Hvert år går Peter og jeg på den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua på at det noensinne kommer til å bli vår igjen, starter det så smått når vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden – og morgenene blir lettere å takle.
Men så kommer den første helgen med snille temperaturer, solgløtt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi altså fått unnagjort “smellen”.. Vi snakker årets sikreste vårtegn for familien Klonk, nemlig vårsjokket!
For på et eller annet merkelig vis, har “vårsjokket” blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert år, etter den første skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vårkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men så fort vi kommer inn døra, føles det som å komme hjem etter et langt nachspiel!
Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og først lurer vi bestandig på hva i alle dager det er som er på ferde. Jeg begynner å google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg må roe meg ned. Og så ser vi på hverandre før vi bryter ut i latter, idet vi kommer på at det bare er den tida på året igjen.
Så nå kan våren bare komme – vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i år, og vi går den aller beste tiden i møte 🙂
/ Hurra, det er vår!