I går var det back to reality for mange av oss, og nå er liksom høsten i gang for alvor! I alle fall følte vi det da vi våknet til styrtregn i går morges. Det fristet virkelig ikke å stå opp da alarmen ringte, og vi hørte regnet fosse fra takrennene.
Men skoleklokka venter ikke på noen, så det var opp og hoppe alle mann. Og brått ble siste rest av feriefølelse revet vekk. Som er greit det altså, det føltes bare litt brutalt å plutselig være tilbake igjen.
Nå er det vel egentlig sensommer fortsatt, men jeg vet ikke jeg.. Det er noe med lufta nå, et snev av et kjøligere drag som absolutt ikke hører sommeren til.
Og selv om jeg på ingen måte er klar for å fryse på føttene helt enda, er det jo ingenting å få gjort noe med. Høsten kommer, sommeren er over – da gjelder det å sette pris på at vi faktisk har fire årstider som gjør at vi kan nyte noen av dem litt mer enn andre. Vi trenger variasjonene – og er heldige som har noe for enhver smak her i Norge ❤️
Men siden jeg på ingen måte føler meg klar for høst enda, startet jeg dagen i dag med å minne meg på noen høstlige punkter som jeg faktisk elsker:
Fårikål.
Frisk høstluft.
Flotte høstfarger.
Peiskos.
Stearinlys.
Tedrikking.
Strikking.
Sofakrok.
Og nå innser jeg at så lenge man ser bort fra tingene man ikke liker med høsten, så blir det nok ikke så halvgærent likevel😉
På mandag skrev jeg om planene mine for denne høsten, og et av punktene var å prioritere venninnene mine. Det har blitt mye hverdag og andre ting som har gått foran de siste årene, og spesielt med den gamle jentegjengen fra barne- og ungdomsskolen har det vært vanskelig å finne datoer der det passer for alle å møtes.
Seks jenter som skal ha ledig tid samtidig har vist seg å være mer eller mindre umulig 😆
Men forrige fredag fikk jeg et koselig tips! Jeg var på jobb da kollegaen min skulle vise meg et bilde på telefonen, og hun forklarte at hun hadde fått det tilsendt av en venninne – og at jentegjengen hver fredag hadde som tradisjon å sende hverandre hvert sitt bilde på felleschatten.
Og dette syns jeg var en supergod idé! Jeg er overbevist om at det er mange venninner der ute som får altfor lite tid sammen, og da er det jo helt genialt å lage en felleschat der man kan avtale en fast dag i uka der man kan komme med en liten update i form av et bilde.
Enten man velger mandager for å starte uka med et lite høydepunkt, eller man kjører på onsdager når man er halvveis uti – eller bare gjør som min kollega; sender bilder hver fredag for å feire at det straks er helg ☀️
Bildevalg kan selvsagt være alt mulig, for eksempel et in-action-bilde av hva man driver med der og da, noe som har fått deg i godt humør den dagen, skjermbilde av noe artig man har funnet på nettet, etc.
Jeg gleder meg i alle fall til i morgen, for jeg er helt sikker på at mine venninner også kommer til å like denne ideen 😉
Ah, mandag og ny uke! Sommerferien er over, og selv om den i år har vært helt fantastisk – er det litt deilig å komme i gang igjen. Barna var klare for å se vennene sine igjen, og foreldrene var klare for å kaste seg over mail-innboksene som har fått leve sine egne liv akkurat litt for lenge.
I går var det øs pøs regnvær og orkan i kastene (nesten da) – og Peter og jeg fant ut at det var en ypperlig anledning til å søndagsrydde i skuffer og skap. Så etter at gulvet var støvsugd og vasket (man skal jo holde hviledagen hellig), tømte vi rubbel og bit utover stuegulvet.
Peter la ut video av det på snapchat, og fikk drøssevis av tilbakemeldinger av typen: “Hæ? Så mye rot, har ikke dere akkurat flyttet?”
Svar: “Jo, vi flyttet for 10 måneder siden, men det er tydeligvis mer enn nok tid til å rote ihjel to store kommoder som er i daglig bruk.”
Det var ufattelig kjedelig å rydde mens det stod på, men guri land og rike så fantastisk da vi var ferdige! Og med ordning och reda i 11 skuffer, fikk jeg jaggu blod på tann – og i går kveld satt jeg i godstolen med bena høyt og skrev en liten liste over ting jeg ønsker å få utrettet når høstmørket senker seg. (Merk at ordet “ønsker” er positivt ladet, istedenfor “skal” eller “må”. Forsøk på enkel psykologi)
1. Male ferdig huset utvendig
Vi er godt i gang, men en hel vegg gjenstår, to strøk. Det største arbeidet blir å minne mannen på viktigheten av dette.
2. Fikse hagen
Jeg elsker hagen vår! Men siden vi har vært så mye på farta i sommer, har den dessverre fått lide. Jeg gleder meg til å ta fatt på blomsterbed og ugress, dette er aktivitet jeg (gjerne) gjør uten mannen. Slipper derfor å minne ham på det.
3. Finne ut hvor mye et slepekrok-deksel koster
Observante snapchat-følgere vet at jeg irriterer meg over det store hullet i front på min konebil, der det mangler et deksel over slepekrok-åpningen. Har fått mange tips om at det “bare er å bestille på nett”, men jeg har ikke klart å finne riktig variant i noen nettbutikk. Må stikke innom forhandler og høre, men det blir et prisspørsmål her, kjenner jeg. Det kan være at konebilen må forbli hullete.
4. Sortere barneklær
Nå som jeg har blitt tante til en liten tass, er det ekstra stas å sortere klær som har blitt for små. Så nå gleder jeg meg til å sette av noen timer til å sortere klær etter størrelse, og dra på kose-besøk til den lille minien ❤️
5. Venninner
Shit pomfritt, jeg savner jentene mine. Jeg har mange venninner som jeg har forsømt de siste årene, og nå føler jeg tida er moden for å prioritere dem mer. (Det skjer noe når barna blir større, man begynner å få tilbake sitt eget hode, tror jeg. Jeg har i alle fall ikke klart å prioritere venninnene mine uten et hode).
6. Strikke
Jeg er hekta! I sommer har jeg storkost meg med strikketøyet, og selv om jeg har bannet og svertet en del når jeg ikke har skjønt oppskriften, har jeg virkelig slappet av med tråd og pinner i fanget. Og siden jeg har hørt at Wenche Myhre alltid har 5 strikkeprosjekter på gang samtidig, tenker jeg å kjøpe nytt garn så fort som mulig for å begynne på noe nytt (mens jeg forbanner oppskriften på prosjektet jeg holder på med nå). 😆👍🏼
7. Pusse opp gangen
I prosessen med å få på plass ny trapp ned i kjelleren, måtte vegger rives og nye settes opp. Så i gangen må gammel tapet fjernes, nye og gamle vegger pusses og males – og alt dette gleder jeg meg skikkelig til! Det har blitt utsatt på grunn av trøbbel med varmekabler i gulvet, men så fort dette er fikset, skal prosjektet i gang. (Tror ikke mannen gleder seg like mye som kjerringa.)
8. Male stua
Kommer tilbake til akkurat dette litt senere i uka. Huff og sukk sukkesen.
9. Sove mer
Altså, tenk at dette punktet må skrives ned på en liste. Mannens lakenskrekk har for lengst smittet over på meg, men nå skal jeg ta søvnen tilbake. Jeg skal legge meg tidligere hver kveld, og jeg er helt sikker på at det kommer til å bli helt knall for skrotten.
10. Trimme
Velger bevisst ikke ordet “trene”, for jeg er ikke helt der enda. Men jeg har stor tro på å få opp frekvensen på hjertepumpa littebitt i løpet av dagen, derfor skal jeg starte med å gå turer i trimme-tempo. Så får jeg se hvordan det hele utvikler seg utover høsten – et sted må man jo starte 🙋🏻
Da sommeren nærmet seg, gikk jeg mange runder med meg selv. Jeg forstod nemlig at hodet var på bærtur, jeg klarte bare ikke sette ord på hva som var galt.
Det føltes som om jeg hadde mistet gnisten, samtidig som jeg ikke hadde det. Lysten til å skrive var fremdeles like stor – så hva var det som gjorde at blogg-gleden var i ferd med å forlate huset?
Jeg forstod det ikke. Helt til jeg leste kronikken til forfatteren Sanna Sarromaa.
Innlegget hennes handlet i utgangspunktet om at vi som foreldre er i ferd med å feile, at vår oppgave som foreldre er å lære barna til å bli robuste, trygge på seg selv og sitt – uavhengig av hva andre driver med, og uavhengig av hvor gode de er i det de driver med.
Sanna mener vi gjør barna våre en bjørnetjeneste når vi skjermer dem, og dermed viser at skuffelser og ubehag ikke skal tåles. For det har faktisk blitt sånn, at barna våre ikke skal takle dumpene i livet, men skjermes for dem.
Midt i artikkelen skriver forfatteren at hun selv kjenner på denne væremåten hos voksne hver gang hun publiserer saker hun har skrevet, for selv om det dukker opp en og annen konstruktiv tilbakemelding, er grunnmelodien i kommentarene som renner inn: Egen sårbarhet.
“Jeg blir såret av det du skriver, derfor kan du ikke skrive det”.
Bingo. For sånn har det faktisk blitt! Samfunnets krenkede folk er nå i flertall, vi tar oss nær av absolutt alt.
Kanskje trengte jeg den sommerjobben i år, slik at jeg fikk litt fri. For det siste halvåret har det blitt ekstra tydelig (siden det tross alt er dobbel dose blogg og sosiale medier hos Peter og meg) at det faktisk ikke er mulig å skrive om noe som helst lenger uten at noen føler seg tråkket på tærne.
Og det syns jeg er så trist! Jeg lagde jo ikke denne bloggen for å krenke noen, jeg drømte om en blogg som skulle fungere som et slags pauserom i hverdagen – der målet var at man skulle returnere til hverdagen igjen med et smil om munnen.
Derfor har jeg bestemt meg for å sette en strek for krenkefrykten nå.
Det er i dag 4 år og 1 uke siden jeg startet denne bloggen, og nå har jeg tenkt meg tilbake til start. Nå har jeg bare kjempelyst til å finne tilbake til det spontane, skrive om alle de teite småtingene som opptar meg, finne tilbake til det som tross alt avler skriveglede – og så tar vi det derfra ❤️
/ Og forhåpentligvis går det ikke så mange tær på veien 😉👍🏼
For en stund siden, hørte jeg en episode av podcasten “Foreldrerådet” med Thea Klingenberg – der hun hadde besøk av Dora Thorhallsdottir. Episoden handlet om ettergivende foreldre, og Dora fortalte om noe jeg har tenkt litt på siden da.
Hun forklarte at hun hver eneste lørdag setter seg ned med tekoppen og et lørdags-magasin, og at dette er hennes hellige egentid.
Dette har hun gjort helt siden barna var små, så de vet at når mamma sitter og leser og drikker te, ja da skal ikke huset brenne litt – det skal brenne mye for at barna skal kunne forstyrre mamma.
Dora forklarte at en magisk time uten noen som helst forstyrrelse var hennes tid, hennes behov – ingen dårlig samvittighet.
Hun forklarte at ved å sette denne grensa, lærer barna å være mer hensynsfulle, ved at de må ta hensyn til andres behov. Det gagner rett og slett barna at mamma sier fra hvor hennes grense går.
Og med en gang jeg hørte Dora fortelle om denne rutinen, gikk det opp for meg at jeg jaggu aldri har hatt noen sånn rutine selv.
Joda, jeg sier fra at jeg er opptatt i blant, men jeg har ingen “hellige” egentid-stunder der barna vet at de skal holde seg unna. Og som oftest må jeg dessverre innrømme at jeg gjerne slipper det jeg har i hendene for å hjelpe til med hva enn det er som trengs.
Og dette føler jeg at jeg vil bli flinkere til å prioritere. Først og fremst for min egen del, men også for barnas!
Men det gjorde meg også litt nysgjerrig – for egentid kan jo være så mangt. Det kan være en halvtime i kjelleren for å brette klær, det kan være en time i hagen for å luke, en tur i garasjen for å ordne et eller annet, en spasertur rundt nabolaget eller bare en time på kjøkkenet til å bake. Det viktigste er vel å sette en tid som er bare din. Uavbrutt.
Så lurer jeg: Har du noe sånt? Er det flest Dora’er der ute som er flinke til å prioritere og sette grenser, eller er det et flertall som er som meg – som burde vært flinkere på me-time?
Og om du er som Dora: Hva slags tid er hellig for deg? 😇
/ NB! Episoden om ettergivende foreldre anbefaler jeg alle foreldre å høre fra start til slutt! Der er det mange gode tips, og ikke minst gode forklaringer 😉 “Foreldrerådet” finner du overalt der du hører podcast 🔊
Før ankomst på hytta til svigers, tenker vi litt på alt det brysomme. For vi har fylt flasker med drikkevann som vi skal ha med – og så tenker vi at det jo er litt trøblete uten innlagt vann.
Så streifer tanken om at det er litt styrete uten strøm. Det er jo litt kjipt uten lys om kvelden når det blir mørkt, og smått irriterende å gå tom for strøm på mobilen.
Så minner vi ungene på utedoen. Dere husker den, sant? På baksiden av den lille bua, doen som lukter som en muggen grevling. Og hvis vi må tisse midt på natta, må vi løpe over gress og padder med lommelykt.
Og hvert eneste år skjer det samme.
Etter bare noen timer på hytta til svigers, blant skogens ro i Kongsvinger, begynner roen å senke seg. Hvilepulsen ankommer.
Kanskje dukker den opp når man sitter på brygga en tidlig morgen og hviler øynene i vannskorpa, mens kaffekoppen venter og ørene bare er – i stillheten.
Kanskje dukker den opp når man har tatt seg et bad, og ligger rett ut i gresset mens man kjenner hvordan sola varmer opp en nedkjølt kropp.
Kanskje dukker den opp når man sitter og dingler med beina på utedoen, mens man titter ut i skogen på jakt etter fristende blåbær.
Det er da jeg tenker at alle skulle hatt et sånt sted. Gjerne uten vann og strøm. Et sted man kan reise til for å finne hvilepulsen. Kjenne hvordan kroppens batterier bare lades av naturen.
Se hvordan medbrakt vann funker helt fint. Eller hvordan stearinlys lager en herlig ro og en bedagelig stemning etter mørkets frembrudd om kvelden. Eller hvordan en mobil med flatt batteri kan være ganske befriende.
Man trenger et sted der man kan finne hvilepulsen.
Og noen ganger kan man finne den på en sjarmerende utedo på baksiden av ei lita bu 😊
Som jeg skrev for noen dager siden, har jeg jobbet med andre ting enn bloggen i sommer – og det å ha en ”ordentlig” jobb med faste arbeidstider har vært helt fantastisk.
Jeg trives jo med hjemmekontor og blogg til vanlig, men i år hadde jeg faktisk behov for å logge av hodet litt og ta noen feriedager.
Og det å ha en sommerjobb isteden, der man jobber mens man er på jobb og kan ta seg fri når man er ferdig for dagen – har vært helt nydelig!
Nå har jeg en uke ferie før jeg skal jobbe litt igjen, og det gjør feriedagene ekstra verdifulle.
Fridagene må planlegges nøye – og i går pakket vi bilen og satte snuta mot Peters ferieparadis, hytta til svigers i Kongsvinger. Det blir ikke sommer uten en tur hit! Stillheten, blomstene, utsikten, skogen – dette er sommer for meg.
Sitte på brygga og bare være, sammen med Teo som trives om mulig enda mer. Ferie ass ❤️
Helt siden min lille datter og jeg var centimeter fra å bli meid ned av en bil for noen år siden, har jeg vært livredd og forbanna. For grunnen til at vi nesten ble påkjørt den oktoberdagen, var ikke tett trafikk, glatt føre eller en bilist som fikk et illebefinnende.
Bak rattet i bilen satt ei jente og fiklet med mobilen. Da det ene bilhjulet traff fortauskanten, møtte jeg blikket hennes da hun brutalt ble ristet ut av mobilrusen – og forskrekket kastet seg over rattet for å rette opp bilen slik at hun ikke traff oss.
Den gangen skrev jeg et blogginnlegg der jeg spurte om noen kunne forklare meg logikken i at boten man får dersom man ikke blinker ut av en rundkjøring er på 2000 kroner, mens mobilbruk bak rattet er på stusselige 1300. Manglende blinklys er kanskje irriterende – men mobilbruk bak rattet er jo direkte livsfarlig!
Dette er tre år siden, og i dag har boten for mobilbruk bak rattet steget til 1700 kroner og to prikker på førerkortet.
Jeg kan med 100% sikkerhet si at usle 1700 kroner i bot og nå stusselige to prikker på kjørekortet ikke har nevneverdig avskrekkende effekt.
Hver dag parkerer jeg bilen før jeg går det siste stykket til jobb, og jeg har ikke tall på hvor mange jeg ser som kjører forbi meg mens de skuler ned på telefonen. De aller fleste holder faktisk mobilen så høyt opp at jeg ser den gjennom vinduet når de suser forbi!
Og mine mistanker om at mobilbruk bak rattet bare øker og øker, bekreftes mer eller mindre av UP-sjef Runar Karlsen, som sier at det erfares at dagens forbud mot mobilbruk i svært liten grad respekteres.
Mobilbruk er årsaken i mange alvorlige ulykker og faktisk er mobilbruk nå rangert som dødsårsak nummer én blant unge sjåfører i USA.
Kom igjen, da! Kan vi ikke bare bli enige om å la mobilen ligge mens vi kjører bil? Det er ikke så forbanna vanskelig!
I Norge dør over 100 mennesker i trafikken hvert år. Uoppmerksomhet i bil er i følge Trygg Trafikk medvirkende årsak i minst hver tredje alvorlige trafikkulykke, og mobilen må ta sin del av skylden for disse ulykkene.
Visste du at bilen beveger seg 110 meter dersom man kjører i 80 km/t og er uoppmerksom i 5 sekunder? Det vil altså si at dersom du titter ned i bare et par sekunder, har du kjørt nesten 50 meter. Tar du blikket fra veien og ned/bort på mobilskjermen, er det som å kjøre med bind for øynene.
Så, kjære Samferdselsdepartement – kan vi øke straffen nå?
Blir du tatt med mobilen bak rattet i dag, får du altså en bot på 1700 kroner og to prikker på førerkortet. Får du to prikker til, mottar du et varselbrev i postkassa. Får du åtte prikker i løpet av tre år, ”mister du retten til å føre motorvogn i seks måneder”.
Du må altså bli stoppet av politiet med mobiltelefonen i hånda bak rattet fire ganger på tre år før du fratas førerkortet. Og prikkene? De slettes etter tre år..
Man trenger ikke være Einstein for å forstå at dette ikke er nok. Straffen må bli strengere – samtidig som kontrollene må bli hyppigere, slik at langt flere blir tatt!
Hva med 7 prikker på førerkortet og en ekstra null etter den nåværende boten på 1700? Jeg syns det hadde vært passende.
Eller forresten, drit i eneren og legg på to ekstra nuller til. 70 000 kr! Da tenker jeg folk hadde tenkt seg om to ganger før de åpnet Snapchat bak rattet. Ja, det høres drøyt dyrt ut, men pokker heller, de folka setter andres liv i fare! Hver eneste dag!
Å bli medvirkende årsak til en alvorlig trafikkulykke, kanskje med døden til følge, bare fordi du kjapt måtte sjekke en melding – er det virkelig verdt det?
Hver dag denne uka har jeg satt meg i min lille konebil og brummet avsted til jobb. I år har jeg nemlig sommerjobb for første gang på ganske mange år, og det er både litt uvant og skikkelig koselig! ☀️
Hver dag vinker jeg til Peter og ungene som står klare med solkrem og hemmelighetsfulle fjes – de er nemlig like sparsommelige hver eneste dag med å fortelle hva som står på planen deres. Det har blitt en greie å skulle overraske meg hver ettermiddag med hva de har funnet på, så ingen forteller meg noe som helst 😉
Hadde det vært meg som skulle være hjemme med barna noen uker midt i ferien, er jeg usikker på hva vi skulle tatt oss til hver dag. Men Peter har opplegget klart, og jeg er så stolt av den flotte mannen min som skaper herlige sommerminner med barna hver eneste dag!
Og at det skulle være så trivelig å oppdage at det har kommet en ny melding på mobilen, for så å finne bilder av to smilende ansikt oppe i morelltreet til Oldemor, eller med svømmebriller på nesa, eller med hver sin store softis i hånda på besøk hos tante og onkel – hadde jeg ikke regnet med ❤️
Og sist, men ikke minst: Jeg hadde jeg helt glemt den magiske følelsen av å gå fra jobb! Det mangler jo på et hjemmekontor, og jeg hadde helt glemt hvor trivelig det er å sette nesa hjemover igjen. Glede seg til å komme hjem til den beste velkomstkomiteen og høre hva småtrolla har funnet på i løpet av dagen.
For et par måneder siden kom jeg over noen strikke-tips på nettet, og et av rådene lød: “Er du nybegynner, start med å strikke noe du virkelig vil strikke! Ikke gyv løs på et skjerf bare fordi du er redd du ikke kommer til å klare å lese en oppskrift.”
Og det rådet tok jeg til meg!
Sånn hadde det seg at min egostrikk (lol hvis du har hørt podcasten vår 😂🙋🏻) har vært med rundt både her og der i sommer. Først som et startprosjekt i sofaen mens jeg trålet meg gjennom Netflix-serien “Dead to me” – før garnet til de to ermene ble med på ferie til Spania ☀️
Da vi kom hjem hadde jeg tre genser-deler som trengte monteringshjelp, og da var det ekstra fint å ha en mormor som satt klar med nål og tråd og den aller beste monteringsveiledning 😍
Og vips så var min første genser i boks! Jeg er littegranne stolt, for på lang avstand kan man faktisk ikke se feilene jeg (i ettertid) ser jeg har gjort underveis 😂
Og siden strikke-tipset om “ikke å gyve løs på et skjerf bare fordi du er redd du ikke kommer til å klare å lese en oppskrift” fungerte såpass bra, føler jeg det er på sin plass å sende det videre!
Er du som meg, har du lyst til å strikke – men tror du bare klarer et skjerf som strikkes fram og tilbake, så anbefaler jeg å gi noe litt mer spennende et forsøk i sommer. Kanskje er du så heldig å ha en proff strikker i familien eller vennekretsen du kan spørre underveis dersom du står fast – hvis ikke har google alltid døgnåpent😉
Kan jeg, kan definitivt du! 🌸
/ Det er forøvrig en “Ida genser” – av Anett Opheim (jeg har kjøpt boka, men oppskriften finnes også her)
