Visste du at det er humlene som gjør susen? Det gjorde ikke jeg!
I dag leste jeg en artikkel der det stod at vi kan takke humlene og biene for hver tredje matbit vi tar. Hver tredje matbit! Er ikke det ganske utrolig?
Artikkelen handlet om at både humler og bier er utrydningstruet, og at dette er en veldig alvorlig utvikling. Disse insektene utgjør viktige komponenter i økosystemet ved å bestøve eller spre pollen, og uten humler og bier vil store deler av verdens matproduksjon og økosystemer kollapse.
Derfor er det superviktig at vi gjør det vi kan for å snu utviklingen! Nå er det ikke lenge før de første vår-humlene dukker opp (hvertfall her i sør som våren banker på døra), men noen av dem pleier å se både døde og halvdøde ut.
Og da er det viktig at du og jeg vet hva vi skal gjøre – for disse små humlene er tomme for bensin og trenger førstehjelp! Jeg ante ikke hvor enkelt det er å redde en humle, men det vi må gjøre er altså følgende:
Finn en fargerik tallerken (gjerne med noe gult eller blått slik at humla kan se den) og bland litt sukkervann ved å bruke en halvpart lunkent vann og en halvpart sukker.
Så er det bare å vente og se hva som skjer! ❤️
Mange av humlene har ofte flatt batteri, og kan trenge en liten oppkvikker for å klare å etablere seg. Det er dronninghumlene som skal bygge et lite samfunn nå, med andre ord kan man redde et helt humlesamfunn dersom man redder en dronninghumle!
Uten humlene vil vi få et langt fattigere kosthold. Nesten hver fjerde humle er truet med utryddelse – først og fremst på grunn av arealforandringer, som gjør at humlene mister både bosted og tilgang til mat.
Dessuten får vi stadig færre blomsterenger, kombinert med klimaendringer med høyere temperaturer som virker negativt på humlene. Bruken av sprøytemidler virker også negativt, og gjør dem svakere og dermed mer utsatt for sykdommer.
I år tenkte jeg å lage et lite humle-prosjekt sammen med barna! Jeg tenkte å lære dem om hvorfor det er så viktig at vi tar vare på humlene og biene – plante bievennlige planter, la være å klippe gresset på en liten flekk slik at det kanskje danner seg en liten blomstereng – og sette ut humlekasser og biehoteller.
Rett og slett gjøre det til et familie-prosjekt.
For det er viktig å huske at det er humlene som gjør susen ❤️
Det er mandag – helgen er over, og den herligste baby-lukta i verden har reist hjem. Tenk at det skulle gå så fort å venne seg til å ha en ekstra liten tass i hus!
For i helgen passet vi altså vår lille nevø på tre måneder, og både Peter og jeg var innmari spente på hvordan det skulle gå. Vi hadde gledet oss veldig, men samtidig lurte vi på hvor mye vi hadde glemt siden vi hadde baby i hus for fire år siden.
Og vet du hva som skulle overraske meg mest? Hvor utrolig koselig det var å skifte bleier igjen! Jeg hadde helt glemt hvor spesiell den lille skiftestunden på stellematten med pludring og gurgling og smiling er. Og ikke minst hvor fornøyd en liten tass kan bli av å få ny bleie! Dette tok meg litt på senga, for jeg har ikke tenkt et sekund på bleieskift etter at vi feiret vår siste bleieslutt for to år siden.
Jeg hadde også glemt hvor deilig det var å trille tur. Og ikke minst det herlige synet av to små øyne som etter en stund begynte å glippe, og som etterhvert falt igjen og tok imot søvnen. De dyrebare stundene med soving, der man må velge aktivitetene sine med omhu og være effektiv fordi man aldri kan vite hvor lenge de varer.
Men det skal også sies at det raskt ble tydelig at Peter og jeg begynner å få ganske store barn selv, som mer eller mindre klarer seg selv. Det gjorde selvfølgelig jobben mye enklere for oss, vi fikk hjelp til alt mulig – og ikke minst var det utrolig kjekt med gratis underholdning! Det var jo overraskende moro å ligge og se på en fetter eller kusine som lekte rundt i stua 😍
Men en ting jeg må si, er at jeg har fått en helt egen respekt for alle dere flaskematere. Fy søren for en timing og planleggingsevne dere må ha for å tilrettelegge alle måltider!
Først nå innser jeg hvor ufattelig heldig jeg har vært med begge mine to små, hvor jeg har hatt mulighet til å slenge ut ammepuppen i tide og utide. Flaskematingen i helgen var like koselig og bød på like mye nærhet og omsorg som puppen gjorde i sin tid – men det krevde litt mer planlegging i forkant 😅
For jeg kan ikke huske sist jeg følte minuttene snegle seg like sakte avgårde, som de gjorde da lille mini akkurat hadde våknet fra ettermiddagshvilen sin, og var mer enn klar for litt påfyll. Er du klar over hvor lang tid det tar å varme en flaske med morsmelk?! De minuttene der føles seriøst som timer!
Akkurat den timingen kjente jeg var vanskelig, for det var jo umulig for Peter og meg å vite når minsten plutselig ble sulten. Vi hadde jo sånn cirka peiling selvfølgelig, men samtidig ville vi ikke sløse bort dyrebare morsmelkdråper heller – så vi turte ikke varme for tidlig.
Men alt i alt gikk helgen helt strålende. Det skal sies at min lille nevø er en utrolig takknemlig liten tass som ikke klager, så tante og onkels jobb ble ganske så enkel. Soving, bleieskift, mating og underholdning i rullerende tempo – så var dagen forbi!
Vi hadde jo også vært såpass smarte at vi ikke hadde lagt andre planer for helgen enn å sette opp en trampoline, og det tror jeg var lurt.
For det var mer enn nok for oss å bare pludre hjemme, dessuten oppdaget vi ikke før søndag morgen at vi helt hadde glemt å handle mat. Ikke hadde vi frokost til gjestene som sov i kjelleren – og ikke hadde vi husket å tenke på middag.
Men vi hadde storkost oss hele helgen. Og det er tross alt det viktigste ❤️
Denne helgen har jeg gledet meg til veldig lenge! For Peter og jeg skal være trebarnsforeldre det neste døgnet ❤️
Min lille nevø har rukket å bli tre måneder, og i dag skal mor og far i bryllup. Kjøleskapet er fullt av morsmelk, stellematten ligger klar med en stabel bleier – barnevogna står parat, og jeg gleder meg helt vilt til pludring og babykos!
Akkurat nå er jeg litt i sjokk over alt jeg har glemt, det er jo tross alt bare fire år siden vi hadde en baby i hus selv – men alt jeg var drillet på den gang, sitter ikke akkurat i fingerspissene lenger..
Den største utfordringen blir nok å ikke kunne dra frem ammepuppen hver gang det er nødvendig, men heldigvis har mor pumpet de nødvendige mengdene, så flaskene står klare til oppvarming.
Og så må jeg innrømme at jeg er veldig spent på hvilken konklusjon Peter og jeg kommer fram til i morgen kveld når gjestene har reist, og våre egne barn er i seng for kvelden.
Kommer vi til å puste lettet ut fordi vi er ferdige med babytida – eller kommer det til å rasle noe helt helt ekstremt i eggstokkene? Dette blir spennende 😂
Hvis noen av håndverkerne som har jobbet hos oss det siste halve året leser dette innlegget, vil de nok rive seg i håret 😂
For det har seg sånn, at vi har en skummel trapp. Du vet, en sånn trapp som bærer preg av (muligens) å være hjemmesnekret, med ujevne og altfor korte trinn, avrundet på endene slik at faren for å skli er enorm – altfor, altfor bratt, og ikke minst: Ingenting å holde seg i.
Alt dette gjorde den svært lite barnevennlig – og også eneste årsak til at familiens medlemmer som har passert 80, enda ikke har sett kjelleretasjen.
Denne trappen var noe av det første Peter og jeg la merke til da vi var på visning, og det ble kjapt bestemt at ny trapp måtte bli en del av oppussingsbudsjettet.
Men da den hyggelige trappemannen var på befaring i fjor, anbefalte han sterkt å vente med å montere ny trapp til det meste av oppussingen i kjelleren var ferdig, sånn at den gamle (grusomme) trappen fikk ta slitasje-støyten.
På grunn av dette, har Peter og jeg gått med konstant dårlig samvittighet for de stakkars håndverkerne som har måttet gå utallige turer opp og ned den trappen – dag ut og dag inn.
Det er et under at det har gått bra, spesielt på dager med ruskete snøvær og glatte håndverker-sko.
Men fra nå av er det en glede å sende håndverkere ned i kjelleren – for nå er den livsfarlige trappens dager forbi!
Peter og jeg trenger ikke lenger rope setninger som:
“Vær forsiktig ned trappen, da!” “Ja, beklager denne trappen..” “Ja, den trappen skal byttes ut etter hvert..” “Unger, gå VELDIG forsiktig!”
Look at this beauty! 😍
Hadde jeg visst hvor glad man blir av å kjøpe en ny trapp, ville jeg gjort det for mange år siden..! 😂 Det er ren lykke å gå opp og ned i kjelleren nå, og mest av alt er jeg overlykkelig for at trappemannen foreslo å vinkle trappen i stedenfor å la den gå rett ned slik den gjorde. Det hadde jo ikke Peter og jeg tenkt på!
Det medførte riktignok en god del ekstra snekker-arbeid, men resultatet ble virkelig bra. Trappen er ikke lenger like bratt, ungene går trygt, hunden går trygt, og det er herlig å ha noe å holde seg i på både ned- og opptur 😉
/ En kjempestor takk til alle håndverkerne som risikerte livet sitt i den gamle trappa ❤️😅
De siste årene har jeg vært som ei klokke. Regelmessig mens omtrent på dagen – ingen forsinkelser, ikke noe tull. Jevn og fin syklus, med alt det (dessverre) innebærer av smerter og humørsvingninger.
For med i hele denne syklus-pakka, kommer jo selvfølgelig PMS’en.
Jeg har vært plaget av premenstruelt syndrom helt siden jeg fikk min første mens som 14-åring, og jeg er rimelig sikker på at både mamma og pappa har revet seg i håret mang en gang.
Nå er det jo stort sett “bare” Peter som får gjennomgå hver måned, men utrolig nok er det først nå – på niende året som kjærester, at problemet skulle toppe seg såpass at vi ble tvunget til å ta en prat, og komme fram til en løsning.
For selv om PMS’en kommer jevnlig hver måned, har vi aldri, ikke en eneste gang – tatt med det i betraktningen når vi har gjennomgått litt trasige perioder i forholdet.
For hver måned krangler vi litt ekstra. Hver måned blir vi litt ekstra irriterte på hverandre, henger oss litt mer opp i småting, blir litt mer bjeffete og (salty) bitch’ete. Jeg sier vi, selv om det jo er PMS’en og jeg som starter ballet.
Vendepunktet skjedde en kveld for noen uker siden, da Peter og jeg satt i sofaen, og jeg plutselig fikk en skikkelig aha-opplevelse. Jeg opplevde nemlig et lite øyeblikk, hvor jeg umiddelbart følte en veldig ro i kroppen. Jeg følte meg rolig, så veldig positivt på livet – det var som om alle problemene jeg hadde bare forduftet, og jeg så løsninger i stedenfor utfordringer.
Og jeg skjønte med en gang hva det var: Det var jo PMS’en som hadde forlatt kroppen min!
Dette bestemte jeg meg for å prate med Peter om for et par uker sider, i en av våre podcast-episoder (Episode 14 av Gjesterommet, for spesielt interesserte 🙋🏻🔊).
Og underveis i denne praten, innså vi jo hvor problemet ligger. For mitt småkjipe humør en periode i måneden, går akkurat under radaren til Peter – sånn at han ikke gjenkjenner det som PMS. Underbevisstheten hans merker at noe er galt, men bevisstheten hans merker det ikke.
Dermed blir han surere fordi jeg er sur, men tenker ikke at det er mitt sure humør som er årsaken – og plutselig føler han seg bare sur selv og tror det er han som er problemet. Og så har vi det gående.
Jeg tuller ikke når jeg sier at PMS’en min stort sett er såpass heavy at jeg hver måned toucher innom skilsmisse-tanken. Peter blir så sykt irriterende at bare halvparten av rotet hans gir meg lyst til å flytte ut. Og det sier litt om hvor crazy banana hodet kan bli når hormonene herjer.
En rask titt på NHI sine nettsider, bekrefter at PMS ikke er til å tulle med:
“De vanligste psykiske symptomene er irritabilitet, humørsvingninger, nedsatt stemningsleie, angst, spenninger, aggressivitet, konsentrasjonsproblemer, rastløshet, søvnproblemer, følelse av å miste kontrollen.”
“De hyppigste kroppslige symptomene er magesmerter, ømme bryster, følelse av oppblåsthet, eventuelt vektøkning og hevelse i føttene, hodepine, økt bukomfang, hudforandringer (akne), endret matlyst, tap av energi.”
Er det rart det tørner litt for oss damer hver måned?! Jeg sier ikke at det ikke er tøft å være partnerne våre – jeg sier bare at det kanskje ikke er så rart at en samling av noen eller flere av disse symptomene gjør noe med oss damer.
Så hva ble løsningen på hele PMS-problemet? Jo, Peter har lastet ned en PMS-alarm på mobilen 😂
Rett og slett en app som varsler når det er fare på ferde. På denne måten unngår vi at mine humørsvingninger såvidt streifer under radaren til Peter, og at han blir sur fordi jeg blir sur.
Nå får han beskjed når det er på tide å begynne og liste seg litt på tå, når han bør stryke meg med hårene istedenfor å ta igjen med samme mynt – og når han bør la småting jeg irriterer meg over, gli forbi.
Nå vet han at det er PMS’en som snakker, og han vet også at det bare er midlertidig og at det kommer til å gå over om en stund.
Og det verste er at det funker! Dette er riktignok den første måneden med varsling, men krangle-nivået vårt ligger langt under gjennomsnittet til nå. Peter er mye roligere, og jeg antar at siden underbevisstheten min til enhver tid vet at han vet – blir jeg mer oppmerksom på utbruddene mine når de kommer.
MEN! Det er et men her, og det er at det er ekstremt viktig at partneren som har PMS-varsling, IKKE under noen omstendighet, aldri ALDRI, bruker fraser som “Å heisann, nå er det PMS’en som snakker”, eller “Nå vet jeg at du reagerer sånn fordi du har PMS” og så videre. Da er det bare å slette hele varslingen først som sist, for den vil definitivt virke mot sin hensikt.
Eller vent, la oss bare bli oppmerksomme på denne regelen en gang for alle: En partner som lever med en kvinne med PMS bør aldri nevne PMS’en overhodet. Det vil bestandig gjøre vondt verre. Det er mye bedre å konkludere inni eget hode at PMS’en er på topp, og heller bite motstanden i seg og glede seg til syndromet logger av for denne gang. Trust me 😉
Denne uka har Peter hatt juice-fest – hvilket innebærer at han ikke har spist et eneste måltid siden forrige søndag. Kun ferskpresset grønnsaks- og fruktjuice flere ganger hver dag.
Jeg må innrømme at jeg var ganske skeptisk da han fortalte om planene sine, ikke fordi jeg var skeptisk til selve juicingen – men fordi jeg visste hvor mannevond han kan bli uten mat.
Jeg forstod ikke hvordan han skulle overleve i 7 dager uten å tygge, uten å forspise seg, uten å småspise ved kjøkkenbenken.. Peter er en person som sluker maten sin. Jeg aner ikke om han tygger i det hele tatt. Mang en gang har jeg bedt ham roe ned og trekke pusten mellom hver munnfull, for det går virkelig unna.
Men nå som han er ved veis ende og på siste dagen med kun juice, kan jeg oppsummere med fire ord: Jeg er mektig imponert.
For det første er jeg imponert fordi han ikke har gått på en eneste mat-glipp. Jeg hadde sett for meg at en brødskalk på kjøkkenbenken plutselig havnet i gapet hans ved en feil – men det har ikke skjedd. Kun juice, nothing else.
For det andre hadde jeg forberedt meg på å ta all kjøkkentjeneste denne uka. Lage middag, rydde matrester, servere barna – sånn at han ikke skulle fristes unødvendig. Men Peter har stått for like mye av jobben som før – uten en eneste klage!
Han er jo et gjennomført konkurransemenneske, og når Peter går inn i bobla si, er det ingenting som kan rokke ved ham. Han har kanskje blitt fristet på veien, men han har i såfall ikke sagt et eneste ord.
For det tredje er jeg imponert over at han kom seg gjennom de første to dagene når frykten for å gå uten mat var nesten altoverskyggende. Han gruet seg veldig, og det var helt klart de første dagene som var tøffest psykisk.
For det fjerde er jeg imponert over hva dette har gjort med kroppen hans – og ikke minst hans forhold til mat. Når man kan gå 7 dager uten mat – og ikke kjenne sultfølelse, mener jeg det sier ufattelig mye om hvor mange potente næringsstoffer det er i ferskpresset juice.
For det femte er jeg imponert over at han har laget all juicen selv. Uten oppskrift! Han har bare testet seg frem til mange gode (og noen mindre gode) juicer, fullpakket med frukt, grønt, næring og glede.
Men det aller beste med denne uka? At jeg er er skikkelig sjokkert! Jeg hadde sett for meg en ekstremt laber uke med energien på bånn, med lange ettermiddager og kvelder med en mann liggende på sofaen, skikkelige humørsvingninger og kort lunte mot alt og alle.
Tvert imot har det vært utrolig fascinerende å se hvordan kroppen hans har bygget seg sakte, men sikkert opp denne uka. Hvordan han har gått fra å være grå i fjeset til å få farge i ansiktet, hvordan humøret hans har holdt seg stabilt, hvordan ulvetimen mellom henting av barn og til når middagen står på bordet har gått som en lek – hvordan barna har kommentert at pappa er så “smilende”, hvordan han har sprudlet rundt og tatt noen pull-ups hver gang han har passert pull-up-stangen, hvordan han har sovet roligere om natta og faktisk våknet før vekkerklokka om morgenen.
Det er nesten så jeg ikke forstår det selv.
Nå er jeg selvfølgelig veldig fristet til å ta en juice-uke selv også, for å kjenne hva det hadde gjort med min egen kropp. For verken Peter eller meg, handler dette om å gå ned i vekt. Dette har heller ingenting med “detox” å gjøre. Det handler om å tilføre kroppen masser av næringsstoffer og naturens beste drivstoff til cellene.
Meningen rundt noe så rart som en juice-uke er selvfølgelig delte, men er det noe jeg har lært de siste femten årene, så er det at man kommer lengst med empirisk forskning når man skal finne ut hva som funker for sin egen kropp.
Og som et siste bevis:
Jeg har ikke hørt ham banne en eneste gang hele uka.
Peter mente dette var såpass alvorlig at vi måtte ta et lite familieråd, men vi ble til slutt enige om å gi den fristende nyheten en sjanse 😂
Sprø Kubber er altså vårens store nyhet fra den lokale, norske potet-eksperten HOFF, og er en amerikansk potetklassiker som man kan bruke som tilbehør à la pommes frites – eller for eksempel som “Loaded Fries” der man topper de sprø kubbene med masse godt.
Sistnevnte var akkurat det vi gjorde – vi byttet ut den vanlige tacolefsa med sprø kubber, og slik gikk det 🙂
For det første oppdaget vi jo ganske kjapt at potetnyheten var skremmende god alene. Jeg stekte dem i ovnen mens jeg kuttet opp grønnsakene, og problemet var at jeg feilberegnet tiden slik at kubbene ble ferdige først.
Så skulle jeg bare prøvesmake én mens jeg stekte kjøttdeig – og for å sitere ungdommen: OMG! Det første som slo meg var at dette er et produkt jeg kommer til å kjøpe neste gang jeg er fysen på potetgull, for det var rett og slett fantastisk både på konsistens og smak. Den sprø utsiden kombinert med den myke innsiden – magisk!
Taco-eksperimentet ble en kjempesuksess for familien Klonk, og vi mumset oss gjennom hele måltidet med den magiske potetsmaken. Det skal sies at barna måtte presisere at dette ikke var taco, siden de ikke kunne pakke alt sammen inn i en lefse 😂
Alt i alt tror jeg denne nyheten kommer til å ta nordmenn med storm utover våren, enten som tilbehør – eller som hovedrett, der de sprø kubbene toppes med masser av godsaker: Kjøttdeig, guacamole, rømme, ost og grønnsaker 😍
NB! Dette måltidet lagde vi i forrige uke – Peter har altså ikke gått på en kjempe-matsmell denne uka 🙈
Fy flate, i dag måtte jeg klype meg i armen! Dette er mitt blogginnlegg nummer 1000.
1000 innlegg! Jeg vet ikke helt hva som er mest vilt, at jeg på 3,5 år har klart å skrive så mange innlegg om forskjellige ting – eller det faktum at dere fortsatt henger med meg i hverdagen min og leser det jeg skriver ❤️
For det har vært litt av en reise de siste fire årene, og jeg har lært ufattelig mye. Kanskje mest om meg selv – for jeg føler jeg har vokst som person og befinner meg på et helt annet sted i livet enn jeg var da jeg postet mitt første blogginnlegg i august 2015.
Jeg har i løpet av disse årene etter hvert innsett at det er flere enn venninnene til mutter´n som leser bloggen (selv om jeg fortsatt glemmer å tenke på det i hverdagen).
Jeg har lært at man faktisk er en “påvirker” selv om man ikke føler at man er det – og må ta på seg det ansvaret det innebærer, hver eneste dag.
Jeg har lært at en koselig tilbakemelding kan gjøre en hvilken som helst dag lysere.
Jeg har lært at 99% av all kritikk innebærer minst et lite snev av sannhet.
Jeg har lært at det å drive en blogg er verdens beste jobb, men at det kan være overraskende tøft å gå lange perioder uten inntekt.
Jeg har lært at det går an å tråkke feil, selv om intensjonen var aldri så god.
Jeg har lært at ingen bloggere er kun det du ser.
Innlegg nummer 1000. Håper jeg får muligheten til å skrive 1000 til ❤️
Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å si denne setningen i mitt liv, men: Nå savner jeg vaskebøtta! Skikkelig!
Okei, la meg forklare. Det er ikke det at jeg ikke har brukt vaskebøtta siden vi flyttet inn, for det har jeg gjort med jevne mellomrom i 1 etasje. Men i kjelleren! Selv tak og vegger savner vaskebøtta i kjelleren!
Og det kan godt hende jeg har gjort meg selv en skikkelig bjørnetjeneste ved ikke å ta i et tak før, men jeg har altså ikke orket. Med viten om at håndverkere skal traske opp og ned trappa, og inn og ut av kjelleren med spon og sagflis og smuss og dritt – har jeg rett og slett tenkt at kjelleren får stå ubrukt, og at rengjøringen får vente.
Jeg har tasset rundt med kost og feiebrett, men det føler jeg liksom er som å pusse en tann med hull i, og håpe at hullet blir borte. Og siden planen jo var å bli ferdig med alt av oppussing før jul, hadde jeg ikke regnet med at det skulle nærme seg vårrengjøring før jeg kunne fylle vaskebøtta med vann og såpe!
Men i dag skåler vi i juice (LoL) – for i dag hadde vi besøk av siste håndverker som la siste hånd på verket! Ja, bortsett fra maleren som skal ta siste strøket i taket på vaskerom-badet, da. Men han bøsser heldigvis ikke så mye.
Snekkeren ble ferdig i går, rørleggeren ble ferdig i dag – så til helgen skal jeg vaske ned rubbel og bit! Jeg skal fylle vaskebøtta med varmt vann og deilig duftende såpe, jeg skal skrubbe tak og vegger og gulv, og jeg skal spille høy musikk og med grøss og gru se hvordan jeg garantert må bytte vannet i bøtta hvert andre minutt.
Men det skal bli en sann glede!
Og nåde den som trasker inn her med sko på bena etter at jeg er ferdig. Da blir det månelyst 😆
