Det slår aldri feil, så fort jeg begynner å rumle på snapchat om at våren er i anmarsj, får jeg hundrevis av snapper fra nord. For der ligger snøen bestandig og gliser meterhøy, uansett hvordan det ser ut her i sør. Nesten, da 😉

Og selv om jeg vet det er et sjansespill å rydde snøskuffa helt bort for sesongen her i Vestfold også, tror jeg i det minste vi er ferdige med årets snø-krangler.

For det har seg nemlig sånn, at vi nordmenn krangler med naboene våre i vinterhalvåret! Det kan nemlig konfliktrådet fortelle, og siden dere i nord definitivt ikke er ferdige med snøen på denne siden av sommeren, tenkte jeg å komme med noen råd til deg som i skrivende stund irriterer deg litt over naboen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om vinteren er det fire ting som går igjen:

• Bråkete snøfresere
• Snø som freses over til naboen
• Brøytebiler
• Hundebæsj i skiløypene

Og det mest fascinerende med alt dette, er at vi bruker tid på å hisse oss opp. For hvert eneste år går det en god stund fra snøværet starter, til konfliktrådet får inn henvendelser. Det tar noen uker eller måneder før det altså smeller, og så er det straka vegen til konfliktrådet for å få hjelp.

Og så over til det jeg syns er så herlig. Konfliktrådet har nemlig utarbeidet en liten liste med råd til å forebygge nabokrangler! La oss ta for oss punkt for punkt:

• Snakk med, og ikke om naboen

Akkurat her tenker jeg vi alle har litt å lære. For denne regelen kan overføres til mange andre arenaer i livet 😅

• Ikke tillegg naboen motiver og dårlige egenskaper

Dette ser jeg for meg er et viktig (men vanskelig) punkt når du ser hvordan snøen freses over i din hage, med grus og småstein og det som verre er.. 🙈

• Ta utgangspunkt i egne behov – ikke anklag naboen. (Bruk språk som “jeg opplever” – “for meg er det slik at…”)

Nok et punkt man bør ta til seg på generelt grunnlag i livet – ikke bare i samtale med naboen 😉

• Ta kontakt med naboen, forklar hvordan du opplever problemet og gjør det på en hyggelig måte og signaliser at du ønsker en løsning for å beholde et godt naboskap. Skriv gjerne et brev.

Desidert best å ta den hyggelige tonen face to face, spør du meg. Men jeg er litt usikker på om det å skrive et brev – og det å beholde et godt naboskap går hånd i hånd?

• Vær både tydelig og klar med eget budskap om hvordan du opplever det – slik at naboen skjønner at dette er viktig for deg, men også vennlig innstilt til å høre hvordan naboen tenker.

Kritisk punkt i prosessen vil jeg tro. Spesielt for sånne som meg som kan ha lett for å gire oss opp på en dårlig dag 😬

• Hvis det er vanskelig å komme fram til en felles forståelse, kan du foreslå at dere begge tenker litt på det og så snakker om saken på nytt.

Dette tror jeg bare er for å kjøpe seg tid. For en situasjon der begge parter må trekke seg tilbake for å “tenke litt på det”..? Det lukter konfliktrådet lang vei 😂

Akkurat nå kjenner jeg at jeg er veldig fornøyd med å ha flotte naboer på alle kanter, som vi snakker med og ikke om 😅 Og sånn håper jeg det fortsetter nå som snøen har smeltet. Selv om konfliktrådet har litt å drive med i sommerhalvåret også 🙊

#trampolinestøy #skyggefulle trær #grill-stekeos #hundebæsj på naboens plen #gressklippere #høylydt musikk #pust med magen🎉

I alle år har jeg tenkt at livet var på topp i 20-årene. Og at det deretter ville følge en klissete utforbakke, hvor det lugget langsomt, men bratt nedover etter hvert som årene gikk.

Den uovervinnelige 20 års-alderen – livets indrefilet, der hele verden lå foran en, der kroppen var på topp. Underbygget av forskning som viser at hjernekapasiteten når sin høyde ved 18 års alder, at musklene våre er sterkest når vi er 25, og at 28 år er den beste alderen man kan løpe et maraton.

Det var ikke før en av mine følgere på snapchat sendte meg en melding, at det gikk opp et lite lys for meg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For denne følgeren kunne fortelle at hun hadde fulgt Peters blogg i et helt år før det plutselig en dag gikk opp for henne at Pappahjerte var den samme Peter hun var i militæret med i 2001! Hun hadde rett og slett ikke kjent ham igjen.

Og det kan jeg forstå! Bare se på dette bildet hun sendte meg:

Se på Peter, da! Jeg har aldri sett bilde av ham i militær-uniform før, bare hørt ham fortelle om hvordan han på den tiden drasset rundt på noen titalls kilo for mye, og var i elendig form etter å ha konsumert store mengder kebab og gulrotkake i lang tid.

Han klarte ikke en eneste pull up når de skulle testes – og energinivået var på bånn, noe jeg nesten syns man kan se på ham der han sitter.

Og da gikk det opp for meg at den mannen er på et mye friskere, raskere, sunnere, sprekere sted i livet nå når han nærmer seg 40 – enn han var da han fylte 20. Det syns jeg er så fantastisk å tenke på!

For tenk hvilken utvikling han har hatt de siste 20 årene. Fra året i militæret, da han egentlig skulle vært på topp fysisk, men som han isteden druknet i usunn mat og null aktivitet – og fram til nå.

For i de åtte årene jeg har kjent ham, har han vært i relativt god form hele veien. Kebab og gulrotkake har blitt byttet ut med mat som gir pappa-energi, og overskudd til trening.

Den ene pull-up’en han ikke klarte i militæret, er nå erstattet med 12 stykker på rappen – og det gjør meg så stolt!

Han ser freshere ut, han føler seg kvikk og rask – og jeg er helt sikker på at hans fysiske alder er langt yngre i dag som 37-åring, enn den var som 19-åring.

Og det syns jeg er en så fin tanke, det at alder bare er et tall – og at man ved å behandle kroppen bra, gjør at den kan få både krefter og overskudd til å ha det best mulig i hverdagen.

Det føles godt å innse at livet definitivt ikke er en like stor utforbakke som jeg har gått rundt og tenkt i mange år – og at livet faktisk kan bli bedre med årene.

Sånn ser det i hvert fall ut på gubben. Mamma har også en gang fortalt meg at hun synes det beste tiåret så langt i livet har vært årene mellom 50-60 år. Og når jeg ser på Peter som 20-åring versus 40-åring og tenker at hans beste år vil bli som 50-60-åring, er det all grunn til å glede seg til fortsettelsen 😊

/ God søndag!

I dag har det vært en begivenhetsrik dag 😂

Tre happy jenter på årets første vårdag 😍

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For et par uker siden, måtte Susanne og jeg legge hodene våre i bløt da venninna vår Silje fylte 30. Hun skulle ha svært kalas, og vi ba om en ønskeliste. Hør på dette:

“Jeg ønsker meg jo egentlig ingenting. Bare en nydelig kveld med mange skjønne mennesker! Jeg er en takknemlig sjel. Jeg ELSKER jo å få skatter fra barna mine og blir glad for alt! (Les småstein, pinner og eikenøtter)”

Susanne og jeg lurte lenge på om vi skulle spikke en figur eller finne noen flotte småstein – men følte liksom at det ble litt stusselig. 30-årsdagen liksom. Men så fikk vi en idé 😉

Og selve ideen kom smygende etter en av våre mange samtaler om hengepupper og om hvor fascinerende det er med kropper i konstant endring. Vi snakker mye om at kropp er topp – derfor bestemte vi oss for å gi et gavekort på en hengepuppe-lunsj!

Hvis du aldri har hørt om en hengepuppe-lunsj før, er det kanskje ikke så rart – jeg er i grunnen usikker på om noen har arrangert det før. Men det innebærer altså først et hyggelig lunsj-besøk på en kafé, deretter en tur til en undertøys-butikk, der jubilanten kan plukke seg ut en perfekt bh for hengepupper.

Og vi hadde det altså så trivelig! Først spiste vi en nydelig lunsj på Hungry Heart, deretter dro vi på Adelin, butikken som har undertøy for små pupper, store pupper, lange pupper, korte pupper – og servicen er så fantastisk at jentene som jobber der (Mamma inkludert) ikke gir seg før du har funnet den perfekte bh’en for dine pupper.

Så i dag har vi rett og slett vært på bh-shopping! Silje fant en som var så fin at jeg endte opp med å prøve den jeg også. Dermed ble enden på visa at fire hengepupper fikk seg et løft 🙊

Jubilanten var superfornøyd etter en herlig dag med lunsj og ny bh, og jeg kan med hånda på hjertet si at opplevelser er den perfekte gave ❤️

/.. Men man skal ikke kimse av en perfekt kvalitets-bh heller 🙌🏽😉

Tjoho! Hele det siste året og litt til, har Peter og jeg fått spørsmål om det snart kommer nye episoder av podcasten vår. Vi startet jo “Gjesterommet” for over tre år siden, og (dessverre) fikk den ganske kjapt beskrivelsen “Norges mest ustabile podcast”.

Kort fortalt var det ikke tiden for å lage podcast med småbarn i hus – men det er det nå! Derfor har vi blåst liv i vårt lille hjertebarn igjen, og legger ut nye episoder hver torsdag ❤️

Etter at vi delte nyheten på snap, har vi fått mange spørsmål om hvorfor vi ikke er å finne på Spotify, og nå kan vi altså meddele at Spotify er i boks. Det er utrolig moro!

Jeg har jo vært skikkelig fan av å høre på podcast i mange år nå, og anbefaler virkelig å ha en favoritt-pod på øret når man gjør kjedelige ting som å ta oppvasken eller henge opp tøy. Det er trivelig med radio også, altså – men podcast er liksom hakket bedre spør du meg 😉

“Gjesterommet” fikk jo i sin tid navnet sitt fordi vi spilte inn episodene på gjesterommet, men etter flytting burde den egentlig omdøpes til “Walk-in-closet’en” eller “Boden”.

Lyden er i alle fall upåklagelig grunnet ekstreme mengder klær, sengetøy og håndklær oppetter veggene, så lyden har i det minste kommet seg betraktelig etter den lange pausen 👍🏼

Nå er ukas episode sendt i klippen, og i morgen kan det lyttes til lettbeint preik om hva det første Peter gjorde var, da han smalt hodet opp i garasjetaket og fikk et dypt og blødende kutt i panna.. Og ikke minst de mange grunnene til hvorfor Peter mener man-flu er veldig mye verre enn en fødsel 😡😂

/ Ha en strålende første vårdag! 

Jeg elsker notatblokker. Noe av det aller beste jeg vet er å kjøpe meg en splitter ny notatblokk som jeg kan begynne å skrible ned ting i.

Stort sett går det i lister, for jeg har tusen ting som trenger struktur i hodet til enhver tid. Ideer til blogg, ideer til podcast, avtaler, dead-lines, handlelister, you name it – notatblokka er aldri langt unna.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Behovet for notatblokker eksploderte etter at jeg ble mor, så jeg tror jo det har med mamma-hjernen å gjøre. Men samtidig kan man jo spørre seg om dette er en ond sirkel også, for jeg får jo definitivt ikke trent opp hukommelsen av å skrive ned absolutt alt. Hjernen min er av typen teflon, tankene streifer såvidt innom før de sklir avgårde igjen.

Likevel klarer jeg ikke slutte med å skrive ned ting, for jeg elsker følelsen av å tømme hodet! Det er befriende og det er avhengighetsskapende.

Det var ikke før i går kveld jeg innså noe jeg burde innsett for lengst. Peter og jeg skulle til å legge oss, da han plutselig utbrøt:

– “Hei! Vi skal jo til Spania i sommerferien! På tide at du lærer deg spansk nå, vel?”

Vi er jo så heldige at vi har egen nøkkel til svigers’ feriehus i Spania, og prøver å få tatt turen sammen med dem en gang i året. Både Peter og mine svigerforeldre har lært seg en del spansk de siste årene, og alle tre henger greit med når noen snakker spansk til dem. Spesielt svigerfar er god på å gjøre seg forstått, og kan forklare oss både grammatikk og fremmedord.

Mens for min del..

Det blir humor på snapchat, om ikke annet 😬

Jeg burde jo virkelig lagt inn en skikkelig innsats for å forstå hva som blir sagt når vi tross alt besøker det samme stedet og møter de samme folkene minst en gang i året..

Og det er fælt å innrømme det overfor seg selv – men et nytt språk? Det lar seg bare ikke gjørra!

Jeg vet ikke om jeg kan skylde på mamma-hjernen, sannsynligvis er det vel min forkjærlighet for lister og notatblokker som har gjort at hukommelsen rett og slett ikke er det den en gang var. Å skulle forholde seg til et nytt språk nå..? Niet.

Det er som om hjernen min sier seg fornøyd, den har på sett og vis takket for seg – den forstår både norsk og engelsk – og det får være greit. Pugging av nye ord og å sette seg inn i spansk grammatikk, er virkelig ikke aktuelt.

Jeg prøvde meg på en spanskkurs-app for et par år siden, men jeg sluret rundt på de samme spørsmålene uke etter uke. Appen registrerte så klart når man svarte riktig mange nok ganger og gjorde seg fortjent til å hoppe opp til neste nivå, men jeg ble altså værende i startgropa uten å komme meg videre.

Og i går gikk det altså opp for meg. Det blir ikke aktuelt å lære seg spansk nå. Kanskje når jeg en vakker dag ikke har fullt så mye å fylle notatblokkene mine med, men ikke nå.

Så får det heller være at jeg går mot enda en sommer der de eneste spanske strofene jeg kommer til å si er: “zumo de manzana”.

Man kommer seg et stykke med å kunne det spanske ordet for eplejuice, men spesielt langt blir det nok ikke 😂

Det får holde med bilder på snap 💩

/ Enough with the english, yes 🙋🏻✌🏼

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Jeg var ute og luftet Teo, det blåste kraftig og vinden pisket det kalde regnet mot kinnene mine. Jeg gikk der og forbannet været. Irriterte meg over hvor grått alt så ut rundt meg, og hvor skitne poter hunden vår får på denne tiden av året.

Det er så brysomt med skitne gulv, skjønner du. Det blir så møkkete. Jeg vasket gulvene før helgen, og det skulle man jammen ikke trodd nå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vinden og raslingen fra regndråper mot hetten på jakka mi, gjorde at jeg slet med å høre hva som ble sagt. Så jeg startet podcasten på nytt.

– “Jeg ringer deg hvis jeg dør, eller ligger for døden – kommer du da?”

Den kjente kvinnestemmen smøg seg inn i øregangene mine på ny.

– “Ja, da kommer jeg.”, svarte en mannsstemme, “Da kommer jeg uansett hvor i verden jeg er.”

– “Kommer du med en gang, selv om barna har feber?”

– “Ja, da kommer jeg uansett.”

– “Du gjør det..?”

– “Ja.”

– “Da finner du en barnevakt eller et eller annet?”

– “Da bare setter jeg datteren min på trappa til naboen, også springer jeg.”

– “Ja. du gjør det?”

– “Ja.”

– “Okei”.

Så fulgte den gjenkjennelige, mest hjertelige og kneggete latteren jeg vet om. Christine Kohts latter. Det snakkes om døden, og Christine ler. Like hjertelig som alltid.

Men virkeligheten hennes er egentlig alt annet enn munter akkurat nå. For i Christines liv pågår en tautrekking – med døden på den ene siden, og livet på den andre.

Og det er så forferdelig hjerterått at jeg ikke finner ord.

(Bilde: Aftenposten, A-magasinet)

“Koht vil leve”, heter Podcasten som skal rulle og gå utover våren. Og jeg kommer til å høre hvert eneste sekund av hver eneste episode.

For Christine Koht er en sånn person man enten liker eller ikke liker. Og jeg har vel bare elsket henne helt siden den gangen hun tok stua mi med storm da hun kom svinsende over TV-skjermen som et fyrverkeri av farger, smil, energi og positivitet.

Men i fjor ble det plutselig stille, og på nyåret ble det kjent at Christine hadde blitt alvorlig syk, hun hadde fått en sjelden form for føflekk-kreft som hadde satt seg på slimhinnene.

To uker etter at hun fikk kreft-beskjeden, kontaktet hun mannen bak denne podcasten, hun ville at han skulle følge henne utover våren – i de skjebnesvangre ukene og månedene som venter.

En tautrekking på liv og død – og der gikk jeg og luftet hunden i nabolaget. Som om ingenting hadde skjedd. I guffent vær. Hele tiden med Christines latter og gråt, bekymring og humor i ørene.

Og det er sånne øyeblikk.

Sånne øyeblikk som får meg ned på jorda igjen, som får meg til å innse at jeg går ute i regnet og forbanner været. Og den dårlige lyden i head-settet, og møkkete smeltevann som gjør potene til hunden min så brysomt skitne.

Som får jeg til å spørre meg selv: Hva er det egentlig vi driver med? Hvorfor skjønner vi ikke hvor dyrebar tiden vår er? Hvem i all verden bryr seg om skitne poter når livet er så dyrebart og skjørt?

Og noen ganger trenger man en reality-check der man går i regnet og klager, for eksempel fra en podcast om noen som bare vil leve, for å minnes på å sette pris på livet.

/ Christine Koht ❤️

Jeg husker da jeg var yngre. Lørdag kveld og barne-TV. En skål med seigmenn, kanskje litt popcorn – og Redda Joppe på TV. Eller Pippi, Emil, Vi på Saltkråkan eller en av de andre seriene vi så på før.

Rolig, lettbeint barne-TV, med svenske barn i rare klær. Handlingen var forståelig og episodene ruslet av sted i langsomt tempo.

Hva skjedde?!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å skru på barne-TV nå er jo som å ramle rett inn på rave party!

Det er raske klipp hvert bidige sekund, det er hyling og roping, høy musikk, masse farger og panisk kaos fra begynnelse til slutt.

Bare 10 sekunder med Kaptein Supertruse, Svampebob Firkant eller Gumballs fantastiske verden er jo nok til å få et epileptisk anfall!

Hvordan barna klarer å se hele episoder med det der, vil jeg aldri forstå – for jeg rekker ikke se mer enn introen før jeg nærmer meg kollaps og må legge meg i fosterstilling i sofaen.

Vi så nylig på Legofilmen, og selv om Peter og barna elsket den og ga tipp topp tomler opp, holdt mor på å gå i knestående med varige stresskader på hjerteklaffen. Det er jo bare mas!

..eller.. er det meg?

For jeg kommer jo ikke unna at det unektelig føles som et alderdomstegn å klage på tempoet i barne-TV… Barna liker det jo. Peter også. De storkoser seg!

Men jeg? Jeg sitter i sofaens mørkeste hjørne og strikker, mens jeg stille fordømmer rælet som ruller på skjermen – og mumler at alt var bedre før 🙈

Ja vel, så er det kanskje meg da, men TV får ta litt av skylda den også. For barne-TV var aldri som en oppjaget syrefestival da jeg var barn.

Jeg kan ikke tro at jeg akkurat brukte argumentet ”da jeg var barn”. På tide å klappe igjen og finne frem strikketøyet 😅

/ Takke seg til seigmenn og Pippi, akkurat som i gamledager

Åh, noen av tingene man eier bor det bare så mye følelser i..

Jeg har for lengst innsett at jeg ikke er spesielt god på å kaste ting, i alle fall ikke ting det er det minste lille snev av følelser knyttet til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Peter og jeg tok jo et skikkelig røsk da vi flyttet rett før jul, men hver gang jeg befinner meg i kjelleren, innser jeg at vi fortsatt eier altfor mange ting.

Ting med minner, som jeg har pakket ned i esker. Veldig mye av det skal ikke kastes, men her om dagen skimtet jeg et bustete hode borte i kroken. Kåre med håret!

Hva gjør jeg med ham?

Kåre med håret er dukken min som har fulgt meg siden jeg var liten. Han ble nærmest et ikon i familien – både på grunn av det noe spesielle navnet, men også den lettstelte sveisen.

Kåre var med meg overalt i veldig mange år, og jeg husker fortsatt at selv oldefaren min måtte få hade-klem av Kåre hver gang vi hadde vært på besøk.

Kåre var min følgesvenn, min sjelevenn, dukken jeg egentlig skulle ønske hadde langt hår og et annet navn, men som tross alt faktisk var skamklipt og hadde fått navnet Kåre. Det var oss. Friends for ever.

Da jeg fikk Kåre, levde jeg livets glade dager på høykarbo på 80-tallet 😎❤️

Men bortsett fra alle følelsene jeg har knyttet til denne lille dukken, har den jo ingen verdi. Den er slitt, den er skummel med sine stirrende øyne, den ligger forvist i en eske i boden, den kommer ikke til å gå i arv.

Kåres dager er rett og slett forbi.

Men hvorfor gjør det så vondt å sende Kåre med håret videre til de evige jaktmarker? Kommer jeg til å føle lettelse dersom jeg endelig klarer å gjøre det, eller kommer jeg til å angre?

Jeg har hørt det er tre spørsmål man skal spørre seg selv dersom man er usikker på om noe er kast eller ei:

1. Er dette noe som gir deg glede?
2. Er dette noe du kommer til å trenge?
3. Er det sannsynlig at du vil bruke den om tre år?

Svaret er jo strengt talt 3 nei.

Men likevel.. det er jo ikke snakk om en haug med gamle regninger. Det er jo Kåre ❤️

/ Let it go..? 😔

Tenk at det fortsatt kribler i magen!

Det begynner å bli noen måneder siden vi flyttet, men fortsatt kribler det i magen hver gang jeg setter nøkkelen i døra. Det tar jo riktignok noen måneder å bo seg inn – men helt ærlig føler jeg ikke at vi har tatt oss tid til å lande helt enda.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det er i grunnen ganske sjarmerende! For på grunn av oppussingen har vi ikke tatt i bruk kjelleren enda, så når jeg nå tasser rundt i underetasjen, er det litt som å være på oppdagelsesferd 😍

Ikke husker jeg hvilken side av døra lysbryterne er plassert på, og ikke aner jeg hvordan vi skal innrede rommene.

Hele det første året i ny bolig er jo i grunnen spennende, for man må lære seg å kjenne både hus og hage til forskjellige årstider.

Hvor mye må vi fyre om vinteren? Hvor varmt blir det på soverommene om sommeren? Hvor lang tid vil det ta å klippe plenen? Hvor skal vi plassere trampolina? Har forrige eier plantet krokus i hagen – eller er dette noe vi må gjøre selv til høsten? 😍

Og her om dagen dukket det opp en ny ting vi ikke har tenkt på i det hele tatt. For hele vinteren har jo vært mørk og laber, men nå som kveldene har blitt lysere og sola titter over trærne igjen – har det dukket opp noe uforutsett ved middagsbordet de ettermiddagene himmelen er blå og sola skinner:

Haha, spaghetti med sola midt i fleisen – og vi som i hele vinter trodde at sola ikke ville klare å titte mellom de høye trærne på baksiden av huset. Men der tok vi altså feil, så nå må vi ut på solskjermingsjakt シ

Og mon tro hvilke nye ting som kommer til å dukke opp utover våren mens vi blir kjent med vårt nye hus – jeg krysser fingrene for krokus 🌱☀️

/ Hurra for oppdagelsesferd 😎

Noen mandager er “oh no, not ready for this” – mens andre er mer i gata “Yes! Ny uke, bring it on – let’s do this!”

I dag har jeg en sånn yes-dag! Og jeg er helt overbevist om at det er fordi sola skinner, ettermiddagene blir lysere og fuglene kvitrer – og ikke minst at vi begynner å se en ende på oppussingskaoset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For dette skal sies å ha vært en lang prosess! Vaskerom-badet vårt er fortsatt ikke ferdig, men nå føler jeg endelig vi har kommet dit hvor det er på tide å legge de siste månedene med uoverensstemmelser bak oss.

Som jeg sa på snapstoryen min i forrige uke, har det vært mye kaos og frustrasjon. Ting har definitivt ikke gått etter planen, og selv om veldig mange naturligvis lurer på hva som har skjedd, håper jeg på forståelse for at jeg ikke ønsker å bruke bloggen min til å utbasunere min frustrasjon.

For som alltid når noen er uenige, er det greit å minne seg selv på at en sak alltid har tre sider: De to partenes versjoner – og sannheten 😊

Derfor er det så deilig heller å kunne fokusere på at sola nå skinner igjen, og at vi ser lyset i den eviglange oppussings-tunellen! Og siden alt har tatt så lang tid, føles det nå helt uvirkelig at vi snart har et nytt og deilig bad vi skal ta i bruk. For en luksus ⭐️

Nå kom jeg akkurat på hvor gøy det skal bli å fræshe opp det ferdige rommet med såper og planter og stæsj – og jeg gleder meg stort til å dele bilder av fremdriften, og ikke minst det ferdige resultatet så fort det er klart!

/ God ny uke ☀️