For et virvar av følelser. Jeg sitter og stirrer i skjermen, vet ikke hvor jeg skal begynne. Det blir vanskelig å skrive noe i dag uten å dele tanker om den hjerteskjærende historien Peter postet på bloggen sin i går. Livshistorien til ei jente som kontaktet Peter med ett eneste ønske: Å få folk til å få opp øynene. Hun ville rette oppmerksomheten mot noe som pågår overalt, hele tiden, akkurat nå. Og at det er på høy tid at noe gjøres for å stoppe det.
Den stakkars jenta ble utsatt for det første av uendelig mange overgrep, samme dag som hun fylte fire år. I morgen fyller vår sønn fire år. Og kanskje derfor renner tårene mine litt ekstra. For kontrasten føles så stor, sammenlignet med vårt liv. Og jeg blir kvalm av tanken på at dette bare er én historie. Hvor store er mørketallene?
Men for et vanvittig engasjementet denne historien har skapt, og jeg håper av hele mitt hjerte dette kan markere et slags skille for henne. Over 200.000 har lest innlegget på to dager, og hun har store deler av Norge bak seg i et samstemt støttekor som ønsker henne alt godt. Jeg håper så inderlig dette kan utgjøre et skille. Både for henne, for framtida og for alle som har opplevd noe lignende.
Nå skal jeg bake bursdagsboller på kjøkkenbenken mens jeg prøver å fokusere på at denne jenta har klart å utrette en forskjell. Men lett blir det ikke. Om noe, er det i alle fall godt å vite at hennes største ønske er oppfylt: Folk har fått opp øynene.
Se for deg følgende: Du har funnet drømmemannen. Det sa pang da dere møttes for fem år siden, og siden da har dere vært uadskillelige. Dere har rukket å få to barn sammen, dere har kjøpt drømmehuset og stasjonsvogn, dere har felles bankkonto til mat, og en svart postkasse med begges etternavn på. Dere kjenner hverandre ut og inn, dere har skapt minner og hverdager og festdager i fem herlige år.
Og så oppdager du ved en ren tilfeldighet noe som får deg til å tvile på alt sammen.
Jeg skal love deg at tankene som farer gjennom hodet ditt i det øyeblikket, er preget av bunnløs forvirring. Hvem er denne drømmemannen din egentlig? Hvor godt kjenner du ham i virkeligheten? Elsker han deg så høyt som han sier? Du tror kanskje du kjenner ham like godt som din egen bukselomme. Så skjer altså noe, som får deg til å tvile på om han i det hele tatt kjenner deg.
Se for deg at denne mannen din driver en blogg, og i kommentarfeltet hans oppdager du tilfeldigvis dette:
M: Hva irriterer deg mest ved Christina? Pappahjerte: Hun har INGEN respekt for dorull-retning! Papiret skal henge UT fra veggen, men hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg.”
Jeg finner rett og slett ikke ord. “Hun kan henge det begge veier helt uten å bry seg“?! Hvordan i huleste heite er det mulig å ha bodd fem år under samme tak – uten å ha fått med seg at han er sammen med ei som aldri henger papiret inn mot veggen? Jeg takler ikke doruller som henger inn mot veggen! Jeg får mark av det! Jeg snur dorullen sånn at papiret henger ut fra veggen når jeg er på besøk hos folk! Takler det bare ikke! Hvordan er det mulig å ikke ha fått med seg dette? “Hun har ingen respekt for dorull-retning“, du liksom!
Bare sånn for å sette to streker under skuffelsen, legger jeg her ved et bilde fra Instagram. En nettbutikk hadde postet et bilde av en toalettpapir-holder de var glade for å ha fått inn på lager. Den øverste kommentaren er min, legg merke til hvor mange uker det er siden jeg postet den.
Bilde: Instagramkontoen til Keiserensnye.no
Jeg skjønner ingenting. Peter, hvem er du egentlig?
/ Beklager til alle dere som også leste kommentarfeltet til Peter, og som har trodd feil om meg i 7 dager. Papiret UT, for alltid <3
Min lille datter har for lengst rundet året, og er på god vei til å bli ei skikkelig pappajente. Det var først for et par uker siden at det plutselig gikk opp for meg at jeg er i ferd med å bli kraftig nedgradert.. Fram til nå har jeg nemlig vært husets yndling og bauta, og helt siden hun kom til verden har det liksom vært oss to. Ja, også puppen, da.
Det første ordet hun sa var “Pappa”, og selv om dette var en enorm seier i Peters øyne, tok jeg det hele med ro – i starten er det jo uansett bare baby-babling. Litt mer bekymringsverdig er det når Peter skal ut av huset alene. Da er det hjerteskjærende skrik i en halv evighet, og jeg må virkelig jobbe for å få den lille frøkna til å tenke på noe annet. Motsetningen er stor til når jeg suser ut døra; da er det nemlig helt stille (tro meg, jeg har stått på utsiden og lyttet).
Dette føles ikke sårt på noen måte, det er kanskje litt småkjipt på en dårlig dag, men først og fremst er det bare herlig å se hvor fint far og datter har det sammen. For hun er jo glad i meg også – men allerede nå kan jeg liksom se i øynene hennes at det er pappa som er den store helten.. Og det kan jeg jo forstå.
Men nå mener altså gubben at jeg for alvor er i ferd med å bli danket ned i støvlene. Det er nemlig “Pappa” hele dagen lang. “Pappa? Pappa! Pappaaaa!” Lillesnuppa roper, og papsen svarer. Pappa ditt og pappa datt. Og tro ikke at Peter lar dette gå upåaktet hen, neida – han simpelthen elsker å poengtere det..
– “Kommer det ikke noe “Mamma” snart da? Huff, det var jo kjempetrist.. Hadde jo vært koselig med “Mamma” bare en liten gang, vel? Ergerlig altså..”
Mens jeg prøver meg i smug:
– “Nora, kan du si Mamma? MAMMA? MAAAAAMMAAAA?“
Jeg får selvsagt aldri noe svar. Kanskje et lurt smil, men det er også alt. Det begynner å bli tydelig at den lille frøkna kommuniserer på en annen måte enn før, og Peter mener i tillegg at det er helt bevisst når hun roper på ham.
Tidligere denne uka var Peter ute en tur, mens pappajenta og jeg satt ved bordet og spiste mat.
– “Hvor er lyset hen?“, spurte jeg – og den lille frøkna gliste fornøyd med en finger pekende mot lampa.
– “Hvor er.. Teo!“, prøvde jeg på ny, til fnising og latter fra den lille, mens hun kikket mot hundekurven i gangen.
– “Hvor eeeeer.. blomsten?”
– “Hvor eeeer… Smoothien?“, fortsatte jeg, og jenta løftet flaska si stolt i været før hun tok en stor slurk.
– “Hvor er Mamma!“, smilte jeg – og fikk en klissete leverpostei-finger trykket inn i mitt venstre kinn.
Jada. Du vet at jeg er mamma, du gidder bare ikke si det. Og det var da det slo meg. Jeg skulle ikke bare spørre om..? Jo.
– “Nora? Hvor er PAPPA?“
Jeg kikket spent på den lille frøkna.
– “Dæææææ!“, kom det kontant mens hun pekte på.. Orkideen?! Hva i alle dager..?
Jeg tok henne med bort til lekekroken. Vi lekte en stund, før jeg prøvde det samme en gang til:
– “Nora.. Hvor er pappa?“
Hun reiste seg opp, gikk bort til bordet, strakte seg etter noe som lå oppå, og kom tilbake med noe i hendene:
– “Dææ!“, sa hun mens hun rakte meg en grønn mobil-lader.
Jeg kunne ikke annet enn å humre for meg selv. Jeg prøvde et par ganger til, med samme sprikende resultater.. “Pappa” var både en leketelefon, en pakke med bokstavmagneter og en tørket klump med grønn plastelina.
Men siden Peter ikke var hjemme, fant jeg ut at jeg fikk teste litt senere for sikkerhets skyld. Så da vi sto på kjøkkenet og lagde kveldsmat samme kveld, Peter foran grøtkjelen, og jeg med den lille frøkna på armen, hvisket jeg i øret hennes:
– “Du? Hvor er Pappa?“
Hun kikket på meg før hun smilte med hele ansiktet.
– “Dæææ!“, sa hun ivrig og pekte rett forbi Peter, og bort på pappa. Den lilla orkideen i hjørnet.
Okei, jeg lover. Dette blir det aller siste innlegget jeg poster om LØK! Det er bare det at jeg ikke i min villeste fantasi hadde trodd at en gul løk kom til å skape sånt et voldsomt engasjement blant dere lesere!
“Der er hun som tipset om løken! La oss ta av hatten for denne kvinnen!”
Jeg sikter selvfølgelig til kjerringrådet jeg ramlet over, om å legge en halv gul løk på soverommet til en person som hoster. (Les hele innlegget her)
For veldig uventet viste det seg å fungere; løken fjernet den plagsomme natthosten til sønnen vår på null komma svisj. Og etter tilbakemeldingene fra dere som har testet ut løk-trikset i praksis, er det mye som tyder på at dette verken er placebo, eller en god gammeldags løkspøk!
De aller fleste melder om umiddelbar suksess, og forstår like lite som meg. Men siden jeg kjenner litt på ansvaret nå, fordi jeg på sett og vis har satt i gang en liten løk-revolusjon – har jeg snoket litt rundt for å komme til bunns i hva det er med denne grønnsaken som kurerer hoste.
Noen påstår at løken er kjent for å tiltrekke seg bakterier og virus. Det sies for eksempel at da spanskesyken herjet på starten av 1900-tallet, unngikk de som hadde satt ut oppskåret løk rundt omkring i huset, å bli smittet. Videre er det mange som har hørt at det florerer av både virus og bakterier i oppskåret løk som har ligget en stund, og at det av den grunn frarådes å spise løk-rester som har ligget i dagevis i kjøleskapet.
Dette er jeg mer skeptisk til, men jeg kan med sikkerhet påstå at det ikke er løkens tiltrekningskraft som gjør at natthosten forsvinner – det er ikke mulig at virus og bakterier i en syk kropp blir dratt ut på grunn av en gul løk 🙂 Dessuten er det jo ikke bakterier eller virus i luften som gjør at en person hoster, det skyldes virus eller bakterier som allerede har infisert kroppen.
Men det nærmeste jeg kommer en slags forklaring, og som jeg har diskutert og kvalitetssikret med bestevenninnen min (hun jobber som forsker og er dritsmart) er følgende:
Når man skjærer løk på kjøkkenbenken, bryter man ned cellevegger i løken. Når disse brytes ned, frigis det stoffer fra løken som reagerer med svovelholdige aminosyrer. Det er denne kjemiske reaksjonen i gassform som fremkaller tårer i øynene, og tårene er bare kroppens måte å forsvare seg på. Sannsynligvis fremkaller den samme kjemiske reaksjonen noe lignende i respirasjonsorganene. Og siden de fleste sliter med tørrhoste om natten, på soverom der det garantert virvler mye støv i lufta – vil veldig mange oppleve merkbar bedring.
Verdt å huske på er at det finnes mange forskjellige typer hoste, og jeg regner med vi alle reagerer ulikt på løkens kjemiske reaksjoner. Akkurat som at gubben tåler å spise mengder med sterk mat før nesa hans begynner å renne, mens jeg snufser så fort noen sier “Tabasco”.
Uansett om disse forklaringene stemmer på en prikk eller bare sånn nogenlunde – så velger jeg å runde av denne løk-føljetongen med noen velvalgte ord fra den herlige fastlegen CasaDidriksen: “Hvis det ikke er farlig og det virker, så kjør på!“
Det kanskje mest fascinerende som følger med det å blogge, er de utallige tilbakemeldingene både gubben og jeg får fra dere som leser det vi skriver. Hver eneste dag tikker det inn meldinger både her og der, og stort sett er det heldigvis bare fine kommentarer i forskjellige ordelag.
Men innimellom er det også helt andre ting – og inspirert av det, tenkte jeg å starte en egen liten føljetong her på bloggen!
For rett som det er har Peter eller jeg, skrevet eller postet et bilde av noe som viser seg å være spikk spenna gærent. Og når sånt skjer, tar vi selvsagt mer enn gjerne imot råd og tips og oppklaringer!
Den lille spalten skal hete “Leserne har talt”, og vil ta for seg ting og tang jeg har lært av dere siden sist. I dag tenkte jeg å starte med de oppklaringene jeg husker best til nå, så her er det bare å kjøre igang!
IMMUNFORSVAR
Forhistorie: Dette har kanskje vært det herligste punktet, for vi har vært ganske så mye syke i høst og i vinter. Naturlig nok har vi måttet blogge litt om det i blant, og da har det tikket inn med meldinger og kommentarer fra snille lesere med gode råd 🙂
Innvending: “Dere må drikke aloe vera.” “Dere må ta D-vitamin.” “Dere må ta store mengder melkesyrebakterier.” “Dere må sove med luftfukter på soverommet.” “Kjøp flere grønne planter!” “Drikk biola.” “Vask gulvene ofte.”
Konklusjon: Vi var sjeldent syke fram til eldstemann begynte i barnehagen, så dette året tror jeg vi får sette på barnehage-kontoen. Jeg har nemlig hørt at det første og det andre året er det verste – så jeg håper det neste året blir en drøm for oss alle! Men sterkere immunforsvar hadde ikke vært feil, så vi får nok spise enda litt sunnere framover. Og kjøpe flere grønne planter 🙂
TANNTRÅD
Forhistorie: I spørsmålsrunden var det en som lurte på om jeg hadde tvangstanker. Jeg svarte at det nærmeste jeg har en tvangstanke, er at jeg er avhengig av å bruke tanntråd hver kveld – etter at jeg har pusset tennene.
Innvending: Å bruke tanntråd etter tannpussen er feil. Veldig feil. I alle år har jeg altså dratt frem karius og baktus som har overlevd en runde med tannbørsten, og dermed skitnet til hele munnen min før jeg har gått til sengs.
Konklusjon: Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal endre på rutinene mine, for hver kveld de siste 15 årene har det vært tannpuss – tanntråd – tannskyll. Tanken på å skulle tanntråd-rense et gebiss som ikke har fått seg en runde med tannbørsten først.. Yæk! Er ikke det skikkelig ekkelt..? Det er noe forfriskende med å bruke tanntråd når det føles rent og pent inni der.. Usikker på tanntrådrutinens fremtid.
SKYLLEMIDDEL
Forhistorie: Jeg elsker skyllemiddel, og da gubben skulle vaske herrelagets håndballdrakter etter en kamp i fjor, spurte han pent om jeg kunne gjøre det for ham. Jeg fant ut at jeg skulle få dem til å lukte så freskt av blomster og fioler at det sannsynligvis ville bli lenge til neste gang.. 🙂
Innvending: Ikke bruk skyllemiddel på treningstøy. Skyllemiddel binder lukten i tøyet – og ødelegger fibrene.
Konklusjon: Det ble med den ene vasken av håndballdrakter. Men jeg tror jeg har lært 😉
BRILLEPUSS
Forhistorie: Dette ble nok først omtalt på podcasten vår en gang, hvor jeg fortalte at jeg hadde hørt et tips om at man skulle pusse briller med vann og litt zalo for optimalt resultat. Zalo fjerner fett, og fettflekker er det nok av på brilleglassene når man har klåfingrede småbarn i hus.
Innvending: Man må ikke bruke zalo på brilleglassene, da såpen i tillegg til fett – også fjerner beskyttelseshinnen på brilleglassene.
Konklusjon: Litt usikker på hvordan jeg skal forholde meg til zalo-trikset framover, ettersom beskyttelseshinnen på mine briller nå sannsynligvis er borte etter for mye zalobruk allerede.. Men jeg kommer i alle fall ikke til å anbefale trikset videre, haha 🙂
FOTFIL
Forhistorie: Gubben la ut en video av meg på snapchat, der jeg satt i godstolen med bena i et herlig fotbad. Jeg skrubbet av tørr hud på hælene, for jeg elsker å ha babymyke føtter! Utover kvelden ble Peter mer og mer lattermild, for den ene etter den andre sendte min stakkars mann meldinger om at kona hans filte hælene sine feil.
Innvending: Man skal ikke file hard hud i vann, man skal file hard hud før man har føttene i vann, når de er tørre og fine. Ellers fjerner man unødvendig mye hud, og i verste fall kan man fjerne for mye – slik at man blir sår og får sprekker.
Konklusjon: Jeg visste jo det, da! 🙂 Det er bare det at jeg virkelig hater følelsen av å pusse tørre hæler med noe som minner om sandpapir.. Den følelsen, den er seriøst like ille som å file negler. Jeg takler det ikke! Men jeg pleier faktisk å gjøre det for det, jeg holder pusten mens jeg teller til tjue – og når jeg er ferdig har jeg gåsehud på hele kroppen. Forferdelig, men som dere har lært meg: det er den eneste riktige måten å gjøre det på 🙂
PATTESALVE
Forhistorie: På instagram pleier jeg å legge ut bilder av ting jeg syns er morsomt. Og da jeg kom over dette produktet rett foran kassa i en butikk, klarte jeg ikke holde meg alvorlig – jeg måtte knipse og jeg måtte poste:
Innvending: “Eneste som hjelper!” “Uunnværlig!” “Super duper effektiv!” Kommentarfeltet viste at det var bare jeg som stusset litt over produktnavnet.. For Pattesalven var visst tidenes produkt. Ikke bare til patter, men til alt!
Konklusjon: Jeg skal aldri mer skue hunden på hårene.
Fortsett med å sende råd og tips og innvendinger! 🙂
Lenge har jeg undret meg over kroppens finurlige måte å takle underskudd på søvn. For er man noen gang uthvilt som småbarnsforelder..? Jeg har i alle fall ikke sovet en hel natt på fire år.
Likevel turer kroppen videre. Den kommer seg opp om morgenen, finner veien til kaffetrakteren. Den subber tilbake til badet og skifter en bleie, mens dagens første herlige smil knirker ansiktsmimikken i gang. Den sørger for at en storebror hopper ut av pysjen og inn i vinterens faste ull-uniform. Så sparker frokosten i gang maskineriet, og søvnen seiler forsiktig avsted. Men man rekker å tenke tanken:
I kveld, i kveld må det bli tidlig.
For det gjelder å tilpasse seg, for nettene betyr ikke lenger bare søvn.
Mammahjertet våkner av den minste lyd. I blant er det hunden som snorker, andre ganger er det en bildør som lukkes. Men mammahjertet er innstilt på at dyp søvn, det får komme senere. Nå er det viktigere ting som gjelder.
Og kanskje har man en baby som trenger påfyll. Kanskje har man et barn som sover urolig – og som trives best i midten, mellom mamma og pappa. Kanskje er det sykdom i hus, og man tenker at søvn, det får man ta igjen senere.
Som oftest er søvnbehovet glemt når kvelden nærmer seg. Når barna er i seng og freden senker seg, så får man tid til å gjøre alt man ikke rakk i løpet av dagen. De timene går så ufattelig fort. Vips så er det natten, man stuper i seng, og neste morgen er det på’n igjen.
Og slik kan man ture på og overstyre kroppens rop om søvn og hvile, dag etter dag etter dag. Men før eller siden kommer det en dag da det bare sier stopp. Når barna er i seng og freden senker seg, når man åpner mac’en og oppdager at øynene svir og bokstavene går i kryss. Da er det bare én ting å gjøre, for det eneste man klarer å tenke er:
Det er vel sjeldent man føler seg mer maktesløs og desperat enn når man har syke barn. Heldigvis har vi bare hatt forbigående og ufarlig smitte i hus, men jeg rekker bestandig å gjøre meg ganske mange fortvilede tanker mens det står på. Særlig hvis jeg bestemmer meg for å søke trøst hos Mr Google.
Helt siden jeg ble mamma for fire år siden, har det aldri skjedd at jeg har fått trøst av Google. Det har tvert i mot bare ført til mer bekymring, og mistanker om pest og kolera og fandens oldemor. Hver eneste gang.
“Legen sier det bare er en mild forkjølelse.. Men google sier jo at det er dritfarlig!”
Da lillesnuppa for eksempel ble pottetett og surklete bare noen uker gammel, kom jeg over den ene artikkelen etter den andre. Jeg satt der med øynene fulle av tårer til slutt, og jeg husker faren min måtte røske mobilen ut av hendene mine:
– “Christina! Nå slutter du å google! Hun er ikke døende selv om hun hoster og er tett i nesa!“
Han hadde selvsagt helt rett, og etter den episoden lærte jeg faktisk at google må behandles med en viss distanse. Joda, jeg googler fortsatt – men jeg tar alt med en klype salt.
Inntil her om dagen.
For det jeg nå skal fortelle, er rett og slett utenfor min fatteevne. Jeg vet ikke hva jeg tenker om det selv, jeg vet bare at jeg fikk tipset av google. Og siden jeg ikke hadde noe å tape på å teste det ut – så ehh.. Gjorde jeg det.
Det hadde seg sånn, at treåringen vår var på andre dagen med en kraftig forkjølelse, og hosten hans ble bare verre og verre. Særlig mot kvelden og om natta dro det seg til, og etter at guttungen hadde sovnet en kveld – satt Peter og jeg i stua og hørte på den ene hostekula etter den andre fra gutterommet.
Derfor bestemte jeg meg for å google. Det måtte da finnes et eller annet kjerringråd der ute? Og vips, etter 0,82 sekunder lyste det første tipset mot meg:
“Del en gul løk og legg den på en tallerken på nattbordet.“
Jeg humret for meg selv, før jeg scrollet videre. Men siden alle andre tips innebar å oppsøke lege, bestemte jeg meg for å høre med Peter hva han tenkte om løken. Og, ja.. La oss bare gjøre en lang historie kort: Peter så på meg som om jeg kom fra en annen planet OG hadde valset inn i huset hans som en fremmed før jeg hadde tatt meg til rette i sofaen hans.
Men hva hadde jeg egentlig å tape på å dele en stakkars gul løk og legge den på rommet til den lille sjuklingen..? Så jeg bare gjorde det.
Peter har nok aldri vært så oppgitt i hele sitt liv.. Men gjett hva som skjedde. Jeg regner med at min kjære mann aldri in a million trillion years kommer til å innrømme det.. Men hosten stilnet. Den ble ikke bedre, den forsvant fullstendig. Så stille ble det at jeg måtte inn og sjekke om alt stod bra til. Gutten min var tett i nesa, men hosten var vekk!
Tilfeldig? Sannsynligvis. Peter sa ikke et ord, men guttungen hostet ikke mer den natta. Neste dag turet forkjølelsen videre, så da hosten som vanlig dro seg til da det nærmet seg kveld, fant jeg ut at jeg fikk lufte godt på soverommet sånn at alle løkrester forsvant. Jeg måtte simpelthen teste trikset på ny.
Jeg sier ikke at jeg hadde Peters velsignelse denne kvelden heller, han kommenterte det ikke – men han så i alle fall ikke på meg som om jeg skulle vært fra verdensrommet. Så da hostekule etter hostekule runget i babycallen, listet jeg meg inn med en halv gul løk i en skål.
Og denne gangen ble jeg faktisk helt målløs.. Hosten forsvant etter fem minutter! Vi har hatt noen runder med forkjølelser de siste to årene, så jeg vet jo hvordan nattehosten vanligvis fortoner seg.. Og nå lurer jeg selvfølgelig: Hva-i-huleste-heiteste-var-det-egentlig-som-skjedde?!
Jeg har forhørt meg overalt den siste uka, men ingen har hørt om løk-trikset! Er det bare jeg som har testet dette..?
Er det bare meg som har trosset oppgitte blikk fra min partner, og plassert en nyskåret halv løk på soverommet til en liten sjukling?
Vær så snill, da.
Placeboens kraft er mektig altså, men dette kan jo ikke ha vært placebo.
Eller..?
/ Sorry altså Peter, men bare innrøm at du ikke skjønner en dritt du heller 🙂
Som dere vet er jeg stor tilhenger av oppskrifter som gjør seg selv på 1-2-3, og denne er så enkel at jeg er sikker på at den kan lages i blinde. Det beste av alt er at pannekakene faller i smak hos liten og stor, samt at de funker utmerket i nistepakka – gjerne dagen etter! De kan enkelt gjøres glutenfrie dersom det er ønskelig, og du trenger bare tre ingredienser. Sannsynligheten er faktisk stor for at du har det du trenger stående i skapet 🙂
– 2 bananer – 2 dl kokosmelk – 3 dl havregryn (Bruk de glutenfrie dersom du ønsker en glutenfri oppskrift!)
Jeg varierer ved å ha oppi litt kanel i blant. Både lettkokte eller store havregryn kan brukes – for alt skal oppi en bolle og kjøres sammen med en stavmikser. Konsistensen blir en tjukk grøt. Stek i smør (jeg bruker alltid ekte smør) eller olje på middels varme. Ikke prøv å snu dem før de har “satt seg” ordentlig!
Pannekakene er gode å mumse som de er, men kan godt serveres med litt nøttesmør.. Eller syltetøy.. Eller smør og brunost – hva enn som måtte friste 🙂
Som mange av dere allerede har lagt merke til, er teksten i toppbildet mitt nå borte vekk.. Jeg må ærlig innrømme at jeg er glad og litt trist på samme tid, trist fordi “Hemoroider” på en måte har satt stemningen på denne bloggen i over et halvt år, og glad fordi jeg føler det er på høy tid å legge hemoroidene bak seg..
Jeg har tenkt på å fjerne teksten en liten stund, og som Peter så fint sa det:
– “Det er noe med å skulle prøve ut en av matoppskriftene du har postet, også leser man “Hemoroider” først, og så “Bananpannekaker”…“
Men altså: misforstå meg rett her. Denne bloggen kommer ikke til å forandre seg innholdsmessig, jeg har ingen planer om å gå over til å skrive “saklige, politiske, samfunnsengasjerte og korrekte innlegg”. Og skulle det mot all formodning vise seg å være et stort ønske fra dere lesere, så tar jeg gjerne et innlegg eller to om hemoroider med jevne mellomrom i tida som kommer, altså! 🙂
For jeg mener fortsatt at det bør bli mindre flaut å snakke om denne jævelskapen som mange av oss jenter får slite med under graviditet og etter fødsel. Det kunne jo vært greit å få en bitteliten pekepinn på forhånd liksom, før man sitter der i sofaen og balanserer stumpen på noe som egentlig hører sommeren til:
64 uker siden jeg postet dette bildet på Instagram 😉
Men akkurat nå føles det altså som at hemoroidene har gjort nytta si på denne bloggen, og jeg er klar for å gå videre 🙂
I tillegg har jeg en fantastisk nyhet som jeg er så innmari glad for å fortelle – det er nemlig noe jeg har håpet på og drømt om i en hel evighet! Og det er at kommentarfeltet mitt nå har gjennomgått en helt utrolig makeover.. Nå er det slutt på den forbaskede scrollingen opp og ned og fram og tilbake for å finne ut hvem som har svart hvem, og hvilke svar som har havnet hvor.. Bare scroll ned og se sjæl! (Takk til fantastiske Toril i blogg.no som seriøst fikser alt man ber om)
Sleng igjen en kommentar da, bare for gøy! Skriv for eksempel om du savner hemoroidene mine, eller om du syns jeg er like ålreit uten 😉
I dag var barnevakten tidlig på plass, for Peter og jeg skulle til Oslo i to forskjellige møter. Men hvorfor er det sånn at uansett hvor god tid vi beregner på å komme oss ut døra – så blir det bestandig stress? Og i dag skulle vi ikke ha med unger engang!
Jeg skyldte på mannen, og mannen skyldte på meg. Han maste faktisk så fælt på meg at jeg ikke rakk å fikse håret, så i hele dag har jeg gått rundt med en rebelsk lugg.
Peter pleier vanligvis å være rolig som skjæra på tunet uansett hvor dårlig tid han har, men i dag morges trommet han faktisk fingrene mot rattet, og beordret meg ut av bilen da vi måtte svinge innom bensinstasjonen på veien.
– “Du fyller bensin! Jeg fyller spylervæske!“, ropte han – til tross for at han foretrekker å fikse sånne ting selv, helst med meg sittende i bilen. En mannegreie..? Tror det.
Egentid har jo ikke stått øverst på prioriteringslista mi de siste årene, så jeg koser meg glugg i hjel når jeg er på tur. Kanskje særlig på biltur med Peter, det er noe med å kunne snakke sammen i vanlig toneleie, uten gråting eller hyling eller gauling eller krangling eller sparking fra baksetet.. Da er det bare vi to, tiden og veien.
Vel fremme i Oslo, lyste byen mot oss i all sin prakt. Og Peter har jo aldri så dårlig tid at han lar en god Snap gå fra seg.. Så da dette synet møtte oss på Aker Brygge, var det full stopp:
Så da måtte jo jeg snappe han som snappet..
Dagens første møte var kombinert lønsj med mine kontaktpersoner i Nettavisen, og jeg må innrømme at det var ganske så stas! Der satt vi og spiste høye smørbrød og drakk nydelig kaffe, mens vi pratet om min blogg. Peter har jo vært med på en del møter i sin bloggkarriere, så for han er det ganske vanlig. For meg derimot, er jo dette kjempestort!
Fancy schmancy 🙂
Etter at lønsjen var fortært, hastet vi videre til Fornebu. Der fikk jeg slappe av mens Peter skulle i møte nummer to. Jeg ble sittende på vent i kantina, der de hadde en flott vannfontene midt i rommet, som lagde sånne behagelige, sildrende lyder.. Det tok nøyaktig tjue sekunder før jeg kjente at jeg var i ferd med å duppe av, selv om jeg satt på en hard stol og drakk smoothie.
Da kom jeg plutselig på at til tross for fancy schmancy osloturer, er jeg tross alt bare er en trøtt småbarnsmor fra Larvik. Så da begynte jeg å glede meg til å komme hjem til apekattene mine igjen 🙂
