spor bedre ut, haha 🙂

Jeg skal jeg vedde på at jeg fortsatt har på meg den grå joggebuksa mi, også.

 


Takk til Snapchat som gjør sykedagene litt lystigere 😀

 

/ Dusje – så marsj i seng. Nattis 🙂

* Følg Konatil på Facebook *

Kveldsbad og snørrfiller

En lang og fin påske er over, og ikke bare klarte vi å kjøpe inn nok mat og doruller til en halv uke med gjester – vi sitter også igjen med ting til overs! De to engangsgrillene og tilbehøret vi skulle fyre av på solfylte dager, ligger enda og venter på påskesola.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Når påskesola lar vente på seg.. 🙂

 

Men pytt sann. Snart er det vår, og helt ærlig har jeg hatt andre ting å tenke på denne påsken. Som for eksempel å ha nok tørkepapir innen rekkevidde til enhver tid. Fireåringen sparket nemlig i gang ferien med feber, etterfulgt av hosting og mengder med snørr. Da han begynte å bli bedre, brøt selvfølgelig samme virus ut hos lillesøster.

Siden jeg har immunforsvar som en liten maur, har jeg vært veldig påpasselig med håndhygienen den siste uka.. Antibac og såpe og vann og nye håndklær til den store gullmedaljen. Gubben mener jeg er hysterisk, for han tar dette med smitterisiko med knusende ro.

– “Oi, litt rester etter barnas middag? I’ll take that!

Det hele toppet seg fredag kveld, da Peter og broren skulle ta seg en joggetur utpå kvelden. Mens jeg satt hjemme med antibacen min, la gutta inn et aldri så lite kveldsbad på veien. Lufttemperaturen var et par plussgrader, og jeg advarte om at badevannet sannsynligvis var “du-kommer-så-garantert-til-å-bli-syk”-kaldt..

 


Brothers in baths

 

Tre dager har gått siden fredagsbadet, og gjett hvem som har måttet innta horisontalen på sofaen:

 

 

Er det mulig? La oss bare si det sånn at diskusjonen nå går for fullt. Den ene mener han har immunforsvar som en hest – mens den andre mener det er lett å se hvem som har tørket flest barneneser og stått i flest hostekuler denne påsken!

 

/ Urettferdig. Drittfyr.

* Følg Snurtefjes på Facebook *