I dag var jeg plutselig tilbake i 2011. Takket være Peters morgeninnlegg: “Når 1 blir 2“, ble jeg med ett litt nyforelsket igjen, for innlegget handlet om hvordan min kjære mann ofret den fantastiske ungkarstilværelsen til fordel for meg 😉

Og gjett om det var rørende å lese om hvordan Peter opplevde vår første tid sammen! Jeg hadde ikke den fjerneste anelse om hvordan det var for ham, for dette har vi jo aldri pratet om før!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men.. Jeg har jo selvfølgelig et par ting å tilføye til det som skjedde for seks år siden, da kjærligheten i følge Peter “hadde lurt meg inn i en felle og nå satt jeg fast i revesaksa.“

For det var jo ikke sånn at det bare var Peter som ikke var på utkikk etter noen ny partner! Jeg hadde nemlig også ganske nylig vært gjennom et kjipt brudd selv. Jeg hadde flyttet fra en etablert tilværelse i et rekkehus, og inn til en av mine beste venninner som tilfeldigvis bodde alene og ønsket meg hjertelig velkommen til å bo på gjesterommet.

Jeg vet seriøst ikke hva jeg skulle gjort uten henne, men det er en helt annen sak. Den korte historien er i alle fall at jeg dyrt og hellig lovet meg selv at jeg nå skulle inn i en lang periode som singel – jeg hadde behov for å finne meg sjæl, noe jeg regner med er ganske vanlig etter et samlivsbrudd, haha 🙂

Men så fant jeg altså Peter isteden. Ikke vet jeg hva som skjedde, men som jeg har skrevet om før (“Kjærlighet på et busstopp“) begynte vi å skrive med hverandre på facebook.

Peter på facebook. Trenger jeg si mer..? 🙂

Jeg bodde i Larvik på den tiden, og Peter befant seg jo i Oslo. Derfor ble det mange telefoner i starten, og det jeg husker kanskje aller best er at han klaget på at jeg snakket så stygt. Først trodde jeg han mente dialekta, for vi snakkær jo litt breit her nere i Lærva. Jeg tenkte at jeg måtte begynne å snakke litt penere, og prøvde å se for meg et liv med “sne” og “om forlatelse” og “hva behager”.

Men så var det ikke dialekta det handlet om. Han siktet til at jeg bannet for mye! Og det rare er at jeg ikke klarer å huske dette selv, hvorfor i alle dager bannet jeg så fælt? Nå i ettertid har jeg konkludert med at jeg sannsynligvis snakket stygt for å tøffe meg – og hvor grusomt harry er ikke det. Haha!

Som Peter skrev i innlegget sitt, tok det jo ikke mange ukene før vi snakket om at jeg måtte flytte inn i leiligheten hans på Sagene. Jada, jeg vet han skrev: “Ikke lenge etter sto hun på døra med tannbørster og planter.“, og til det har jeg å si at det tydeligvis ikke bare er jeg som har et behov for å tøffe meg litt i blant.. For i mitt hode minnes jeg at han var rimelig klar for å bli samboer igjen, selv også 😉

Men noen uker før det første flyttelasset skulle kjøre Larvik – Oslo, ringte Peter meg en dag han var på vei hjem fra jobb. Han hørtes ganske alvorlig ut, og jeg husker jeg ble litt småbekymret for om det var noe galt. Jeg var så forelsket at jeg kunne sprekke, og levde seriøst på luft og kjærlighet i den perioden. Jeg tenkte på ham dag og natt, og jeg sendte meldinger i hytt og pine. Hele døgnet.

– “Eh, Christina. Det er noe vi må snakke om..”, begynte Peter på linja.

Jeg kjente blodet i årene frøs til is, og jeg holdt pusten. Jeg fikk ikke fram et ord.

– “Er du der?”, sa Peter.

– “Ja..?”, pep jeg.

Han trakk pusten dypt, og jeg tenkte: Nå kommer det. This is it. Han vil ikke være kjæresten min likevel – og aller, aller minst bli samboer!

– “Nei altså”, hørte jeg Peters stemme langt, langt borte, “Det er en ting jeg må ta opp med deg. Eh.. Det er jo ikke noe galt, sånn egentlig, men jeg syns liksom det har bikket litt over, da.”

– “Bikket litt over..?”, mumlet jeg med pipestemmen min, “Hva mener du med det?“

– “Nei, bare la meg prate ferdig nå. Det er alle meldingene du sender.. Det blir bare altfor mye hjerter og sånt. Jeg takler det ikke.”

Jeg trodde seriøst jeg skulle tisse på meg av latter, men den stakkars gutten i andre enden var gravalvorlig. Jeg forstod at dette var alvor for ham, så jeg jattet med. Selvfølgelig skulle jeg slutte å sende så mange hjerter.. Det var bare det at jeg var så sinnsykt forelska! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og hjerter var liksom en uttrykksform, da.. Men sånn i ettertid kunne jeg jo se i meldingsloggen at det kanskje hadde blitt litt mye. <3

Gjett om vi har ledd godt av dette siden. For Peter selv har sjukt dårlig samvittighet, og forstår ikke hvordan han kunne irettesette meg på den måten. Og jeg ler enda høyere, for det er jo han som er den ekte romantikeren av oss! Nå er det jo han som sender meldinger med hjerter og blunkefjes og alskens oldemor..

Så kritikken for de hjertene tok jeg med en klype salt. Men han hadde helt rett i at det er skikkelig lite sjarmerende å banne, da. Eller som han så pent skrev det:

“Hun som ser ut som en blomst, men snakker som en rørlegger.“

“Om forlatelse min kjære, jeg lover å ikke banne hvis De bare vil la meg flytte inn til Dem..”

/ Så fant jeg meg sjæl likevel 🙂

Les også Pappahjertes oppfølger:
– Når 2 blir 3

Noen ganger er klokka fem, andre ganger er den sju; med småbarn i hus har hver dag en tendens til å starte med et brak! Men uansett klokkeslett er det bare å komme seg ut av senga og riste trøttheten av seg så fort som mulig 🙂

I blant er dette selvsagt lettere sagt enn gjort, for vi sover som kjent ikke hele netter i dette huset. Noen går i søvne, andre skal opp å tisse, noen syns soving er ganske unødvendig, mens andre våkner av hver minste lyd.

Men én ting sverger vi til hver eneste morgen – og det gir oss en såpass god start på dagen at jeg bare må skrive om det! For jeg er ikke i tvil om at det er dette trikset som holder oss slitne småbarnsforeldre på bena til langt på dag. Jeg sikter selvsagt til frokosten:

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har skrevet om det før, men jeg mistenker at det fortsatt er flere enn meg som har lett for å tenke at det kun er brødskiva, knekkebrødet eller havregrøten som gjør nytten til frokost.. For hver gang Peter eller jeg snapper ved frokostbordet, strømmer det alltid inn sjokkerte meldinger: “Spiser dere sånn mat til frokost?” “Hvorfor spiser dere ikke brød?” “Lager dere sånne tallerkener midt i uka?“

Og svarene er: Ja, vi spiser sånn mat til frokost, og ja – vi lager sånne tallerkener hver dag. Det hele begynte med at vi skulle kutte ut kornprodukter da Peter startet “Sofagrisprosjektet” for to år siden, og siden kroppen min trives best uten gluten (intoleranse) – passet det jo ekstra fint for meg 😉 Vi måtte finne gode alternativer, og selv om de andre i huset spiser brød igjen, prøver vi å droppe korn til frokost så godt det lar seg gjøre.

Istedet fyller vi tallerkenen med gulrot, agurk, tomat, sukkererter, paprika, avokado, redikker, kokt egg, skinke, plomme, bananbiter med nøttesmør, appelsinbåter, eplebåter, nøtter, rosiner – hva enn vi har i hus! Vår erfaring viser at jo flere grønnsaker og mindre frukt på tallerkenen – dess lenger holder vi oss mette. Drikker vi te eller kaffe til frokost, har vi en liten teskje kokosfett oppi. Fettet gjør susen for metthetsfølelsen.

Jeg sier ikke at dette er løsningen for alle, for det tar jo litt tid å gjøre klart – enten samme morgen eller kvelden i forveien. Men for vår del må det bare prioriteres inn, for vi har rett og slett blitt avhengige for ikke å falle sammen før lunsj.

Jeg husker før i tida, når jeg kunne spise skolebrød til lønsj og fortsatt klare å konsentrere meg på skolebenken. Den tida er definitivt forbi, haha! Kanskje er det et gæmlistegn at kroppen trenger litt drahjelp om morgenen for å mobilisere energi – men det spiller jo ingen rolle så lenge det funker 😉

/ Ja til en god start på dagen!

* Følg Frokostkona på Facebook *

Hvert år går Peter og jeg på den samme rare smellen. Etter en lang og seig vinter, hvor vi bestandig mister trua på at det noensinne kommer til å bli vår igjen, starter det så smått når vi stiller klokka. Dagene blir bittelitt lengre, lyset strekker seg mer og mer utover kvelden – og morgenene blir lettere å takle.

Men så kommer den første helgen med snille temperaturer, solgløtt, friske unger og ingen planer. Da spretter vi ut av huset som tullinger, og denne helgen har vi altså fått unnagjort “smellen”.. Vi snakker årets sikreste vårtegn for familien Klonk, nemlig vårsjokket!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For på et eller annet merkelig vis, har “vårsjokket” blitt en koselig tradisjon for oss. Det er den samme greia hvert år, etter den første skikkelige langturen med vogn, niste, solsteik og vårkos.. Vi kjenner det ikke mens vi er ute, for da er det bare glede og god stemning, men så fort vi kommer inn døra, føles det som å komme hjem etter et langt nachspiel!

Vi er like slitne i hodet som vi er i resten av kroppen, og først lurer vi bestandig på hva i alle dager det er som er på ferde. Jeg begynner å google mystiske sykdommer, og Peter sier jeg må roe meg ned. Og så ser vi på hverandre før vi bryter ut i latter, idet vi kommer på at det bare er den tida på året igjen.

Så nå kan våren bare komme – vi er i alle fall klare! Smellen er unnagjort for i år, og vi går den aller beste tiden i møte 🙂

/ Hurra, det er vår!

* Følg Vårsjokk-kona på Facebook *

Ikke for å skryte, for det er i grunnen ikke noe å være stolt av. Okei, litt stolt da.. Men det har seg altså sånn, at det var spesielt én ting jeg var god på i barndommen. Nei, det var ikke håndball (som jeg spilte i ni år og aldri fikk dreisen på) eller klarinett (som jeg testet i tre uker før jeg fant ut at jeg ikke var glad i korps likevel). Det var dette:

Oh, the memories!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Oh yes! Vi snakker gode gamle Nintendo NES, den fantastiske spillmaskinen fra 1988 – som 12 år gamle Christina hadde spinket og spart til i TO forferdelig lange år.. Og tro ikke at jeg hadde råd til å kjøpe ekstra spill, neida. Men Super Mario 1 fulgte jo med på kjøpet, så det var ingen grunn til å deppe!

Og siden jeg bare eide ett eneste spill, er det jo ingen underdrivelse å si at jeg ble inni hampen god i dette ene spillet.

Ett år senere arvet jeg Super Mario 3 av en kompis som ikke ville ha det lenger. Jeg kunne ikke tro min flaks! Og sånn hadde det seg at jeg ble inni hampen god i Super Mario 3 også.

Gleden var stor da vi i påsken børstet støv av den gamle NES’en, og koblet den til TV’n for første gang siden nittitallet.

Look at that beauty!

Jeg klarer ikke beskrive følelsene da Super Mario 3 fylte skjermen, og den fantastiske musikken strømmet fra høyttalerne. Bare vi som har vokst opp med dette kan forstå hva jeg snakker om! Haha – det var magisk!

Det var så fantastisk moro å spille igjen, og selv om det var over tjue år siden sist – husket jeg fortsatt både hemmelige ekstraliv og skjulte dører.

Men det desidert morsomste av alt, var noe helt annet.. For det har seg sånn at Peter hadde en litt mer bortskjemt barndom enn meg. Selvfølgelig hadde han også Nintendo NES, men han var også den stolte eier av over tretti spill. Tretti spill! Haha! Først ble jeg skikkelig misunnelig..

Men så gikk det opp for meg: Det dumme med å ha over tretti spill, er jo at man ikke blir inni hampen god i noen av dem.

Så gjett hvem som i påsken ble slått i bakken av mitt talent. Som fram til nå har sett på seg selv som den ubestridte kongen av gaming, og som har trodd at kjerringa hans aldri hadde tatt i en spillkonsoll. Gjett hvem som måtte se seg selv bli gruset av en traust tobarnsmor på trettitre.

Og gjett om det var deilig 😉

/ Sleng igjen et pip hvis du også har gode minner! <3

* Følg NES-kona på Facebook *

Vips, så var det over! Fem uker med Bloggerne er ved veis ende, og for noen uker det har vært!

I over et halvt år har vi gått og gruet oss og fryktet det verste, og følelsen av å ha lagt hverdagslivet sitt i hendene på et produksjonsselskap, har vært rimelig spesiell..

Jeg skal ikke si at det ikke har vært flaut å se seg selv på TV, men i løpet av disse ukene har Peter og jeg altså ledd så fælt.. Muligens var det noe med den salige miksen av bloggere, og hvor fjernt unna de andres liv vi faktisk lever her i Larvik – som gjorde det ekstra morsomt for vår del. Dette kombinert med alle de herlige tilbakemeldingene som har strømmet inn fra fjern og nær, har rett og slett gjort oss skikkelig overveldet!

Ja, stort sett har det i alle fall vært herlige tilbakemeldinger, da – haha 😉

Skjermbilde fra TV2 Livsstil sin oppdatering om Bloggerne på facebook

Den viktigste grunnen til at jeg etter laaaaang betenkningstid takket ja til å bli med på lasset i årets sesong, var jo at min kjære mann hadde ekstremt lyst til å være med. Og det som føles litt ekstra fint nå i etterkant, er at jeg virkelig har storkost meg når han har vært på skjermen. Noe som har gått skikkelig opp for meg de siste fem ukene, er hvor oppriktig stolt jeg er av å være kjæresten hans! Det gode humøret, glimtet i øyet, kjærligheten til barna våre, humoren, replikkene, de dype betraktningene – jeg har rett og slett blitt minnet på hvorfor jeg falt for denne mannen 🙂

Kjærestetid på E18 🙂

Det blikket <3

Også vet jeg ikke om noen andre som ser så flott ut klokka 02.35, etter å ha blitt vekket av en liten tass som var sulten og trengte sjokolademelk på kjøkkenbenken midt på natta:

Trodde aldri jeg skulle si det, men det har faktisk vært en fin opplevelse å åpne dørene inn i vårt hjem. Det dere har sett, er sånn vi har det. Men nå er det altså over, og familien Klonks liv fortsetter uten kameraer på slep. Og det er helt fint det og 😉

/ Tusen takk for oss 🙂

Les flere innlegg om Bloggerne:
– Hjelp – vi skal være med på Bloggerne!
– De lovet å være snille med oss
– Relationship Goals

* Følg Konatil på Facebook *

Jepp. Nå er det straks tid igjen, jenter 😉

Bilde: ukjent

/ Kom ikke her og si at det bare er meg.. 😉

* Følg Konatil på Facebook *

I dag ramlet jeg over et bilde som fikk hjertet mitt til å smelte. Og i løpet av få sekunder var jeg plutselig ett og et halvt år tilbake i tid, til da Peter og jeg akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med lille Fersken. Vips, så var familien komplett – og vi hadde blitt tobarnsforeldre.

Pappa og lille Fersken <3

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker det som om det var i går. Den himmelske babylukta. Den aller minste bleiestørrelsen. Å henge opp nyvasket tøy i størrelse “bitteliten”. De små gryntene. Den lille søte kanin-nesa. Synet av en tilfreds, sovende baby.

“Åh, du må nyyyte tida! Det går så altfor fort!“, husker jeg alle sa. Og jeg forstod jo på sett og vis hva de mente. For tida flyr jo, og vips så har sikkert begge barna flyttet ut.

Men det dette bildet ikke forteller, og som jeg definitivt heller ikke har glemt – er jo hvordan det så ut i kulissene! For da bildet ble knipset, satt fotografen og balanserte på noe, og det var altså ikke fordi jeg lengtet etter sommer i slutten av oktober:

“Hemoroideputa“

Og nå lurer jeg: Kan det være et sikkert tegn på at kroppen min sier seg fornøyd med å ha fått to barn – når jeg husker det kjipe etter en fødsel like godt som alt det fine?

For da folk sa: “Åh, du må nyyyyyte tida!” – så tenkte jeg bare: “Jeg skal pokker’n meg nyte resten av livet mitt bare de helvetes hemoroidene takker for seg!” eller “Nyte skal jeg gjøre når jeg slutter å gråte fordi det gjør så inni hampen vondt å amme!”

Når barsel-tårene satt på utsiden av huden, og truet med å slå seg løs annethvert minutt. Jeg tror ikke moren min kommer til å glemme den gangen jeg bare skulle takke for maten, også begynte jeg å hylgrine. Altså hulke. Jeg kunne bare ikke noe for det!

Eller når jeg plutselig innså at jeg hadde sovet sittende med babyen på brystet hver natt i tre uker. Og at jeg fortsatte med det en stund til, fordi babyen sov best da. Eller når jeg satte spiserekord midt på natten, fordi ammingen gjorde meg til et matmonster.

Og ikke minst når jeg forsikret dyrt og hellig overfor min stakkars samboer at det aldri, aldri noensinne kom til å bli sex på ham igjen.

Akkurat da var det sikkert ikke bare jeg som tenkte: “Håper de har rett, de som sier at denne tida går så altfor fort” 😉

/  Veldig mye kos, men også litt slit 🙂

* Følg Mimrekona på Facebook *

Jeg har jo for lengst innsett at det går litt tregere på bloggfronten enn ønskelig, så lenge jeg er hjemme i mammaperm. Men i går gikk hele søndagsinnlegget mitt i vasken, og jeg kan jo ikke annet enn å le heller – for selv om jeg var superklar for å blogge, så blir det som det blir med småtroll i hus.

Både gubben og jeg var veldig blogg-stresset, for begge skulle ha ut innlegg. Siden Peter blogger på fulltid og jeg på mikrotid, er det selvsagt hans blogg som må prioriteres. Vi pleier å løse det ganske greit størsteparten av tiden, men i helgene er det naturlig nok mye annet som må gå foran.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

.. som for eksempel Smoothie-lunsj og playdate 🙂

Men i går kveld fikk jeg altså aldri ut noe innlegg. Først tok det tid før fireåringen sovnet. Så skulle Peter og jeg få i oss litt restemiddag fra dagen før, og klokka var langt på kveld da jeg endelig fant fram mac’en. Akkurat i det jeg deiset ned i sofaen og skulle til å skru på maskinen, hørte jeg grynting fra babycallen til lillesnuppa. Hun har riktignok aldri vært noen sovebaby, men nå om dagen er det sannsynligvis jeksler på gang i tillegg.

Det tok litt tid før hun roet seg og sovnet igjen, og da jeg endelig var klar for å sette meg i sofaen, burde søndagsinnlegget mitt for lengst vært ferdig skrevet og postet på bloggen. Og jeg hadde enda ikke begynt..

Plutselig kom jeg på at jeg hadde glemt å gi hunden medisiner etter kveldsmaten, for han har fått betennelse i den ene poten sin og går på antibiotika. Mens jeg stod og fulgte med på at den lille tabletten ble svelget og ikke spyttet ut igjen – hørte jeg små tassende skritt i etasjen over meg. Så jeg løp opp trappen og fulgte den lille, halvtsovende fireåringen til doen – før jeg fikk ham tilbake i sengen og pakket dyna godt rundt ham igjen.

Da jeg endelig var på plass i sofakroken på ny, kikket jeg på klokka og innså at jeg hadde ekstremt dårlig tid. Enda hadde jeg ikke åpnet mac’en, teksten var fortsatt bare en idé inni hodet mitt, og ikke hadde jeg bilder klare. Men jeg tok meg sammen, og bestemte meg for å gi det et siste forsøk. Full konsentrasjon og effektivitet.

Jeg åpnet mac’en, og i løpet av et halvt sekund innså jeg at løpet var kjørt. For mot meg lyste youtube, og mye tydet på at 4-åringen hadde vært inne og snoket tidligere på dagen.. I hvert fall basert på siste søkeord og videoen som automatisk rullet i gang… 🙂

/ Så da tok jeg kvelden 🙂

* Følg Mamma-kona på Facebook *

Oi. Hva kan klokka være? Ikke nok. Det er mørkt ute. Off, lille venn – kan du ikke bare legge deg ned på puta igjen, og sove videre? Mamma orker ikke stå opp nå. Det er midt på natten, ingen er våkne nå, jeg lover!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

02.53. Klokka bekrefter mine mistanker.

– “Det er bare å legge seg ned igjen, det er ikke morgen enda!”, mumler jeg i mørket.

Men det er selvfølgelig ikke mulig å snakke fornuft til et par ører som knapt har fylt halvannet år. Den lille kroppen turner rundt i senga. Kaster seg fram og tilbake og hviner av glede. Det føles feil å hysje på et lite barn som storkoser seg, selv om det er midt på natta. Samtidig som jeg er livredd for at hun skal vekke storebror som sover søtt på naborommet.

Jeg prøver med et par halvhjertede “hysj”. Husker tipsene jeg har lest om at man for all del ikke må begynne å prate med barnet. For da kan det tro at det er morgen, og ikke midt på natten. Så jeg ligger musestille og later som jeg sover. Men de glade hylene blir høyere og høyere jo mer jeg prøver å overse dem. Jeg legger henne bestemt ned i sengen, hvisker at nå er det natten. Vi må sove litt mer. Mamma må hvertfall sove litt mer.

Jeg bestemmer meg for at jeg blir nødt til å vinne denne kampen, for jeg orker rett og slett ikke stå opp. Hun får bare turne rundt til hun blir så trøtt at hun sovner.

Men tiden går. Og den lille kroppen ser definitivt ikke ut til å ville roe seg med det første. Akkurat i det jeg trekker pusten dypt, og gjør meg klar til å kaste dyna til side, bite i det sure eplet og plukke opp den lille bylten fra sprinkelsenga, hører jeg en dyp stemme i mørket. En stemme jeg kjenner så altfor godt, men som aldri noensinne har hørtes så fløyelsmyk ut:

– “Hei lille venn. Du kommer jo ikke til å sovne igjen, gjør du vel? Kom her, bli med pappa opp litt, også lar vi mamma få sove litt til.“

På sånne dager er det lett å bli litt nyforelska 🙂

To trøtte fjes på kjøkkenbenken <3

/ 1000 ekstrapoeng, Peter 🙂

Les også:
– Når mamma baksnakker
– Jeg elsker å feste!

* Følg Takknemlighetskona på Facebook *